Bøker

Ingen dommedag

Morten Jødal går ikke i takt, men hans angrep på dominerende forestillinger om klodens tilstand er i hovedsak godt kildebelagt. De er verdt å reflektere over.

Morten Jødal tror ikke at verden er i ferd med å gå under: Tvert imot står det ganske bra til, og gang på gang har miljøbevegelsen, pressen og politikerne overdrevet farene. I en velskrevet og vakkert illustrert bok – Miljømytene, står vi framfor verdens undergang, ser han delvis bakover, på varslede katastrofer som ikke inntraff, og fremover, særlig på klimaproblemet.

Boken er utgitt av organisasjonen Klimarealistene, og der vil trolig noen stoppe å lese. Men det bør de ikke, og ikke fordi boken også er støttet av Fritt Ord.

I offentligheten fremstår organisasjonen Klimarealistene som primært opptatt av å tilbakevise at vi opplever en menneskeskapt global oppvarming. Jødal hopper i utgangspunktet over dette spørsmålet, for å konsentrere seg om hvor skadelig dette i tilfelle vil være, altså effektene av klimaendring. (Han har et lite tilbakefall mot slutten av boken, der han drøfter et av Klimarealistenes favorittemaer, nemlig om det er korrekt at 97 prosent av verdens forskere mener at klimaendringene hovedsakelig er menneskeskapt. Her viser han til en kritikk av denne påstanden fra den ledende klimaøkonomen Richard Tol).

Jødals grep er fornuftig, og plasserer ham i et mer interessant landskap, nemlig det som på engelsk kalles lukewarmers, altså folk som mener vi har en menneskeskapt oppvarming, men samtidig er skeptiske til at vi derfor skal sette i gang dyre tiltak eller ha (over)ambisiøse utslippsmål (se Matt Ridleys artikkel her). Mange av disse, som Bjørn Lomborg, er også opptatt av at for langt mindre enn de summene som går til å bekjempe klimaendringene, kunne mye mer vært oppnådd på andre miljøområder. Det er et argument som også Jødal fremmer, for eksempel ved å rette søkelyset på de anslagsvis fire millioner som dør hvert år på grunn av innendørs luftforurensning i fattige land, fordi de fyrer med biomasse eller kull.

I likhet med Lomborg har Jødal en fortid i miljøbevegelsen. Han er utdannet biolog og har jobbet med forskningsadministrasjon innen natur og miljø, blant annet som administrativ leder ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Forfatteren er genuint opptatt av miljøet, og boken er ikke en bagatellisering av alle miljøutfordringer. Et eksempel er kapitlet om Great Barrier Reef i Australia, som virkelig er truet. Jødal mener imidlertid at det har lite med global oppvarming å gjøre, eller forsuring gjennom større opptak av CO2 i havet. Blant de viktigere årsakene er tilførsel av næringsstoffer fra land – altså lokal forurensning, og overfiske. Et annet eksempel er at sørlige deler av Vietnam trues av å synke i havet, men det er akkurat det som skjer – landet synker kraftig på grunn av uttømming av grunnvannet, som er langt viktigere enn havstigningen, mener Jødal.

Skogdøden

Bokens første kapitler er viet tidligere skremsler, som har vist seg å være overdrevne, og med vekt på norske eksempler. På slutten av 1980-tallet skulle alt liv i Skagerrak dø ut på grunn av algevekst. Etter få år var alt tilbake til det normale.

På 1980-tallet ble også massiv skogsdød varslet på grunn av sur nedbør og dette var en stor miljøsak på den tiden. Men selv om sur nedbør har vært et stort problem for mange norske vann og vassdrag, truet de ikke skogen. Den skogdøden man i en periode opplevde i mange europeiske land hadde andre grunner, skriver Jødal. Og:

”Som i Tyskland endte vi i Norge opp med konklusjonen: Langtransportere forurensninger dreper ikke skogen.”

Men han oppgir ingen kilde til denne konklusjonen for Norges del (derimot for Tyskland), selv om han generelt er flink med kildehenvisninger. I 2016 skrev imidlertid forsker Volkmar Timmermann ved Norsk Institutt for Bioøkonomi følgende på instituttets nettsider:

”Til tross for omfattende undersøkelser, og store skader på andre organismer, slik som fisk, fant ikke forskerne den gang noen tydelige negative effekter av den sure nedbøren på skogen i Norge. Tvert i mot, skogen så ut til å vokse bedre, mye på grunn av økte mengder med nitrogen i nedbøren.”

Overdrevne skadevirkninger i Tsjernobyl

Her er også et kapittel om Tsjernobyl, der Jødal lener seg tungt på en forskningsgjennomgang fra 2005 fra en internasjonal ekspertgruppe – Chernobyl Forum, der blant annet WHO var med. Den viser at dødstallene er ganske beskjedne, og ettervirkninger i form av økte forekomster av kreft knapt er målbar. Det kan dreie seg om noen få prosent flere krefttilfeller blant den mest eksponerte befolkningsgruppen, men utslagene er så små at de vil være vanskelig å påvise, skrev gruppen. I Norge ble det satt i gang omfattende tiltak for å bøte på det som egentlig var en forsvinnende liten risiko.

Kapitlet om ozon-laget er mindre overbevisende, når Jødal påstår at «hullet» over Antarktis sannsynligvis skyldes naturlige variasjoner, og ikke utslipp av KFK. Men det er riktig at det så langt er vanskelig å se noen tydelig endring i ozon-laget som følge av utfasingene av de gassene man mener ødela det. I det siste er det likevel tegn til bedring.

Krympende artsmangfold

Jødal tar også for seg reduksjonen av antall arter på verdensbasis. Her er det et problem at vi vet lite. Vi har ganske liten oversikt over alle verdens arter. Derfor er det også stor usikkerhet om hvor mange som blir borte. De vi vet forsvinner er ganske få. Modellberegninger basert på habitat-tap, som Edward Wilsons SAR-modell, viser langt høyere tap, men Jødal viser til at når disse modellene testes mot faktiske observasjoner, overdriver de tapet kraftig. (En artikkel Jødal viser til, publisert i Nature, kan leses her). Han kommer tilbake til biodiversitet i klimakapitlene.

Bienes død

I det siste har bier fått stor oppmerksomhet, etter uvanlig mange bier i USA forsvant fra bikubene i 2006 og 2007 – Colony Collaps Disorder. Det samme skjedde i mindre omfang i mange europeiske land. Men Jødal viser til at dette var et forbigående fenomen. Etter noen dårlige år, falt biedøden tilbake til normale nivåer fra 2013/14. (Antall aktive bikuber fortsatte å øke fra 2015 til 2016.) Antall bikuber på verdensbasis øker også jevnt. Den forbigående biedøden, og feilaktige oppfatninger av  årsaken, som trolig er virus, førte imidlertid til at EU innførte forbud mot visse kjemikalier, med betydelig avlingstap som effekt.

Ikke mer ekstremvær – så langt

Klimaet har fått sin egen del, med underkapitler om viktige reelle og påståtte negative virkninger. Noen er grundigere og mer overbevisende, som kapitlet om ekstremvær og helse. Ekstremvær har ikke økt i Norge, men her er det avhengig av hvilket år man tar utgangspunkt i. Jødal viser en figur fra 1994 til 2015, uten noen klar trend. Setter vi startåret til 2009, kan vi imidlertid lese en klart økende tendens fra år til år. Men det kan være tilfeldig.

Globalt er det registrert økning i ekstremværhendelser, men det kan som Jødal påpeker være et resultat av at hendelser som tidligere ikke ble registrert, nå fanges opp. Det som er sikkert er at antall dødsfall knyttet til ekstremvær har falt dramatisk helt siden 1920-tallet, noe som reflekterer samfunnets evne til å takle slikt. Nedgangen gjelder alle typer ekstremvær, mest for tørke, minst for stormer. Som Jødal skriver: Det er fattigdom som dreper, ikke været

Økonomiske tap knyttet til værhendelser har økt, men falt som andel av BNP, slik statistikk fra Munich Re viser. Jødal kunne også vist til IPCC, som skriver:

“Economic growth, including greater concentrations of people and wealth in periled areas and rising insurance penetration, is the most important driver of increasing losses… loss trends have not been conclusively attributed to anthropogenic climate change.»”

IPCC har også nyanserte prognoser om utviklingen i ekstremvær fremover, slik jeg selv skrev om etter deres siste rapport.

Også fordeler av klimaendringer

Det er et faktum at selv om de aller fleste vil mene at skadevirkningene av klimaendringene dominerer, finnes det også noe fordeler. Flere vil dø av varme, men færre vil dø av kulde. Jødal viser til forskning publisert i The Lancet i 2015 som tyder på at globalt dør omtrent tyve ganger så mange av kulde som av varme. (Jeg har tidligere skrevet om forskning som viser noe lignende i Storbritannia.)

En annen av disse fordelene er at gjødslingseffekten av CO2, som har bidratt til at betydelig deler av Afrika har blitt grønnere de siste tiårene. Jødal trekker frem dette, og selv om det har vært riktig til nå, kunne han ha nevnt at ved sterk temperaturøkning kan denne positive effekten bli mer enn oppveid.

Jødal peker på at selv om klimaendringene netto sannsynligvis vil redusere matproduksjonen noe, (selv med gjødslingseffekten) er dette relativt lite sammenlignet med den forventede økningen i matproduksjonen av andre grunner. Jeg har tidligere påvist hvordan norsk presse og miljøorganisasjoner nesten konsekvent har fremstilt dette galt, som om klimaendringer vil gi en absolutt nedgang i matproduksjonen.

Jødal påviser også at isbjørnen klarer seg fint de fleste steder. (Det blir stadig flere isbjørn, selv med mindre havis).

Hopper over ekstremscenariene

Jødal er ofte overbevisende når han påviser at skadevirkningene av klimaendringer så langt er ganske beskjedne, og gjerne overdrives. Men det betyr ikke at alt ser bra ut fremover, og utfallet henger opplagt sammen med hvilket nivå på temperaturøkningen vi ser for oss.

Jeg savner en drøfting av ekstremutslag, altså lite sannsynlig, men svært alvorlige utfall. En ting er at de mest sannsynlige skadevirkningene av høyere temperaturer er langt unna ”verdens undergang”, men hvordan forholder vi oss til risiko for ekstreme skadevirkninger – som flere meter havstigning, smelting av permafrosten som frigjør stor mengder metan og lignende? Dette berøres i svært liten grad.

Ett av de områdene der dette er særlig aktuelt er havstigningen, der det i det siste har kommet flere bekymringsverdige rapporter. Her er Jødals drøftingen mindre grundig – han bruker bare drøye to sider på dette temaet, i tillegg til drøfting av koraløyene og Bangladesh.

Etter delen om klima vier Jødal noen kapitler til dårlige miljøløsninger, altså der miljøbevegelsen presser frem politikk som er direkte skadelig, med kapitler om GMO, inkludert påstanden om at dette driver indiske bønder til selvmord, økologisk landbruk og biodrivstoff.

Tvilen

Han runder av med en del om miljødebatten og aktørene her, og dette er nok den som er lettest å assosiere med den kritikken som ofte fremføres fra Klimarealistene. Ikke minst gjelder det kritikken mot mediene. (Jeg refuserer selv ofte innlegg fra klimaskeptikere).

Men det bør tas på alvor at forskere som ikke underskriver på oppleste sannheter føler seg presset ut av debatten, og velger å holde kjeft. Jødal forteller en personlig anekdote om den gangen han holdt et motinnlegg i Det Norske Selskap mot Jørgen Randers, og fortalte om den økende isbjørnbestanden. Da brølte milliardær-arving Petter Olsen fra salen: ”Hvem betaler deg?”. (Jødal har ingen økonomiske forbindelser til dem som måtte ha interesse av slappere miljøtiltak).

Jødal viser til Gro Harlem Brundlands ord om at det er umoralsk å tvile på global oppvarming, noe jeg også har kritisert. Den vitenskapelige debatten må forbli åpen, noe som ikke er det samme som at konklusjonen er å la være å handle.

Jødals bok tar opp så mange miljøproblemer at dekningen umulig kan bli fullstendig, selv på 448 sider. Den er skrevet fra et bestemt ståsted, og preges av det. Men det er en kritikk som også kan rettes mot partsinnlegg fra den andre siden i miljødebatten. Boken er i all hovedsak godt kildebelagt, og kan ikke avvises bare fordi den gir svar som på de fleste områder er i mindretall for tiden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden