Mediekritikk

Ingen kuppmaker

Guiado kjemper med nasjonalforsamlingens støtte for å fjerne Maduro-regimet.

Bilde: AlexCocoPro CC 4.0 International

Norske medier omtaler Juan Guaidó som «selvutnevnt» president i Venezuela. Nei, han er utpekt til vervet av den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen.

I onsdagens utgave av Aftenposten, der jeg kritiserte Dagsrevyens omtale av Nord-Korea, brukte jeg også Venezuela som eksempel på skjev fremstilling.

I alle innslag i Dagsrevyen om den politiske striden i Venezuela mellom 24. januar og 3. februar, omtales Juan Guaidó konsekvent som «selvutnevnt president» og lignende, mens Maduro bare er «president». Anders Magnus skapte riktignok en viss balanse da han 24. januar slo fast at Guiadó var landets legitime president, men alle andre i Dagsrevyen – ankere og reportere, sier noe annet.

Dagsrevyen er langt fra alene. NTB har gått foran og brukt varianter av dette en lang rekke ganger, for eksempel 28. januar, 2. februar, 3. februar, 5. februar, 12. februar, 17. februar, 21. februar,

Også internasjonale nyhetsbyråer og presse bruker formuleringen.

Det er da ikke så rart at resten av norsk presse følger etter, som Dagbladet 1. februar, Aftenposten 13, februar, 15. februar (i billedtekster), TV2 15. februar og 17. februar, og Bistandsaktuelt 21. februar

«Selvoppnevnt» gir assosiasjoner til kupp, slik Maduro-regimet og dets støttespillere internasjonalt anklager ham for, eller til en litt komisk operettefigur. Og den er faktisk ikke korrekt.

Nasjonalforsamlingen valgte ham

Guaidó ble president i nasjonalforsamlingen den 5. januar, som en følge av at posten sirkulerer mellom de ulike partiene i opposisjonsalliansen. De hadde vunnet et klart flertall i nasjonalforsamlingen i desember 2015, på tross av at valget var rigget i Maduro-regimets favør, ifølge OAS. Nasjonalforsamlingen ble senere satt til side av Maduro-regimet. Dette er likevel det eneste organet med demokratisk legitimitet i landet.

Den 15. januar fratok nasjonalforsamlingen Maduro hans juridiske status som president. Siden valget i mai i fjor ikke kan anses som demokratisk, ble det ikke valgt en ny president, og dermed sto presidentembetet «tomt» den 10. januar, ifølge nasjonalforsamlingen. Her påberoper de seg grunnlovens paragraf 233. Av dette følger at Guaidó trer inn som midlertidig president inntil et nytt demokratisk valg. (Se denne oppsummeringen hos Euronews).

Man kan være uenig i nasjonalforsamlingens vedtak, men det er altså den, og ikke Guaidó selv, som har gjort ham til president. Når pressen melder at Guaidó den 23. januar erklærte seg selv som president, er dette en feiltolkning. Den dagen tok han imot vervet, og det vi så på TV kan sammenlignes med en innsettelsesseremoni.

En demokratisk, en udemokratisk

Venezuela har altså i dag to som gjør krav på å være president:

En som henter sin autoritet fra et vedtak i en demokratisk valgt nasjonalforsamling, riktignok gjennom en tolkning av grunnloven som fornuftige mennesker kan være uenige i.

En annen som henter sin autoritet fra et valg i fjor som EU og mange andre beskriver som ufritt og udemokratisk. Den 10. januar i år slår Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) fast følgende, med 19 mot 6 stemmer i en uttalelse:

“CONSIDERING that the 2019-2025 presidential period beginning in Venezuela on the 10th of January of 2019 is the result of an illegitimate electoral process,

UNDERSCORING the constitutional authority of the democratically elected National Assembly.”

I en slik situasjon er det mildt sagt tendensiøst å kalle den første for «selverklært president», og den andre for «president».

I dagens kaotiske situasjon er det ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvor sterk støtten til Maduro-regimet er blant venezuelanerne. Alle meningsmålinger vil være beheftet med stor usikkerhet, i tillegg har en betydelig del av folket flyktet fra landet. Men det er ingenting som tyder på at flertallet står bak Maduro. (Her er noen målinger omtalt, se Forbes, Conversation, Miami Herald, La Patilla og her).

I noen tilfeller bruker pressen betegnelsen «opposisjonsleder» om Guaidó. På den måten unngår man å ta stilling til presidentspørsmålet. Men da bør man også bruke «Maduro-regimet» eller lignende, og ikke «president Maduro».

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden