Minerva Debatt

Ingen løsning

Svar til Nygård: Istedenfor legalisering ligger løsningen blant annet i å tidoble informasjonsarbeidet i konsumentlandene.

Svar til Nygård: Istedenfor legalisering ligger løsningen blant annet i å tidoble informasjonsarbeidet i konsumentlandene.

Ståle Nygårds innlegg om narkotikapolitikk den 11. juli er en solid og fyllestgjørende fremstilling av narkotikatrafikkens konsekvenser for produksjons- og transittlandene. Det paradoksale er imidlertid at han og andre som søker å endre det nåværende systemet, finner nye one size fits all– løsninger (som virker å være nettopp det de kritiserer) i den motsatte enden av løsningsrommet.

Siden innlegget i såpass stor grad tar for seg situasjonen i Latin-Amerika, er det verdt å merke seg at det er et halvt århundre siden Sør-Amerika eksporterte cannabis til USA. De ble utkonkurrert av amerikanerne selv. Ja, sørstatene forsynes riktignok med dårlig meksikansk marihuana, men av  importert cannabis er det den kanadiske landsbygda som er hovedleverandøren. 120 milliarder kroner selger de for årlig til naboen i sør, noe som kanskje utgjør et sted mellom 30 og 50% av det totale konsumet.

Krigen som tar 150 000 menneskeliv på det amerikanske kontinent årlig, er en kokainkrig. Og jeg synes det er urimelig å bli stemplet som usolidarisk og mafiakollaboratør for å mene at løsningen ligger på helt andre områder enn frislipp av kokain som partydop.

De som fremfor alt bør tenke gjennom sitt ansvar for denne humanitære tragedien, er brukerne. For heroin er situasjonen av en annen karakter, men som vi vet gir ikke kokain noen fysisk avhengighet og kun et mindretall av brukerne kan sies å være reellt psykisk avhengige.

Kanskje er det for mange av dem en protest mot en lov de oppfatter som urimelig. Men til slikt har vi politikken; sivil ulydighet kan ikke anvendes i en situasjon som til de grader rammer uskyldige mennesker. For de fleste er nok saken at de ikke vet – eller at de ikke bryr seg.

Og da er man over på en av de opplagte løsningene som Ståle Nygård og hans meningsfeller overser: Befolkningen i konsumentlandene er slett ikke kjent med situasjonen som han redegjør for i sitt innlegg.

Vanskelig å få oppmerksomhet
Fra jeg under mitt første opphold i Colombia i 1999 var med på en pengeinnsamling for å få løsgitt en i omgangskretsen som var kidnappet av verdens største kokainprodusent, FARC-geriljaen, (for øvrig forgjeves) har jeg årlig opplevd at stadig flere venner, kollegaer og kjente, har tredd inn i rekken av de vel 7 millioner colombianere som har blitt ofre for kokainkrigen. Om jeg ikke har kunnet hjelpe dem i særlig grad, har jeg i alle fall prøvd å skape oppmerksomhet om situasjonen i Norge.

Hvilket har vist seg å være umulig.

Jeg har gjennom disse årene vært i den priviligerte posisjon at jeg har fått på trykk de fleste av de kronikker jeg har forfattet om samfunnsforhold som opptar meg. Men dette temaet er tydeligvis like lite interessant for debattredaksjonene som det er for nyhetsredaksjonene.

Med mindre man da konkluderer med at helseministeren driver menneskeofring eller at de som støtter forbudet også støtter mafiaen. Da virker det som om det ryddes plass, og ikke bare i Minerva.

Så jeg kan si, med hånden på hjertet, at jeg er legaliseringsbevegelsen en stor takk skyldig for å ha bidratt til at situasjonen ikke lenger er totalt ukjent.

Men problemet er at de som agiterer for legalisering, ikke har noen konkret løsning. Fraser om å “regulere for å ta markedet fra de kriminelle” høres tilforlatelig ut på slagordplanet – men dét hjelper ingen.

Undertegnede lyktes endelig med å slippe til med en problematisering av kokainlegalisering i en kronikk i Dagbladet tidligere i år, og hadde regnet med at det i det minste skulle fremprovosere noen konstruktive forslag.

Den hyppigst forekommende innvendingen i de knappe tusen kommentarer kronikken avstedkom  var imidlertid følgende: “Det er vel ingen som argumenterer for legalisering av kokain i Norge i dag!”

Det pussige var imidlertid at kun 9% av debattantene argumenterte for legalisering utelukkende av cannabis. 74% argumenterte (eksplisitt eller implisitt) for legalisering av all narkotika. Men de ville altså ikke debattere hvordan legalisering av kokain var tenkt å fungere.

Kan de kriminelle utkonkurreres?
Problemene er blant annet at prisen på et gram rent kokain på gaten i dag ligger et sted rundt kr 3500 (siden renhetsgraden nå ligger mellom 10 og 30% i Norge ifølge diverse brukerforum). Hvor mye skal så staten redusere denne prisen med for å utkonkurrere det kriminelle markedet? Ole Røgeberg har her på Minervavist til beregninger som indikererer at staten kan gå break even i forhold til skadekostnadene for samfunnet ved å prise et gram kokain rundt kr 1100-1400. Og siden ingen hittil har villet gå inn i denne diskusjonen, er dette anslaget like godt som noe annet.

Et gram rent kokain koster engros rundt 2 USD i produsentlandene. Den som tror at et påslag på skarve 10 000% eller mer vil drive de kriminelle ut av markedet – bør nok tenke seg om en gang til.

Kan det likevel tenkes at europeiske stater kan ende opp med å slippe fri prissettingen slik at gramprisen blir liggende på noen tikronere og det kriminelle markedet faktisk blir utkonkurrert?

En kan nok hevde at en ikke har empiriske data for å forutse hvilke konsekvenser dette ville hatt – men det stemmer ikke helt. I Brasils favelaer er kokain for alle praktiske formål å anse som  legalisert. Prisen reflekterer at kokainet strømmer rett ned fra Andes-fjellene på vei mot Europa, og politiet er betalt for ikke å legge seg opp i virksomheten.

Kokainet forvandles der først til crack for å gjøres ytterligere tilgjengelig for de fattige. Og så langt er over en million brasilianere blitt crack-avhengige.

Vil så et Europa med tiltagende massearbeidsledighet ta risikoen med å gjøre kokain dramatisk mye billigere enn i dag?

Mangler informasjon
Jeg er altså langt fra overbevist om det. Snarere tror jeg løsningen blant annet ligger i å tidoble informasjonsarbeidet i konsumentlandene – både når det gjelder kokainets helsemessige såvel som sosiale konsekvenser. Til de som støtter legalisering fordi “alt annet er prøvd” kan jeg informere om at det i alle fall ikke er forsøkt i Norge. Når så man sist en informasjons- eller holdningskampanje rettet mot narkotika? Selv i Latin-Amerika ser man disse i mediene kontinuerlig. I likhet med organisasjonene på rusfeltet, mottar vi selv aldri annet enn avslag fra aktuelle fond og støtteordninger; det kan virke som det knapt finnes noe tema som prioriteres lavere enn arbeidet for å begrense narkotikabruk. Det samme ser man i skoleverket som fremstår som hermetisk lukket for organisasjonene som tilbyr gratis informasjonsaktiviteter knyttet til narkotika.

Det ser imidlertid ut til å være entusiastisk enighet om at ved en legalisering av kokain, skal dette arbeidet prioriteres. Men hva er argumentene for ikke å gjøre det nå?

På samme vis er innsatsen for å hjelpe Andes-fjellenes kokabønder ut av avhengigheten på et direkte latterlig nivå, hvis det er slik at verdenssamfunnet virkelig ønsker å komme problemet til livs. Over hele Colombia har jeg de siste årene sett internflyktningene returnere fra storbyene til en svelt i hjel-tilværelse i sine sammenraste og nedgrodde bygder. EU, EFTA, USA og andre har inngått bilaterale frihandelsavtaler som favoriserer de store industrielle agroaktørene (og deres allierte i mange tilfeller, de narkoparamilitære gruppene) mens en finstilt avtale, som kunne virket som en Marshall-plan for den colombianske småbonden og dermed bidratt til å løse et av de store verdensproblemene, ikke har vært aktuell politikk.

Fordi arbeidet mot kokain ikke er tilstrekkelig viktig. Ennå.

Jeg håper i likhet med Nygård at erkjennelsen vil tvinge seg frem i de kokainkonsumerende land. Spørsmålet er nok i hvor stor grad de europeiske samfunn vil skades før så skjer. Menneskelivene i Latin-Amerika teller ganske riktig uansett ikke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden