Nyhet

– Ingen mobiliserte til 8. mars-tog for fosterreduksjon under de rødgrønne.

Hvis man blir mørkemann av å være kritisk til fosterreduksjon, så gjelder det et flertall av landets både menn og kvinner, sier Stefan Heggelund (H).

Bilde: Høyre / CF-Wesenberg@kolonihaven.no

De aller fleste støtter hovedtrekkene i dagens abortlov. Det må ikke hindre oss i å diskutere grensetilfeller og nyanser, sier Stefan Heggelund.

Både politikere og kommentariatet har rast mot utnevnelsen av Kjell Ingolf Ropstad til barne- og familieminister – delvis fordi mange trodde han også skulle være likestillingsminister.

Spesielt er det Ropstads uttalelse – som han siden beklaget – om tvillingabort i partilederdebatten onsdag forrige uke som har satt sinnene i kok. Jonas Gahr Støre har kalt justeringen av abortloven på dette punktet et massivt angrep på kvinnens rett til selvbestemmelse.

– Jeg forstår at en del reagerer både på den nye loven, og på det faktum at abortloven endres i det hele tatt, sier Stefan Heggelund, stortingsrepresentant for Høyre, ettertenksomt.

– Likevel: Under den rødgrønne regjeringen var fosterreduksjon i et juridisk ingenmannsland. Da abortloven ble vedtatt var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære frem. I takt med ny teknologi vokste det frem et ønske fra fagmiljøene om at de ønsket en avklaring på lovverket rundt fosterreduksjon. Dette var mens Arbeiderpartiet hadde helseministeren. Fremfor å ta tak i saken lot de den bli liggende i en skuff i Helse- og omsorgsdepartementet, og det skjedde ingen endringer, sier Heggelund.

– Ingen mobiliserte til 8. mars-tog for dette da. Og det er ikke så rart: I en befolkning som ellers slutter sterkt opp om dagens abortlov, er det et klart flertall mot adgang til akkurat dette.

– Hvorfor tror du reaksjonene er så sterke?

– Jeg tror kanskje vi ser to ulike fenomener som gjensidig forsterker hverandre: Det ene er det partipolitiske. Synet på tvillingabort har fått en helt annen energi bak seg når dette forvaltes av en borgerlig regjering – attpåtil med KrF – enn da de rødgrønne styrte.

– Så er abort en sak som har vært viktig for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Den er et kompromiss mellom kvinnens rett og hensynet til det ufødte liv. Dersom man påpeker denne balansegangen når et grensetilfelle diskuteres, kan du høre at du er mot kvinners selvbestemmelse. En nyanse oppfattes som et fullskala-angrep. Men både meningsmålinger og faglige diskusjoner viser et mer komplekst bilde.

– Det mener du er galt?

– Hør her: De aller fleste i Norge, og et stort flertall på Stortinget, er enige om en grense for helt selvbestemt abort ved uke 12. Etter det er det enighet om at kvinnens selvbestemmelse ikke er absolutt. Det er selvsagt fordi det egentlig, bak retorikken, er en enighet om at andre hensyn spiller inn, og at å mene det ikke trenger å stride mot kvinnens selvbestemmelse. Stridspunktene handler om grensetilfeller, der avveiningene er enda vanskeligere enn ellers. Fosterreduksjon er et slikt tilfelle.

– Hvis man kan abortere to, hvorfor kan man ikke abortere ett, for å parafrasere Kjell Ingolf Ropstad?

– Det er enda flere medisinske og etiske spørsmål involvert i disse tilfellene. Bidrar det til en større grad av konsumerisme knyttet til barn – at vi selv alltid kan velge hvor mange, når og hvordan? Hvordan står det seg i forhold til abortlovens begrunnelser? Hva innebærer inngrepet medisinsk?  Hva innebærer det at staten legger til rette for at en tvilling skal vokse opp og vite at de engang var to?

– Det kan gis ulike svar på disse spørsmålene. Men hvis man blir mørkemann av å mene dette, så gjelder det altså et flertall av landets både menn og kvinner. Det tror jeg aktivistene på venstresiden gjør klokt i å merke seg, avslutter Heggelund.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden