Ingen raushet uten skamvett

Himanshu Gulati føler seg som hjemme i sin leilighet på Jessheim, som han ikke bor i – og undergraver dermed ordninger både kolleger og demokratiet er avhengige av.

Publisert   Sist oppdatert

Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati, eier fire leiligheter i Oslo. Da han skjønte at han ville bli valgt inn på Stortinget, kjøpte han en femte, på Jessheim. Det er såpass langt fra Stortinget at han fikk leie en sjette leilighet, i Oslo, betalt av fellesskapet over skatteseddelen.

Dette kunne Dagens Næringsliv avsløre like før helgen. Avisen har snakket med naboer som aldri har sett Gulati i området. Leiligheten på Jessheim ble umiddelbart utleid, selv om Gulati formelt sett har adgang til ett av rommene.

Det er innenfor regelverket, som sier at stortingsrepresentanter som er folkeregistrert et sted som er minst 40 kilometer fra Stortinget, har rett på pendlerbolig i Oslo. Gulati folkeregistrerte seg 43,6 kilometer unna jobb. Det er altså ikke svindel, slik tilfellet er med partifellen Mazyar Keshvaris fantasifulle reiseregninger. Eller for den saks skyld regningene til Ap-politikeren Hege Haukeland Liadal.

Derimot viser også Gulati-saken at vi ikke bare trenger rammer, kontrollrutiner og andre formaliteter, men også en kultur for magemål, anstendighet, nøktern bruk av andres penger – ja, det man kort oppsummert kan kalle skamvett.

Skamvett er ett av flere helt grunnleggende glidemiddel i menneskelig omgang. Skamvettet lever i en  symbiose med raushet og romslighet. Vi bør nemlig også være rause – men vi kan bare være det hvis mottageren har skamvett til ikke å utnytte det.

– Føl deg som hjemme!

Jeg har to ganger hatt gleden av å låne en leilighet i Berlin og mate en katt som heter Spitzy. Jeg har bodd der mens menneskene han eier er borte en ukes tid. Jeg har fått vite at jeg kan føle meg som hjemme. Hva betyr det?

Det betyr at jeg kan lage mat på kjøkkenet, slappe av i sofaen og lese en bok jeg finner i hyllen. Det betyr ikke at jeg snoker i klesskap, leser private brev jeg måtte komme over, tar i bruk undertøy og andre klær jeg finner, ommøblerer stuen, og i tillegg spiser fryseren tom for mat. Selv om det, rent bokstavelig, er ting jeg kunne gjort hjemme hos meg selv.

Dette er helt elementært, og mennesker som gjør det siste, er helt uegnet til omgang med andre. Men verre enn det: Slik oppførsel vil tvinge frem et paranoid kontrollregime som heller ikke er så trivelig – og som også ødelegger for nettopp rasuheten.

Hvis kattens to mennesker hadde hengt opp et rigid ordensreglement, og i tillegg fortalt at det er overvåkningskameraer i alle rom, ville jeg sannsynligvis tatt inn på hotell eller blitt hjemme. Vi vil ikke ha det sånn.

Men det Gulati har gjort, er nettopp å ta oppfordringen om å føle seg som hjemme, bokstavelig: Klarer du å skaffe deg en bolig akkurat utenfor grensen, i rett tid, i tillegg til leilighetene du allerede eier i Oslo, kan du bruke den til utleie, uten å bo der – og likevel åpenbart føle seg hjemme nok til å oppgi det som folkeregistrert adresse.

Undergravende

Etter saker som de med Keshvari og Liadal, og muligens nå etter DNs avsløring av Gulatis disponering av eiendommer, kommer det ofte krav om å innføre overvåkningskameraer, i overført betydning. Det må bli strengere rutiner; flere kontrollinstanser må følge med på mer.

Det er riktig, det, og særlig representantenes mulighet til å reise og bo «privat», uten bilag, var altfor slepphendt. Men i tillegg trengs det åpenbart en bedre skamvett-kultur, rett og slett for å kunne beholde gode og rause ordninger. Hvor går grensen for hva folk kan gjøre eller prøve på, og samtidig se seg selv i speilet under tannpussen samme kveld?

Når Gulati eier fire leiligheter i Oslo, og likevel får stortingsleilighet samme sted fordi han er folkeregistrert i en leilighet som andre bor i, undergraver han en ordning som faktisk må være der.

Han representerer partiet for «folk flest», men jeg tviler på at folk flest ville trikset til seg det ytterste av frynsegoder på jobb over samme grådige lest. De skal jo se både sjefen og andre kolleger i øynene daglig.

Hele posen Twist

Stortingsrepresentantene har god lønn, men i mine øyne ikke uanstendig høy. De har frynsegoder, forhistoriske priser i stortingsrestauranten, og de får mulighet til å bo både i Oslo og i hjemfylket. Dette koster flesk for Staten, men det er et viktig flesk for demokratiet.

Skal Finnmark og Vest-Agder være like godt representert som Oslo og Akershus, må deres politikere både få tilbringe mye tid i valgdistriktet og blant egne velgere, og samtidig ha anledning til å bo og jobbe i Oslo. Alternativet er at bare de rikeste, som har råd til to husholdninger, får sitte på Stortinget.

Vi vil ikke ha det slik heller. Ordningen med stortingsleiligheter er litt som twistposen til tante Olga. Når hun sier værsågod, forsyn dere, har vi lyst på en bit eller to, så lenge vi slipper den med aprikos.

Men tømmer du hele posen i frakkelommen idet tante Olga går en tur på toalettet, bidrar du til at hun slutter å unne alle gjester en twistbit eller to.

Og okei, i raushetens navn: kanskje tre. Men ikke hele posen.