Fra papirutgaven

Ingen ting er så vakkert som en gammel reklameplakat

Alle med et sentimentalt sinnelag i behold vet at det kun er originalen som teller, skriver Alexander Z. Ibsen.

Avertering for masseturisme representerer neppe sivilisasjonens ypperste uttrykk. Like fullt vet enhver estetiker at tiden tilfører verdi.

«It is, indeed the real thing, 1949, first printing.»

Selgeren fra Hawaii fikk meg opprømt. Både fordi prisen var såpass høy at jeg visste jeg ikke burde slå til, og fordi jeg følte jeg ikke kunne la være. Det var fryktelig sent, så jeg svarte med «I’ll take it», bare for å være sikker på at jeg fikk sove den natten.

Plakaten med stilisert motiv fra Korfu (eller Kérkyra) i Hellas er et offsettrykk som måler 80 x 60 cm på standard plakatpapir. Plakaten finnes i dag i utallige reproduksjoner og i klarere farger enn i den opprinnelige. Du kan få den trykket opp stor eller liten, i utsnitt eller i helt stykke, eventuelt på kaffekopp eller pute om du vil.

Alle med et senti-mentalt sinnelag i behold vet like fullt at det kun er originalen som teller, i dette tilfellet fra ett av de fem tusen eksemplarene Det greske turistbyrået fikk trykket i 1949, med fransk tekst som inviterer til «ILE DE CORFOU». Til nød kan ett av de ti tusen eksemplarene i nytt opplag på engelsk fra 1954 duge.

Museøya

Den greske turistorganisasjonen (EOT) ble grunnlagt i 1927 med det som formål å fremme Hellas som turistdestinasjon. Den første reiseplakaten ble utgitt samme år, med et sort-hvitt fotografi av Akropolis tatt av den kvinnelige fotografen Elli «Nelly» Saraidari (forøvrig første og siste gang på mange tiår at plakatene fra EOT bar foto og ikke tegnet trykk).

Plakat fra 1949 (80 x 60 cm), med tekst på fransk, utgitt av Den greske turistorganisasjonen i 1949. Trykket i 5 000 eksemplarer, av Pechlivanidis & Co. i Athen.

Hellas i 1949 var et land kjørt både i grøften og på felgen. Dette året la de kommunistiske partisanene ned sine våpen, og avsluttet slik borgerkrigen som hadde revet landet i filler siden 2. verdenskrigs opphør. Før dette var det okkupasjon av aksemaktene, og før det igjen fascistisk diktatur under Ioannis Metaxas. Det er slett ikke underlig at greske myndigheter ønsket å tiltrekke seg vesteuropeiske turister for å skaffe inntekter fra denne voksende næringen.

Og Korfu ville vært et naturlig mål. Øya, som ligger nord i det joniske hav, var ikke spesielt rammet av borgerkrigen. Og vestlig innflytelse, fra både franskmenn og venetianere, har etterlatt en vakker og kosmopolitisk atmosfære, spesielt i hovedstaden. Kort sagt var Korfu et ypperlig brohode for masseturismen inn til Hellas. (Korfu er fremdeles den tredje mest besøkte av de greske øyene, kun forbigått av Santorini og Kreta.)

Pontikonísi – som kan sees på EOTs plakat fra 1949 – er en av de mest kjente landemerkene på Korfu. (Navnet «Pontikonísi» betyr direkte oversatt «museøya», som enten har fått navnet fordi øya er så liten, eller fordi trappetrinnene opp til kirken Pantokratoras, som ligger midt på øya, krever museskritt). Alle besøkende som ankommer Korfu med fly, passerer museøya på kloss hold under innflyvningen til den spesielle Ioannis Kapodistrias flyplass, grunnlagt i 1937 og siden forlenget ut i bukten, demmet opp med steiner fra ruinene av bombede fly under 2. verdenskrig (aksemaktene brukte flyplassen som base under okkupasjonen.)

Utsikten ut mot Pontikonísi fra fjellhyllen Kanoni, hvor man ser den lille, trekledte holmen midt i bukten og Maria Vlacherna-kirken ytterst på en molo i forgrunnen, utgjør et av de mest gjenkjennelige tablåer i Hellas. Mens man ennå sendte postkort hjem fra ferie, kunne man finne Pontikonísi ved siden av bilder av katter på Santorini over hele Hellas.

Arnold Böcklins «De dødes øy» (olje på lerret) fra 1883, er et symbolistisk verk med motiv som kan ha blitt inspirert av den lille holmen Pontikonísi utenfor Korfu i Hellas.

Motivet kan ha vært kjent lenge. Det spekuleres på om øya tjente som inspirasjon for Arnold Böcklins kjente malerier av dødens øy, som ble gjort i ulike versjoner mellom 1880 og 1886.

Man kan likevel spekulere på om ikke EOTs plakat fra 1949 som turistobjekt har vært viktig for å etablere dette kjente motivet. For Korfu er full av andre vakre steder. Den idylliske bukten Paleokastritsa ble brukt som scene i James Bond-filmen For Your Eyes Only. Gamlebyen med sine snirklete gater er i dag på UNESCOs verdensarvliste, og festningsverkene oppført av venetianerne er slående mot havet. Sommerpalasset Mon Repos, der hertugen av Edinburgh (gemalen til dronning Elizabeth II av Storbritannia) ble født på et kjøkkenbord i 1921, har også visuelle kvaliteter.

Like fullt ble det altså Pontikonísi som kom til å representere Korfu når det gjelder billedbruk.

Masseproduksjon

«Selv den mest perfekte reproduksjon av et kunstverk mangler ett viktig element: dets unikhet», skrev Walter Benjamin i sitt essay om kunstens vesen i masseproduksjonens tidsalder.[1] Film, foto og reproduksjoner mangler det originale verkets aura, og «aura er bundet til kunstnerens tilstedeværelse, den kan ikke kopieres». Tidligere hadde sosiologen Georg Simmel vist at problemet med egenart også omfatter originalverk: En maler må ha en stor nok produksjon for å kunne anerkjennes som ekte «kunstner», mens en altfor stor produksjon gjør verkene mindre verdt.[2]

Savnet etter originalitet og håndverk på den ene siden og ønsket om å rendyrke konseptet, den kunstneriske ideen, på den annen har vært gjennomgangstema i den moderne kunstens historie. Andy Warhol med sine bilder av masseproduserte gjenstander spilte aktivt og bevisst på motsetningene Walter Benjamin presenterte.

En reklameplakat som har til hensikt å oppmuntre til masseturisme, burde tilsynelatende komme fullstendig til kort for Walter Benjamins kriterier: Den er masseprodusert, den er en bruksgjenstand i den forstand at den oppmuntrer til konkret forbruk, og dette forbruket er fritid, altså turisme.

Like fullt er det ikke slik det oppleves. Ikke for en gammel ferieplakat. Spesielt ikke fra den tiden da kunstnere tegnet.

Anonymous

Plakaten fra 1949 er relativt ettertraktet på det internasjonale kunstmarkedet. Større auksjonshus har solgt den ved flere anledninger. Alltid med pene salgssummer. Noe skyldes utvilsomt de estetiske kvalitetene: Fargene er klare, vannspeilingene er dristige i sin tydelighet, og komposisjonen gjør bruk av velkjente visuelle effekter, slike som lysere toner «innover» i bildet og betonede perspektivlinjer (moloene og båtene). Satt opp mot andre tilsvarende plakater fra samme tid vil denne nesten alltid stikke seg ut som et blikkfang.

Plakaten er derimot ikke signert, hvilket gjør at det heller ikke opplyses om kunstneren. For plakater, som for all annen kunst, er det større etterspørsel og verdi forbundet med verker med kjent opphavsmann.

Det greske turistbyrået kjenner derimot til kunstneren bak plakaten. Personen som står oppført, heter Sevastianos Koúrkoulos (1913–1984).[3] Av lett tilgjengelige opplysninger kan man lese at Kourkoulos var en relativt anerkjent kunstner, spesielt innen akvarellmaleri. Han var født på Korfu, men studerte og arbeidet i Athen, med separatutstillinger etterhvert også i utlandet, slik som i Frankrike og Italia.

Sevastianos Kourkoulos malte ofte landskapet i sitt hjemsted Korfu, slik som denne akvarellen av Pontikonisi fra 1971 (reprodusert med hans etterkommeres samtykke).

«Kjenner dere til om Kourkoulos laget flere plakater for EOT?» Jeg kontakter hans etterkommere på internett. De forvalter arven etter Kourkoulos, både gjennom arkivering og informasjonsarbeid om hans kunst. De sier at han aldri utførte noe slikt arbeid igjen, hverken for EOT eller andre. De er derimot helt uvitende om at hans eneste plakatarbeid er et internasjonalt samlerobjekt i dag.

Kourkoulos ble direkte kontaktet av Den greske turistorganisasjonen, forteller de, siden han var fra Korfu, og det var denne øya de ønsket å avertere for. De har samme innstilling til det hele som kunstneren selv hadde: et stykke brukskunst som fortjener en helt underordnet plass i samlingen av hans totale produksjon. De er dertil forbløffet over at en slik gammel reproduksjon i det hele tatt kan være av internasjonal interesse – langt mindre at dette venstrehåndsarbeidet hans er det som både er mest kjent og ettertraktet. De spør meg hvor mye plakaten går for, hvilket jeg opplyser om.

«Hvor mye tror du et av hans originale akvareller er verdt, dersom et slikt masseopptrykk går for en slik sum?» spør de.

Jeg må svare at originalene ironisk nok vil ha en lavere salgssum. En åpenbar grunn er at hans ene plakat ikke er signert, og at kunstnerens navn dermed ikke forbindes med den. Dessuten laget han bare denne ene, og inngår dermed ikke i kategorien «plakatkunstner», slik mange andre tegnere fra denne tiden gjorde. Enda en grunn har å gjøre med markedssegmenter: En reiseplakat fra 1940-tallet inngår i et produktunivers med særskilte samlere. Enkeltstående akvareller fra samme kunstner gjør ikke det. Vakre malerier av greske landskaper skapes kontinuerlig, og veies i utgangspunktet likt om de er seksti år gamle eller fra våre dager.

Fordums masseproduksjon

Følger man litt med på antikvitetsmarkeder, kan man ikke unngå å legge merke til at masseproduksjonsgjenstander fra noen tiår tilbake utgjør svært populære samleobjekter. Jeg tror det er rimelig å anta at de også symboliserer noe universelt fra en tidsepoke – på mange måter i større grad enn for eksempel et tidstypisk maleri. Et kunstnerisk geni speiler kanskje sin tid, men bryter gjerne også med den. Gjenstander som har vært forbruksvarer, ikke bare speiler, men uttrykker sin samtid.

Blanke, røde Coca-Cola-automater stod på alle ESSO-stasjoner på 1950-tallet. De værfaste emaljerte reklameplakatene for Tiedemanns Tobak, hang i landvarehandlene i hele landet. Superhelt-tegneseriene om Supermann og Fantomet, ble lest av alle guttunger. Så lenge produktene er i ordinær sirkulasjon, er de rene bruksgjenstander. Siden blir de ikoner for sin samtid. De blir estetiske gjenstander.

Vi kan vel nærmest si Ars longa, vita brevis – også for brukskunst. Og en samler eller ildsjel må ha en original, selv om det egentlig bare er snakk om en reproduksjon. Såpass forstår enhver sann estetiker.

[1] Walter Benjamins essay fra 1935 bærer originaltittelen Das Kunstwerk im Zeitalter seiner technischen Reproduzierbarkeit.

[2] Fra Georg Simmels storverk Pengenes filosofi, fra 1900.

[3] For eksempel Maristella Arifi (2017) Η ταυτότητα της ελλάδας μέσα από τις αφίσες του εοτ [Hellas’ identitet gjennom plakatene fra EOT], Universitetet i Patra.

Teksten er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 4/2018, der tema er middelmådighet. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden