Politikk

Ingen utsikt til integrasjon

EUs makt er svak mot nasjonalstatenes egeninteresser. Det umuliggjør mer integrasjon.

EUs makt er svak mot nasjonalstatenes egeninteresser. Det umuliggjør mer integrasjon.

Ulysses, den greske helt, bandt seg til masten for stå mot sirenes sang. Han klarte seg. Men landene som har bundet seg til euroen er 17, ikke én. Om en eller flere av dem sto mot fristelsen, gjorde ikke alle det. Noen levde over evne, andre holdt igjen. Men de var alle bundet til samme mast, avhengig av hverandre.

Faktum er at Ulysses’ hjemland levde det mest utsvevende livet av alle.  Nå er situasjonen akutt, for penger uten gullstandard er penger basert på ren tillit. Fallende tillit betyr «bank run» på et øyeblikk: en kjedereaksjon som ikke kan stoppes uten garantier for euroens verdi. Valget i Helles vil ikke gi noe direkte svar på hva landet vil gjøre, uansett utfall. Det er derfor ikke valget som er det mest interessante, men den overordnede politiske logikken.

EU uten politisk makt
Mitt syn er at EU ikke kan redde euroen for andre land enn de som har en velfungerende stat uten korrupsjon, stor grad av lovlydighet, ryddige statsfinanser og et godt demokrati. Det er ikke mulig å tenke seg politisk union eller mer politisk integrasjon i EU, på tross av alle råd om dette. Grunnen er at EU aldri kan være en erstatning for demokratiet, som kun fungerer på nasjonalt nivå. Dette skriver en EU-entusiast

Det er ikke mulig å tenke seg politisk union eller mer politisk integrasjon i EU, på tross av alle råd om dette.

Men slik er det ikke. EU er primært en arena for mellomstatlig politisk samarbeid, og har overnasjonal makt kun på meget begrensede områder. Det fremste eksempel på dette er faktisk euroen, dvs. pengepolitikken, hvor medlemslandene har bundet seg til masten som Ulysses. Men som Ulysses ble de fristet og de gav etter, dvs. gav blaffen i reglene for eurosamarbeidet. De lånte mer enn det som er lov, de brukte mer og lånefinansierte dette forbruket. De svakeste økonomiene levde som Krøsuser (unnskyld, Hellas, her er alle referansene til gresk antikk) inntil det ble payback-time, bokstavelig talt.

Dette vet nå alle, men tenk gjennom hvorfor dette skjedde. Fordi hvert land er politisk suverent kunne regjeringer jukse lenge uten at kollegene fra andre land grep inn. Man kritiserer ikke sine likestilte med letthet. Pengepolitikken er på papiret helt overnasjonal, men likevel kunne man jukse med reglene uten at noe skjedde.

Hvis styringsmulighetene reelt sett er så svake på EUs mest overnasjonale felt, hva med resten? Den nest-mest overnasjonale feltet er den økonomiske politikken, innad i EU samt utad. Her har Kommisjonen betydelige makt, men griper ikke inn særlig ofte. Om et lands regjering eller et selskap får bøter eller besøk i et «night raid», kan saken ende i EU-domstolen, som ofte finner at Kommisjonen har rett. Her har det vært prisfiksing eller proteksjonisme. Men slike saker krever mye bevis, tar ofte meget lang tid, og regjeringer som ikke vil følge reglene, kan ofte klare seg uten å gjøre det.

I WTO er EU en aktør, med handelskommisæren som forhandler, men selv der er suvereniteten delt mellom medlemslandene og EU, og det finnes en komite bestående av landene – den møtes svært hyppig for å kontrollere handelskommisæren, også under forhandlinger. Den kalles «le comite des belles-meres» – svigermorskomiteen. Alle menn med ekteskapserfaring vet hvilken makt svigermor har.

Pengepolitikken er på papiret helt overnasjonal, men likevel kunne man jukse med reglene uten at noe skjedde.

Hva da med velferdspolitikk? Her er EU helt uten makt. Sosialpakten er en avtale om samarbeid mellom landene hvor Storbritannia er utenfor. EU har strukturfond som skal utvikle kompetansebasert arbeidsliv i regioner som ligger tilbake vekstmessig, men disse fondene er mindre enn subsidiene som går til landbruket. Det er mange dommer fra EU-domstolen om arbeidsvilkår, men disse er basert på traktatenes regler om fritt marked. Det er ingen penger i dette. EU kan ikke skattlegge og har et budsjett som kun utgjør et par prosent av gjennomsnittet for medlemslandenes. Redistributiv politikk er altså ikke mulig, og derved heller ikke noen sosial kontrakt mellom Brussel og borgerne.

Reguleringsmakt
EUs makt ligger i markedsregulering, eller rettere sagt: de-regulering og re-regulering. Det indre marked fra midten av 80-tallet var intet mindre enn en «reinvention» av EUs grunnidé, et fritt marked over landegrensene. Den gangen var det krise, som nå – mangel på FDI, vekst og innovasjon. EU-domstolen spilte en hovedrolle da som nå ved at den dømte slik at regler ble tolket mest mulig markedsliberalt.

«Likør i ett land er likør i alle land», sa domstolen, og åpnet derved EUs markeder for samme logikk for andre varer.

Når jeg foreleser om domstolen har jeg alltid med en flaske fransk likør, Cassis de Dijon. Da EUs medlemsstater forhandlet i årevis om produktharmonisering – hva er syltetøy? hva er ost? – for å beholde proteksjonisme der det passet, skar domstolen gjennom i saken om likøren, som gjaldt tysk nekt av import av fransk likør fordi den hadde en annen alkoholprosent enn den tyske. «Likør i ett land er likør i alle land», sa domstolen, og åpnet derved EUs markeder for samme logikk for andre varer. Politikerne var lame duck: alkohol er alkohol, det er vel ikke minst nordmenn enig i.

EU har altså liten egen politisk makt. Kun når det er i medlemmenes egeninteresse kan kriser løses. Men heller ikke nasjonale regjeringer er allmektige selv om alle politikere gir inntrykk av det. De som ikke er valgt, kan innføre upopulære tiltak, men de er forretningsministerier og kan ikke sitte lenge. Det er slett ikke sikkert det finnes styringsevne noe sted til å løse den dobbelte krisen med motsatte effekter: spare men stimulere samtidig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden