Redaksjonen blogger

Ingenting å beklage, Forsberg!

Stortingsrepresentant Thor Erik Forsberg (Ap) står frem med at han har røket cannabis – og beklager overfor velgerne. Nominasjonskomiteen i Østfold svarer med å vrake ham. Det er beklagelig.

Stortingsrepresentant Thor Erik Forsberg (Ap) står frem med at han har røket cannabis – og beklager overfor velgerne. Nominasjonskomiteen i Østfold svarer med å vrake ham. Det er beklagelig.

Thor Erik Forsberg står nå frem med at han jevnlig har røket cannabis. Han beskriver dette delvis som et resultat av de medisinske effektene cannabis hadde for ham i en livskrise, etter at han mistet samboeren sin i et tragisk dødsfall. Spesielt hjalp det ham å få slappe av og å få sove. Mange lesere vil vite med seg selv at de har brukt alkohol på lignende måter.

Leder Arne Øren og resten av nominasjonskomiteen i Østfold Arbeiderparti, svarer kontant: Å ha røket cannabis er ”ikke […] forenlig med å ha en stortingsplass” sier Øren til Sarpsborg Arbeiderblad (SA). Man vet selvsagt aldri akkurat hvilke hensyn som spiller inn når en nominasjonskomité vraker en representant. Men skal vi tro Øren, er det utelukkende cannabis som er problemet her. Ifølge SA skryter han av ”Forsbergs engasjement på Stortinget, spesielt for de vanskeligstilte i samfunnet”, og understreker at det ikke er politiske hensyn som ligger bak, men utelukkende lovbruddet hasjrøyking innebærer.

Forsberg er ingen hykler. Han har lenge tatt til orde for en reform av narkotikapolitikken, blant annet i en artikkel i Minerva. Men å røyke hasj er, dessverre, likevel et lovbrudd. Lovbrudd bør beklages, selv om konteksten dette har skjedd i ikke er av en art som inviterer til moralisme. Og renominasjon er selvsagt ikke noe man har krav på: Man er avhengig av lokallagets tillit. Det er mulig å forstå at lokallaget ser på et slik lovbrudd som et alvorlig tillitsbrudd. Det er selvsagt også mulig at vi slett ikke skal tro Øren, kanskje mener han tvert imot at Forsberg har gjort en dårlig jobb, eller kanskje er de dundrende uenige politisk, og kanskje bruker han denne saken som en beleilig, eller en forsøksvis human, måte å bli kvitt ham på. Ikke desto mindre er det noe svært spesielt over måten narkotika håndteres på – i samfunnsdebatten, i politikken og i nominasjonsspørsmål. Og Ørens uttalelser støtter opp om dette paradigmet: Å innrømme ulovlig rusbruk gir en automatisk reaksjon langt utover det juridiske – som er opp til politiet, som må forholde seg til gjeldende lovgivning (politiet har da også åpnet sak mot Forsberg). Jeg tok opp dette spørsmålet da den første reaksjonen på at Henning Warloe fra Høyre innrømmet å ha brukt ulovlige rusmidler, også var at det måtte ha konsekvenser for renominasjon.

Stortingspolitikere begår faktisk innimellom lovbrudd; Bård Hoksruds sexkjøp kan tjene som siste eksempel som ikke var relatert til narkotika. FrPs Per Sandberg ble i 2006 dømt for å kjøre for fort. Arbeiderpartiets Anders Hornslien var siktet for bedrageri (medlemsjukssaken i AUF) da han i 1997 ble innvalgt som vararepresentant på Stortinget. I 1998 ble han dømt til fem måneders fengsel for disse forholdene. I 2000–2001 møtte han fast for Jens Stoltenberg på Stortinget. Så hender det selvsagt at andre regelbrudd fører til avgang, mest profilert nylig i denne sammenheng er kanskje Senterpartiets Åslaug Hagas avgang i 2008. Påfallende er det imidlertid at den avgangen kom ikke som et resultat av at hennes eget partiet krevde det, men som et resultat av et voksende mediepress.

Hva er det med narkotika som gir denne sterke reaksjonen? Det er ikke helt godt å sette fingeren på. Kanskje frykter partiene reaksjoner fra velgerne? Det finnes ikke noen overbevisende dokumentasjon på at velgere rømmer fra partier med kandidater som har røyket hasj, men partiene formoder kanskje likevel at det er slik. Men jeg lurer av og til på om det ikke ligger en dypere, og kanskje ubevisst frykt for at det skal bli klart for flere at det ikke er så uvanlig å ha brukt illegale rusmidler, og at det ikke er slik at det går til helvete med alle. Det finnes en aldri så liten ironi i at responsen bidrar til at i hvert fall yrkeskarrieren til de som står frem som brukere av illegale rusmidler, går om ikke til helvete, så i hvert fall hjem til Østfold.

Responsen har i hvert fall som en svært uheldig konsekvens at alle de fremstående personer – inkludert politikere – som har brukt, eller som bruker, illegale rusmidler, ikke tør fortelle åpent om dette. Det vil ikke bare ha en juridisk reaksjon, som i mange tilfeller ville være overkommelig; det ville også for mange bety en automatisk slutt på yrkeskarrieren.

I vår intervjuet jeg Ethan Nadelmann, en amerikansk forkjemper for narkotikapolitikkreform. Han trakk frem et viktig poeng: Så lenge folk ikke vet at det er en rekke normale mennesker som har brukt og bruker ulovlige stoffer, vil deres syn på stoffene og brukerne være preget av karikaturer. Nadelmann sammenlignet med homofili: For 40 år siden, sa Nadelmann, kjente alle amerikanere en homofil. Men de visste ikke at de kjente dem, for de fleste av dem var i skapet. Derfor var det de visste om homofile formet av fremstillinger i mediene, historier om dem som ble arrestert på herretoaletter eller av flamboyante homofile i Hollywood. De var ikke vanlige mennesker.

Idag kjenner nesten alle nordmenn helt alminnelige mennesker som bruker ulovlige rusmidler. Men langt fra alle vet at de gjør det. Brukerne skjuler det, og bildet av rusbrukeren forblir falskt. Reaksjonen fra Arne Øren og Østfold Arbeiderparti er med på å opprettholde løgnen.

Jeg har skrevet flere ganger på Minervas hjemmesider om de rasjonelle argumentene for narkotikapolitikkreform, inkludert legalisering av cannabis. Det desidert viktigste argumentet er at forbudet har liten effekt på forbruk. For cannabis’ vedkommende er det imidlertid et vesentlig tilleggspoeng at skadevirkningene ved dette stoffet, både for den enkelte og for samfunnet, er lavere enn for de fleste andre rusmidler. Altså: Det finnes skadevirkninger. Det er bare at det er mindre enn for de lovlige rusmidlene. Ole Røgeberg har nylig gjennomgått forskningen på dette på Minerva.

At en stortingsrepresentant vedgår å ha brukt stoffet, er selvsagt ikke noe argument i den saklige debatten den ene eller den annen vei. Tidligere har da også statsminister Jens Stoltenberg (motvillig) innrømmet å ha røket cannabis, fulgt av de nærmest rituelle oppfordringer til unge om ikke å eksperimentere med rus. Derimot er det at folk står frem som rusbrukere eller tidligere rusbrukere – og kanskje ikke alltid med den ofte fremtvungne, og ofte lite genuine angeren det følges av – viktig for den emosjonelle debatten, som har vært så sterk på rusfeltet.

Og jo, selvfølgelig: Jeg har også prøvd cannabis, i likhet med omtrent halvparten av Oslo-borgere på min alder (side 70 her). Nå tilhører jeg den heldige delen av befolkningen som er ualminnelig glad i øl, både som drikk og som rusmiddel, eventuelt supplert av en liten dose brun sprit. Derfor nærmer det seg ti år siden jeg sist prøvde cannabis. Men i en verden der jeg var mindre glad i øl, eller opplevde andre typer livskriser, kunne det selvsagt vært meg som var hasjbruker. Som de fleste andre nordmenn, har jeg et visst rusbehov. Det kan være tilfeldige omstendigheter og tilfeldig personlig smak som avgjør hvilket rusmiddel man bruker. Det er også litt tilfeldig hvilke av dem som er legale og hvilke som er illegale: De aller fleste medisinere er enige om at alkohol er vesentlig mer skadelig enn cannabis.

Rusbruk er problematisk, og kan føre galt av sted. Det kan fungere som en lindring når man har det tungt, men det kan også ta over kontrollen og føre mot avgrunnen. Det kan gi glede, oppstemthet og samhold, og det kan gi oppløste familier og personlige problemer. Derfor er rusmidler et vanskelig politisk felt. Jeg er ingen rusliberaler. Jeg ønsker strenge reguleringer og betydelige tiltak for å begrense problemene rusbruk fører med seg. Men en fornuftig samtale om ruspolitikk er vanskelig så lenge debatten er preget av løgn, omgåelser og en rekke fortider som debattanter og stortingsrepresentanter holder skjult. Knapt noen politiker vil gå ut å si at det er mulig å bruke cannabis uten at det er et problem. Knapt noen vil engang være med på å kalle det ”bruk”, ikke ”misbruk”. Knapt noen vil erkjenne at de selv har brukt det – ikke misbrukt – og gjør de det likevel, vil de normalt ta avstand fra det. Det er i en verden der Bill Clinton, Barack Obama og Jens Stoltenberg alle sammen brukte – ikke misbrukte – cannabis. Løgnen ødelegger debatten, og låser politikerne inne i paradigmer og standpunkter som opprettholder løgnen.

Sett fra mitt perspektiv vil selvsagt enhver Arbeiderparti-representant fra Østfold være en for mye. Forsberg og jeg er nok også uenige om mangt. Hvem som kan gjøre en best jobb sett fra Østfold Arbeiderpartis ståsted, kan jeg ikke ha noen formening om. Men derimot kan jeg ha den formening at den automatiske reaksjonen fra nominasjonskomiteen i Østfold Arbeiderparti har gitt sitt beklagelige, spissborgerlige bidrag til fortsatt løgn. Hvordan skal det nå være for den neste stortingsrepresentant som innrømmer cannabisbruk? Sannhet har makt til å frigjøre oss fra vante tankemønstre. Derfor trenger vi mer sannhet. Thor Erik Forsbergs innrømmelse har gitt sitt bidrag til det. Dét bør han ikke beklage.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden