Politikk

Innovasjonens strukturelle og kulturelle restriksjoner

Petroleumsæraens slutt vil gi oss et ønskelig sjokk: I en tid med usikkerhet og uforutsigbarhet kan kulturen lettere endres.

Petroleumsæraens slutt vil gi oss et ønskelig sjokk: I en tid med usikkerhet og uforutsigbarhet kan kulturen lettere endres.

(Teksten er vinner av NHH-Symposiets essaykonkurranse for 2015).

Noe forenklet kan produktivitetsvekst forstås som en funksjon av økonomisk innovasjon, adopsjon og omstilling (Rattsø, 2014). I dette essayet vil jeg isolere førstnevnte: Adopsjon og omstilling er avhengige variabler i den forstand de responderer på ekstern aktivitet. Innovasjon springer på den annen side ut av våre ideer, våre initiativ – vår energi.

Innovasjonsvariabelen er kompleks og bestemmes av en rekke forskjellige faktorer. Gitt fri og internasjonal konkurranse, er kanskje humankapitalen den viktigste: Det er vanskelig å tenke nytt for den som ikke allerede kan tenke. I denne omgang vil jeg forutsette at nordmenn er tilstrekkelig intelligente. Med «tilstrekkelig intelligente» mener jeg at humankapitalen ikke begrenser økonomiens innovative evne.

Innovasjon under gjennomsnittet
I Europakommisjonens «Innovation Union Scoreboard» vises det at norsk innovasjon «is below that of the EU [mean]» (European Commission, 2014, p. 28). Vi har ideene og initiativene, men de overlever ikke: Av om lag 50 000 årlige nyoppstartede bedrifter, dør to av tre innen første fem år (Ryen, 2012). Og de som overlever, vokser sjeldent til noe stort.

For å revitalisere norsk produktivitetsvekst – som er en forutsetning for å beholde vår enestående velstand – må vi forstå hvorfor så få nyoppstartede bedriftene overlever. Jeg vil argumentere for at dette kan forklares som en konsekvens av følgende to innovasjonsrestriksjoner:

  • Den strukturelle restriksjonen; og
  • Den kulturelle restriksjonen

Den strukturelle restriksjonen er imidlertid en materialisering av den kulturelle restriksjonen. Det er med andre ord sistnevnte som er den virkelige sykdommen; førstnevnte er kun et symptom. Men for å forstå sykdommen, er det fornuftig å undersøke symptomene.

(i) Den strukturelle restriksjonen
Her skal vi se nærmere på to konkrete eksempler av den strukturelle restriksjonen, relatert til henholdsvis skatt og arbeidsmiljølov. Det underliggende prinsippet er intuitivt: Det større relative kostnader en nyoppstartet bedrift påføres, det lengre tid tar det før kontantstrømmene blir positive, det større er risikoen for å dø i løpet av de første årene. Situasjonen forverres dersom kostnadene også er faste, ettersom disse påløper uavhengig av om tidene er gode eller dårlige.

Disse sammenhengene er generelle. Enhver redusering av relative kostnader og tilrettelegging for å omgjøre faste kostnader til variable vil øke, ceteris paribus, sannsynligheten for overlevelse og videre vekst.

Hvilke skatter bør senkes eller fjernes for å redusere de relative kostnadene? Skattenivået må senkes jevnt over. Sett at nyoppstartet bedrift (A) kjøper en vare eller tjeneste av bedrift (B). Enhver skatt (B) påføres, vil da også ramme (A) i form av at varene og tjeneste den kjøper fra (B) vil være priset høyere enn nødvendig. Det høyere skatter bedrift (B) påføres, det lenger tid tar det før (A) får positive kontantstrømmer.

Av skatter som må fjernes helt, er formueskatten det mest åpenbare eksempelet.

Av skatter som må fjernes helt, er formueskatten det mest åpenbare eksempelet. Denne må betales selv når bedriften går med underskudd. Et annet eksempel, som det snakkes mindre om, er arbeidsgiveravgiften. Hva slags signaler sender man gründere, dersom de påføres en særegen skatt direkte tilknyttet ansettelsen av et annet menneske? Én ting er i hvert fall sikkert: Man øker ikke bare de relative kostnadene, men man gir også et negativt vekstincentiv.

Redusering og fjerning av skatter må imidlertid veies mot behovet for skatteproveny. I det offentlige ordskiftet stopper ofte debatten her. Mindre skatteproveny hevdes å ramme de svakeste, og regnes derfor som urettferdig, uønsket. Dette er upresist fra et samfunnsøkonomisk perspektiv: Det er selvsagt ikke noe proporsjonalt forhold mellom skattenivå og skatteproveny. Noen ganger kan også skatteproveny vokse, i absolutte og reelle termer, når man setter lavere satser (jf. Lafferkurven).

Videre til arbeidsmiljøloven: Rigiditeten i loven fører ikke bare til økte kostnader, men også til at kostnadsstrukturen blir fastere enn nødvendig. Nyoppstartede bedrifter er avhengig av å kunne tilpasse seg mindre konjunktursvingninger. Dette er svingninger veletablerte bedrifter med romsligere marginer ikke har noen problemer med å overleve. For nyoppstartede bedrifter er det på den annen side avgjørende å kunne frigjøre kapital raskt, inklusivt den man binder opp i arbeidskraft. Med en fastere kostnadsstruktur må gründeren ta på seg en større risiko for et ellers identisk prosjekt. Dette resulterer i økt risikopremie, som igjen vil føre til at færre oppstartprosjekter vil tilfredsstille fornuftige avkastningskrav – og følgelig forkastes.

Med dagens lovgivning er det risikabelt å ansette verdifulle ressurser. For nyoppstartede bedrifter er denne risikoen så betydelig at man kanskje velger ikke å ansette. Dette forhindrer ikke bare vekst, men gjør det også vanskeligere for bedriftene å overleve: Man har ikke tilstrekkelig tilgang på den humankapitalen man faktisk trenger.

(ii) Den kulturelle restriksjonen
Filosof Espen Søbye karakteriserte nylig den norske arbeiderbevegelsen som en «kultur, og skaper [av] kultur.» (Morgenbladet 27. februar 2015). Arbeiderbevegelsen representerer innovasjonens kulturelle restriksjon: Dette er en kultur som finner sin identitet i å konstruere et motsetningsforhold mellom Arbeidsgiveren og Arbeidstakeren.

Den dikotomiske virkelighetsforståelsen kom tydelig frem i et intervju med Trine Lise Sundnes, leder av fagforeningen Handel og Kontor, og angivelig neste LO-leder. Her hevder hun at ikke en tøddel av arbeidsmiljøloven skal forgå, ettersom Arbeidsgiveren da bare vil «skalte og valte som han vil med folk». Denne virkelighetsforståelsen skaper mistillit.

Det at arbeidstakere forhandler frem fordelaktige avtaler, er selvfølgelig ønskelig. Den kulturelle restriksjonen oppstår først når man aktivt fremmer en fundamental skepsis til Arbeidsgiveren, slik som Sundnes gjør. For ved å gjøre dette, stiller man seg automatisk kritisk også til gründeren: Den vellykkede gründer blir som regel Arbeidsgiver.

Denne mistilliten kan være med å forklare nordmenns innstilling til innovasjon. 

Denne mistilliten kan være med å forklare hvorfor nordmenns innstilling til innovasjon er mer negativ enn Europas gjennomsnitt (Global Entrepreneurship Monitor, 2014). Risikoen føles større: Det som før var en utelukket og utvetydig immateriell gevinst, nemlig å lykkes med sitt gründerskap, bærer i dag en potensiell sosialpsykologisk kostnad. Da er det naturlig å anta, at en gründer vil forlange høyere økonomisk avkastning enn det han ellers ville ha gjort. Resultatet er at man kanskje raskere vil erklære bedriften død, til tross for at den under andre omstendigheter ville vært regnet som levedyktig.

En uheldig spenning
De to restriksjonene hjelper oss å forstå hvorfor norsk innovasjonsevne er så middelmådig. Den strukturelle restriksjonen fører til at nyoppstartede bedrifter blir mindre attraktive investeringsalternativer enn det de kunne ha vært. Samtidig fører den kulturelle restriksjonen til en mer negativ innstilling til innovasjon per se. De to effektene gir med andre ord opphav til en svært uheldig spenning: Kontantstrømmene bli ikke bare svakere grunnet høyere kostnader, men avkastningskravet heves som følge av økt økonomisk og sosialpsykologisk risiko.

For ti år siden ble Tysklands økonomi kalt for «syk»; ideene og initiativene overlevde ikke. Og de som overlevde, vokste sjeldent til noe stort. Da bestemte rikskansler Gerhard Schröder seg for å iverksette Agenda 2010: Skattene ble lettere, arbeidsmiljøloven løsere. Sosialdemokratens reform resulterte i at langt flere nyoppstartede bedrifter overlevde og vokste til noe stort (Economist, 15. mars 2013).

Da et noe lignende forslag ble fremmet her i Norge, bare for en liten stund siden, var reaksjonen massiv motstand. Dette skyldes den kulturelle restriksjonen. Og strukturene kan først endres som en respons på kulturelle endringer. Det er kulturen som definerer strukturene. Den storslåtte utfordringen er derfor: Hvordan endre kulturen?

Å korrigere virkelighetsforståelsen
En systematisk tilnærming forutsetter en felles forståelse av begrepet «kultur». Som samfunnets kollektive bevissthet, definerte Edgar Schein kultur som summen av (a) virkelighetsoppfatninger, (b) holdninger og (c) verdier (1992). Her bestemmer (a) først (b), og i forlengelsen også (c).

For å endre ovenfor nevnte kultur, må vi korrigere ukorrekte og uhensiktsmessige virkelighetsoppfatninger.

For å endre ovenfor nevnte kultur, må vi korrigere ukorrekte og uhensiktsmessige virkelighetsoppfatninger. Arbeidsgiver versus Arbeidstaker-dikotomien må konfronteres. Denne er en ideologisk myte: Norge var ikke et fattigslig og stakkarslig land som ble reddet av arbeiderbevegelsens ånd. For velstanden må vi takke vellykkede gründere à la Hans Nielsen Hauge (1771—1824), som sørget for varig økonomisk vekst allerede tidlig på 1800-tallet. Dette var gründere og arbeidsgivere som hadde dyp omsorg for sine arbeidere og deres familier. Og veksten var betraktelig, til tross for betydelige konjunktursvingninger, både på kort og lang sikt.

Arbeidsgiveren og Arbeidstakeren er i et gjensidig avhengighetsforhold. Deres interesser er mer like enn det de er motstridende. Ja, selv ut ifra et strengt profittmaksimerende perspektiv, så viser stadig mer empiri hvor viktig det er for arbeidsgiver å ivareta arbeidstakers interesser (Sutton, 2015). Det er denne virkeligheten som må formidles. Når vi konfronterer de uriktige virkelighetsoppfatningene, vil også holdningene og siden verdiene relatert til innovasjon endres.

Sjokket er ønskelig
Når vi etter hvert forstår at æraen med petroleumens privilegier er over, vil vi oppleve et lite sjokk. Arbeidsledigheten vil unngåelig øke på kort sikt, noe som vil resultere i en ny og lavere lønnslikevekt.

Dette sjokket er ønskelig: I en tid med usikkerhet og uforutsigbarhet kan kulturen lettere endres. Og i takt med kulturendringene må også strukturene endres. Da trenger vi enkeltmennesker som leder an, innenfor både politikk, næringsliv og akademia. Dette vil være med å sikre bedre vekstvilkår, slik at flere ideer og initiativ overlever—og lettere kan vokse til å bli noe stort.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden