Kultur

Innsiktsfullt om migrasjon

Hew Locke, Acheron, 2015

Bilde: Kulturhistorisk museum/ Kirsten Jensen Helgeland

Utstillingen «Havet er historie» setter politisk dagsorden ved å mane til dypere forståelse – og unngå å moralisere.

UTSTILLING

  • Havet er historie
  • Historisk museum
  • Kuratert av Selene Wendt
  • Står til 18.august

Den nye utstillingen på Historisk museum har lånt sin tittel, Havet er historie, fra et dikt av Nobelprisvinner i litteratur, Derek Walcott. Allerede fra start er de poetiske ambisjonene tydelige. Prosjektet er også tydelig: På hver sin måte reflekterer ti internasjonale samtidskunstnere rundt temaer om migrasjon og forflytning.

Men hvordan kan samtidskunsten fortelle oss noe meningsfylt om migrasjon?

Snarere enn å være eksplisitt politisk, forholder Havet er historie seg nøytralt til konkrete konflikter og fokuserer ikke på én stedspesifikk situasjon. Utstillingens tidslinje spenner fra den afrikanske slavehandel frem til i dag.

Tilstedeværelsen av flere viktige karibiske stemmer, som nevnte Walcott, Édouard Glissant og Stuart Hall, bidrar likevel til å plassere utstillingen på kartet.

Nasjonens sjel, en myte

Men selv om flere stemmer blir fremhevet, er det havet som er utstillingens narrativ. Havet, som symbol på det grenseløse og som et naturlig og flytende bindeledd mellom menneskeskapte konstruksjoner som nasjoner og samfunn. Glissant er en av stemmene som tar for seg landegrensenes problematikk og oppfordrer menneskeheten om å sette en stopper for «ideen om grensen som forsvarer og forhindrer.»

Den Martinique-fødte forfatteren, poeten og filosofen kritiserer den vestlige hierarkitenkingen og fordømmer den historiske holdningen mot de kolonialiserte som «de andre». Det finnes ikke motsetninger, sier Glissant på en video, mens vi hvileløst farer over havets overflate på to andre skjermer. Motsetningens dialektikk forteller oss at det er én sannhet. Glissant dialektikk sier at det er forskjeller i verden, men ikke motsetninger.

Glissants tanker gjenspeiler de av en den tidligere franske filosofen Ernest Renan. Renan gjorde seg allerede på attenhundretallet bemerket for sine tanker om nasjonalstatens fremtid. «Nasjonene er ikke evige». Slik de en gang har oppstått, vil de også en dag opphøre, sa Renan. Ifølge dette synet er nasjonens sjel en myte.

Andrea Chung, Bain de Mer: Bato Disikr, 2014

Kulturhistorisk museum/Kirsten Jensen Helgeland

Papirløs ikke-tilværelse

«We Process VISAS & GREEN CARDS here» lyser mot oss med speilvendte bokstaver i grønne og røde neonlys. På gulvet under skiltet er en knust porselensskål med indigoblått pigmentpulver og et innrammet portrettfotografi av den afroamerikanske borgerrettighetsaktivisten Fredrick Douglas.

Jamaikanske Cosmo Whytes installasjon «Ankomstens gåte i fire deler» er en kritikk av den herskende dobbeltmoral og tosidighet og knuser den amerikanske drømmen. En drøm som, ifølge Leslie Fiedler, ikke eksisterer. Fiedler har kritisert den amerikanske nasjon for nettopp ikke å ha blitt holdt sammen av en felles drøm, til motsetning til for eksempel den engelske og den franske nasjon. «Amerikanere er innbyggere av en felles utopi, og ikke av en felles historie.»

Installasjonsverket vekker også tanker om migrantens papirløse «ikke-tilværelse». Den jødiske forfatteren Stefan Zweig skrev med hjertesorg om denne papirløsheten og umenneskeliggjøringen under eksil fra andre verdenskrig:

«Tidligere hadde mennesket en kropp og en sjel. I dag behøver en også et pass dertil, foruten det blir man knapt som menneske behandlet.»

Faren med verkets neonlyslek, som vi har sett før med lysende skilt med samfunnskritiske slagord, er at slike forekommer oftere som godt likte Instagram-innlegg enn som viktige innlegg i en politisk debatt.

Isaac Julien, Omeros Paradis, 2003

Kulturhistorisk museum/Kirsten Jensen Helgeland

Spiller ikke på samvittigheten

Til forskjell fra fotografiene av de overfylte båtene i Middelhavet som preget mediebildet da flyktningkrisen var på sitt verste for et par år siden, er alle verkene på Kulturhistorisk museum betraktelig mer stille i sin fremtoning. Det gjør dem desto mer virkningsfulle.

Engasjementet for å hjelpe her hjemme kom over oss som en bølge, før den ikke etter lenge ebbet ut med lavvannet. Verkene i denne utstillingen spiller ikke på betrakterens samvittighet, men den oppfordrer til dypere forståelse gjennom økt kunnskap. En slik kunnskap fungerer bedre for å sette noe på den politiske dagsorden enn det akutte følelser vil gjøre.

Ghanesiske John Akomfrahs vant i 2017 Artes Mundi, Storbritannias viktigste pris for internasjonal kunst, for videoinstallasjonen Trosakter, som nå kan oppleves på Tullinløkka. Filmen er en respons på fiendtlige holdninger mot millioner av migranter som drives på flukt mot fremmed kysts land og er det verket som i størst grad spiller på våre sanser gjennom sin skjønnhetssøkende estetikk.

I stedet for å provosere i sitt utrykk, forsøker også denne å formidle oss kunnskap om et vanskelig tema uten å fremstå som moraliserende. Gjennom Akomfrahs films skjønnhet og Diawaras films stemme, utgjør videoverkene utstillingens høydepunkt. De er begge eksempler på hvordan samtidskunsten kan fungere som meningsfylte innlegg i en offentlig debatt.

Poetisk

I sin naturlige kraft skaper havet et felles narrativ, fri for menneskeskapte konstruksjoner. Samtidig symboliserer bølgenes og strømningenes evige rørelser over verdenshavene forvisningen, forflytningen og hjemløsheten verdens migranter møtes med. Havet er historie er en viktig utstilling som behandler sitt tema på verdig måte og åpner for en bedre forståelse.

I utstillingens påpekes det «underliggende poetiske», men kanskje er Havet er historie heller en poetisk utstilling med underliggende politiske toner. Det er nettopp dette som er utstillingens styrke. Samtidskunstens symbiose av det politiske og poetiske fungerer godt fordi det evner å røre ved noe dypt menneskelig som andre debatter ikke kan.

Det er derfor ikke de enkelte verkenes kunstneriske verdi, som er noe ujevne, man sitter igjen med, men den tankeprosessen utstillingen som helhet har satt i gang.

Som havets evige bølgeskvulp fortsetter tankene å suse i hodet lenge etter man har forlatt bygningen på Tullinløkka og holder frem med sine egne liv.

Som vi også hører Édouard Glissants si: «We understand the world better it we tremble with it».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden