Politikk

Hvis innvandrerne ikke blir integrert, er det storsamfunnets skyld

Det er ikke greit å si om det er brunosten eller moskeen som er problemet.

Bilde: Foto: Daniel Oines / Flickr / Kevin Hackert / Flickr

Det er inntrykket jeg får etter å ha besøkt Islamsk Råds og Norges Kristne Råds integreringskonferanse.

Det holdes mange konferanser om integrering, mangfold og frivillighet i Norge. En av disse er konferansen «Religion og integrering» i regi av Islamsk Råd Norge og Norges Kristne Råd, som ble avholdt 25. januar i Oslo.

Islamsk Råd har vært i hardt vær de siste årene, med sterk kritikk fra muslimske miljøer og storsamfunnet. Påstandene har haglet mot generalsekretær Mehtab Afsar, både for hans samarbeidsevner og hvordan han har ført Islamsk Råd inn i konflikter med storsamfunnet.

Det er ikke tema her.

Til tross for kontroverser er et tverrsnitt av folk som jobber på integreringsfeltet, til stede på konferansen, med mange kommuneansatte og andre som har som sitt lodd i livet å forsøke å gjøre noe med den ofte mangelfulle integreringen.

Ikke noe man ser hver dag.

Som en møtedeltaker slår fast.

«Her var det mange kjente fjes.»

En annen beskriver forsamlingen slik:

«Det er jo mest kvinner som jobber med dette.»

Hun legger til at det noen ganger kan være litt vanskelig, når de man skal integrere, er muslimske menn.

Jeg småprater litt med Islamsk Råds Mehtab Afsar, som tilsynelatende er i strålende humør. Så plasserer jeg meg litt trygt bak i salen, som snart fylles til randen av kunnskapshungrige. Det er langt fra like blendahvitt som i regjeringskvartalet, men to av tre møtedeltakere er nok etnisk norske.

(Artikkelen fortsetter under lenken.) 

Her feirer de jul uten Jesus

Fint med moskeer

Forsker Guri Ødegård forteller at hvis vi snakker om syriske barn som «våre barn» og ikke «deres barn», da har vi lykkes.

Hun forteller fra feltarbeid ute hos kulturorganisasjoner og moskeer. Ungdom som er aktive i slike organisasjoner, er også mer aktive i andre deler av samfunnet.

Det er ikke så farlig om for eksempel muslimsk ungdom knytter seg til internasjonale islamske nettverk.

– Transnasjonale nettverk blir ofte sett på som en konkurrent til å være her, men ser ut til å bygge institusjonelle bånd i en norsk kontekst.

At innvandrernettverkene er innadvendte og har svakt økonomisk handlingsrom, er også et problem, mener Ødegård, som sier at norske myndigheters politikk er fragmentert, og at det er lite sammenheng mellom nasjonale og lokale myndigheters politikk på integreringsfeltet.

Hva er svaret på problemet? Heldigvis kan forskningen komme oss til unnsetning.

– Innadvendte innvandrerorganisasjoner kan bli en del av lokalsamfunn og delta i formingen av dette, mener Ødegård, som oppfordrer tradisjonelle organisasjoner til å åpne seg opp og inkludere underrepresenterte grupperinger i det hun kaller en «mer inkluderende deltagelseskultur».

Det er altså hos majoriteten skoen trykker, er det visst meningen at vi skal forstå.

(Artikkelen fortsetter under lenken.)

Kan integreringen bli bedre?

Skamløs interseksjonalitet

Møtet brytes opp med et innslag fra Sofia Srour, en av de såkalte «skamløse jentene» og medforfatter av boken Skamløs.

Talen er engasjerende. Hun beskriver hvordan det er å være jente i innvandrermiljøer. Hun vil knuse glasshuset.

«Du er ikke viktig som individ. Men du er viktig for ærens skyld.»

Så passer hun på å legge inn et forbehold.

«Vi velger å heve oss over rasister og populister som misbruker oss.»

Hvem disse rasistene og populistene er, sier hun ikke så mye om. Hun snakker også om interseksjonalitet, uten å forklare hva det er. Men jeg antar at disse begrepene og presiseringen om at de skamløse jentene er antirasister kan virke betryggende.

Multikulturalistisk yppersteprest

Nå er det Cora Alexa Døving som inntar podiet. Hun er vel nærmest det man kan kalle en yppersteprest for norske multikulturalister, som sammen med størrelser som Sindre Bangsgtad og Lars Gule fører en utrettelig kamp mot kritikk av innvandring og islam.

Hun mener religiøse ledere behandles urettferdig. De fremstilles som både mektige og irrelevante, anklages for å blande seg for mye, men i neste omgang anklages de for ikke å ta nok ansvar. Offentligheten mangler kunnskap om hvilke arbeidsoppgaver de har.

Hun fortsetter med å kritisere avisene som krever at imamene skal komme på banen.

Når avisene skriver om imamer, er det nesten alltid negativt og udokumenterte påstander.

At de har «to tunger», er «kvinnefiendtlige», «isolerer seg i moskeen» er eksempler på udokumenterte påstander, ifølge Døving, som mener de har blitt utpekt til «våre nye mørkemenn».

For å oppsummere mener Døving at det er negative stereotyper fra storsamfunnet og særlig pressen som skader den religiøse integreringen. Hun tar ikke opp negative holdninger til storsamfunnet i religiøse miljøer, men det var kanskje heller ikke å forvente.

I debatten tar riktignok en kvinne som har jobbet på asylmottak, ordet og mener at man må ta tak i problemene som koker under overflaten. Hun får ikke så mye respons.

Lunsjen er overdådig. Jeg lurer litt på hva denne konferansen har kostet og hvor pengene kommer fra.

Dyktige moskeer

Shaheer Gulam Nabi fra Islamsk Råd mener de store moskeene er veldig dyktige til å tilpasse seg storsamfunnet.

– Det finner du også når du ser på majoriteten av muslimske innvandrere, forteller han oss. De er godt integrerte.

Det er altså ikke her skoen trykker, er det meningen at vi skal skjønne.

Balanse

Så kommer politikerne, som går nokså stille i gangene. Her er det ikke noe prat om krav eller norske verdier.

Tone W. Trøen, som er stortingsrepresentant for Høyre, mener man må balansere hvor sterke skal kravene til de religiøse organisasjonene skal være.

– Vi må ha forståelse for trosfriheten, forståelse for at en har ulik inngang til tro og for meg, sier Trøen.

På bakerste benk sitter jeg og undrer over hvor det ble av den tøffe retorikken fra valgkampen.

Fint

KrF synes det er fint at nye landsmenn kan kjenne seg igjen i det religiøse livet fra hjemlandet.

– Erfaringen av å komme et nytt sted, være alene og fremmed og å møte noe gjenkjennelig er en ordentlig styrke, sier Silje K. Bjørndal, som er rådgiver i Kristelig Folkeparti (KrF).

Så er det en stemme fra salen som tar ordet.

– Det er så mye feilkunnskap om islam, klager Britt Kvaran Elli, en kristen forfatter som har skrevet en bok om at islam ikke er en trussel.

Jeg forlater konferansen med et etterlatt inntrykk av at det er vi, storsamfunnet, som egentlig er problemet. Men jeg er ikke sikker på om det stemmer. Vi har etter hvert ganske mye fakta som viser at tiltak for å integrere nyankomne asylsøkere og flyktninger har liten eller ingen effekt. Som Ove Vanebo tidligere har skrevet i Minerva bruker Norge blant annet to millioner i året per asylbarn.

Dette avsnittet fra Brochmann-utvalget dukker opp på hjernebarken,  i det jeg snubler ut av konferanselokalene.

«Hvis det norske samfunnet ikke lykkes bedre med integreringen av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa, er det risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhørighet, tillit og samfunnsmodellens legitimitet.»

Dette er sikkert de fleste av deltakerne enige om. Men om debatten om hvordan vi skal komme dit ikke blir mer preget av en ærlig problembeskrivelse, er jeg redd det kan bli vanskelig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden