KOMMENTAR

Sylvi Listhaugs velgere vil stramme inn asylpolitikken, men i resten av befolkningen deler stadig færre deres mening
Sylvi Listhaugs velgere vil stramme inn asylpolitikken, men i resten av befolkningen deler stadig færre deres mening

Stadig flere synes at innvandrer som svigersønn er OK

Nordmenns holdninger til innvandrere og i asylpolitikken blir stadig mer liberale.

Publisert Sist oppdatert

Statistisk Sentralbyrå har i dag offentliggjort årets undersøkelse av nordmenns holdninger til innvandring og innvandrere, slik de fremkommer i et sett spørsmål som er stilt årlig siden 2002. Med noen variasjoner har utviklingen de siste årene vært i retning mer positive holdninger, og støtten til innstramninger i asylpolitikken har vært på retur. Fra år til år skjer det som regel bare små endringer, men over tid fremkommer et tydelig bilde.

Den første figuren viser at 2014, i forkant av den store asylbølgen, ble det merkbart flere som syntes at flyktningers adgang til Norge var passe streng eller at det burde bli lettere. Siden har andelen som mener det bør bli lettere stabilisert seg, mens de som vil stramme inn har blitt enda færre.

Ikke overraskende utmerker Frps velgere seg her. Der svarer mer enn to av tre at det bør bli vanskeligere. Ingen av de andre partiene har en større andel enn 21-22 prosent. Det er velgerne til Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ligger der. Arbeiderpartiet har riktignok betydelig flere som vil liberaliser, med 17 prosent, mot 11 prosent for SP og 5 prosent for Høyre. De øvrige partiene har markant lavere andel som vil stramme inn, og Venstre aller lavest med bare 4 prosent. Rødt har flest som vil gjøre det lettere, med over 50 prosent.

Når det gjelder arbeidsinnvandring er det ingen tilsvarende utvikling. Her er det spurt om innvandring fra utenom Norden bidrar positivt til norsk økonomi, og siden dette spørsmålet ble stilt første gang i 2009 har det bare vært små årlige variasjoner i svarene.

En tydelig trend er det i spørsmålet om innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet, der stadig færre mener dette, og andelen er nesten halvert siden 2002. Dette samtidig som innvandrere har stått bak terroraksjoner i våre naboland og andre europeiske land. Men det spørres altså om innvandrere «flest», ikke om unntakene. (Jeg har tidligere skrevet om utviklingen i kriminalitet og den delen som kan tilskrives innvandrere.)

Andelen som svarer at de ville synes det var ubehagelig dersom barnet deres ville gifte seg med en innvandrer er også rekordlavt. Med 15 prosent i årets undersøkelse ser vi mer enn en halvering fra tidlig i årtusenet. I den første undersøkelsen i 2002 svarte 40 prosent at de syntes dette var ubehagelig.

Frp-velgerne er klart mest skeptiske til dette, med 37 prosent. Men det er også en illustrasjon på hvor mye som er endret. Det er altså færre blant Frps velgere som er skeptiske til en innvandrersvigersønn nå enn det var i befolkningen som helhet i 2002.

I 2016, etter asylbølgen, var det et merkbart fall i andelen som sa seg helt enig i at «innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv», fra drøye 30 prosent i årene før til 21 prosent. Men i årene etterpå har denne andelen steget jevnt og trutt, og i år igjen tilbake på «normalt» nivå, med 31 prosent. Andelen som er helt enig i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge er høyere enn noen gang, og de som er helt enig i at de misbruker de sosiale velferdsordningene er rekordfå. Endringene her er likevel mindre enn i spørsmålet om trygghet i figuren ovenfor.