DEBATT

Vi trenger liberale perspektiver på innvandring

Det er litt trist at man i Minerva kjøper hele den sosialdemokratiske tankegangen om at det er statens oppgave å vurdere hvem som er lønnsomme og skal få lov å bo i Norge.

Publisert

For et menneske som liker innvandring, var det trist å lese Minerva 02-2021 der hovedtemaet var innvandringsdebatten. Det liberale perspektivet manglet fullstendig.

Jeg tar her utgangspunkt i lederartikkelen Etter innvandringen av Nils August Andresen og hovedartikkelen Den mislykkede innvandringsdebatten av Aksel Fridstrøm. Det de gjør er å diskutere mottak av flyktninger og asylsøkere og kalle det for innvandring. Det er en avsporing som fører galt av sted. Minerva tar ikke debatten om innvandring, men tar innvandringsstoppen for gitt. La meg presentere et mer fruktbart utgangspunkt.

Det er naturlig at mennesker flytter. I våre dager er det en selvfølge at dette skjer fritt innenfor landegrensene. Ingen vil tenke tanken på å forby noen å flytte fra Nord-Norge til Oslo. De fleste forstår også hvor økonomisk gunstig det er for et land at innbyggerne kan flytte dit de for eksempel kan få de beste jobbene. På samme måte som fri handel innad i et land åpenbart er positivt.

Det skjer imidlertid noe merkelig med menneskers vurderinger når man innfører en landegrense mellom to steder. Det som selvfølgelig var bra og lønnsomt, blir plutselig skadelig. Noen blir skremt av varer fra utlandet og noen for mennesker fra utlandet, og noen selvsagt for begge deler. Logikken er imidlertid at det som er bra mellom Oslo og Bergen er skadelig mellom Oslo og Berlin eller Bangkok.

Dette er en merkelig tanke som bryter med helt elementær økonomisk forståelse. Det er anslått at verdens samlede produksjon vil øke med mellom 67% og 147% hvis mennesker får lov til å bosette seg der de ønsker.

Den konstruerte ulønnsomheten

Det er likevel ganske vanlig, spesielt etter Brochmann-utvalgene, å anse innvandring som økonomisk ulønnsomt. Mange vil begrense innvandring av økonomiske årsaker. Dette er dårligere fundert enn man skulle tro. Dette er ikke plassen for en komplett analyse, men jeg synes to sentrale svakheter med innvandringsregnskapene er særlig relevante.

Det ene er at man diskuterer effekten på offentlige finanser, og ikke effekten på samfunnet. I et oljedopet statsbudsjett som det norske, vil jo nesten alle være en utgiftspost. Norskfødte kvinner er jo også ulønnsomme. De er faktisk mer ulønnsomme enn mannlige innvandrere fra landgruppe 3 (de fleste land i Asia og Afrika m.fl.). Det at noe er ulønnsomt for offentlige finanser er ikke det samme som at det er ulønnsomt for samfunnet.

La oss anta at en innvandrer bygger et hus. I dette regnskapet har huset ingen verdi, kun tilknyttede skatteinntekter. Det er problematisk, for å si det forsiktig. Hvis en bedriftseier ansetter mange mennesker og lager gode produkter, er det ut fra denne logikken kun skatteinntektene som er relevante. De andre bidragene til et mer velstående samfunn regnes ikke med. Tenk på samfunnet vi lever i og alle godene vi har. Mange av disse er ikke knyttet til statsfinansene. Verdien av den pcen eller mobilen som du leser dette på regnes jo ikke inn i et slikt regnskap. Bortsett fra merverdiavgiften, selvsagt.

Jente født i Norge. Ulønnsom. Gutt født i Norge. Også ulønnsom. Innvandrere. Selvsagt også ulønnsomme. Regnestykker med slike resultater er selvsagt mangelfulle når det gjelder å vurdere den økonomiske effekten av innvandring.

Det andre problemet er at menneskene i landgruppe 3 er de som må søke om tillatelse for å bo og arbeide i Norge. En polakk som ønsker å jobbe i Norge, kan bare reise hit, leie en leilighet og jobbe i vei. Åpne grenser og arbeidsmarked. De i landgruppe 3 har imidlertid den muligheten stengt av statlige forbud og reguleringer. Deres muligheter til å komme er svært begrenset, og som hovedregel må de derfor komme som flyktninger eller asylsøkere.

Dette gjør noe med lønnsomheten til disse menneskene. Istedenfor å velge bosted, plasseres de i et mottak. Istedenfor å jobbe, har de arbeidsforbud. Likevel er de ikke mer ulønnsomme på offentlige budsjetter enn de er. Det er egentlig ganske overraskende. Mottak av flyktninger og asylsøkere skal jo koste. Å kritisere dette er omtrent som å si at arbeidsledighetstrygd er galt fordi det ikke går i pluss. Asylsøkere starter med et stort handikapp, og vi kan ikke forvente lønnsomhet.

Kanskje Norge bør slutte med å ta imot asylsøkere og heller la dem flytte hit som vanlige innvandrere?

I et fritt samfunn bestemmer ikke staten kvotene

I dagens debatt så diskuteres det hvor mange flyktninger og asylsøkere Norge skal motta. Dette er jo grunntanken som Minerva ønsker å få frem. Ikke at staten ikke skal bestemme dette, men at Norge bør ta imot færre asylinnvandrere enn i dag. Diskusjonen handler ikke om systemet, men om antallet. Nesten alle liker systemet.

Venstresiden vil ikke ha åpne grenser. De er tvert imot skeptisk til arbeidsinnvandring av mennesker som konkurrerer om jobbene. De vil bare være litt snillere enn høyresiden. Og høyresiden vil være litt strengere enn venstresiden. Da er de begge fornøyde. Venstresiden kan vifte med sitt gode hjerte og høyresiden med kutt i asylutgiftene.

De naturlige spørsmål bør heller være: Hvorfor skal vi ha et forbud mot at folk kan reise til Norge? Hvorfor skal ikke en arbeidsgiver kunne ansette hvem hen vil, uavhengig av hvor de er født? Hvorfor skal ikke en utenlandsk statsborger kunne leie eller kjøpe en bolig i Norge og bosette seg i denne?

Ut fra vanlig borgerlig tankegang, bør boligmarkedet og arbeidsmarkedet styres av tilbud og etterspørsel, ikke av offentlige kvoter. Når det gjelder innvandring derimot, gjelder dessverre et annet grunnsyn. En ting er at dette er en ussel måte å behandle mennesker på. Jeg synes det er noe vakkert med mennesker som vil flytte over halve jordkloden for å skape en bedre fremtid. De bør behandles bedre.

Det er imidlertid også slik at offentlig virksomhet har en rekke negative konsekvenser.

Andresen frykter at signaler om liberalisering gjør at flere migranter legger ut på en livsfarlig reise over Middelhavet. Nei, grunnen til at de reiser med farlige båter over Middelhavet er på grunn av et EU-direktiv. Ved liberalisering kan de kjøpe en billig og trygg flybillett.

Fridstrøm skriver om Espen Teigen som påpeker at det blant “byråkratiet som arbeider med disse spørsmålene, de tilgrensende aktørene som advokatstanden og de ideelle organisasjonene som arbeider med å bistå asylsøkere, finnes det mektige interesser som ønsker holde på systemet.”

Ja, slik er det med offentlig subsidiert og kontrollert virksomhet. Slike pressgrupper har man i for eksempel kulturlivet eller knyttet til landbruket, og på så godt som alle andre områder som er styrt av det offentlige. Slik er det så lenge det er staten som bestemmer. Det er ikke et resultat av en liberal innvandringspolitikk. Det er et resultat av at staten bestemmer hvem som får lov til å innvandre. Det er ikke et slikt byråkrati knyttet til svensker i Oslo.

Det er litt trist at man i Minerva kjøper hele den sosialdemokratiske tankegangen om at det er statens oppgave å vurdere hvem som er lønnsomme og skal få lov å bo i Norge. Det naturlige burde vært en søken etter liberaliseringer. Ut fra et ønske om at mennesker skal kunne bosette seg der de har lyst.