Kommentar

Innvandringen er ikke blitt for lav

Bilde: Pixabay

Nå synes medier og politikere at antallet asylsøkere har vært i laveste laget de siste to årene. Men nivået er stadig høyt.

Siden Minerva arrangerer debatt om dagens asylsystem i kveld, benytter jeg anledningen til å gjenta gamle poenger om temaet. Men for å lette på humøret går vi først over til noe helt annet:

Ankring er et kjent fenomen blant oss som liker å lese populærvitenskapelige bøker om psykologi (Jeg vet ikke om det er begrepet fagfolk bruker på norsk, men det heter det på Wikipedia). Det beskriver en tankefeil som oppstår når vi legger vekt på et irrelevant holdepunkt for å ta en avgjørelse. Et av de mest berømte eksemplene kommer fra forskningen til psykologene Amos Tversky og Daniel Kahnemann. Testdeltakerne ble vist et ruletthjul som var forhåndsinnstilt til å stoppe på enten 10 eller 65. Deretter ble de bedt om å anslå hvor stor andel av FNs medlemsland som var afrikanske. Deltakerne som hadde sett hjulet stoppe på 10, gjettet i gjennomsnitt 25 prosent. Den andre gruppen gjettet i gjennomsnitt 45 prosent.

Fenomenet har blitt reprodusert i en lang rekke eksperimenter på mange forskjellige måter. Den israelske psykologen Dan Ariely fikk for eksempel de to siste sifrene i personnummeret til testdeltakerne til å innvirke på hvor mye de var villig til å betale for forskjellige produkter. Dette minner oss om at å blåse opp prisene i butikkene, for så å sette dem på «tilbud», sannsynligvis er en effektiv måte å få det til å gå unna i butikkhyllene på. Studier har også vist at ankringseffekten vedvarer selv om testdeltakerne eksplisitt blir informert om at denne effekten finnes og kan komme til å påvirke dem.

Ankring av asylankomster?

I det siste har jeg lurt på om en ankringseffekt også har begynt å gjøre seg gjeldende i innvandringspolitikken. Ikke på den måten at et tall plukket ut av det blå får innvirkning på hvor mange asylsøkere vi finner det naturlig å ønske velkommen, men i det minste slik at toppen fra de siste årene oppleves som et naturlig referansepunkt.

Jeg har i alle fall tenkt dette hver gang jeg leser at noen ønsker flere kvoteflyktninger som følge av at færre asylsøkere har ankommet grensen de siste to årene. Senest i går skrev Aftenposten på lederplass at Norge burde ta imot flere flyktninger gjennom relokaliseringsprogrammet til EU, blant annet fordi vi er et land med «svært få asylankomster». Krf og Venstre fikk doblet antallet kvoteflyktninger under forhandlingene om statsbudsjettet. De borgerlige ungdomspartiene ønsket en tredobling, med begrunnelsen at når antallet asylsøkere går ned, bør antallet kvoteflyktninger isteden gå opp.

Svært få?

Sammenlignet med de over 30 000 fra 2015, høres 3 546, som var antallet som søkte asyl i løpet av 2017, ikke som noe å ta på vei over. Men som mange har fått med seg, kom det også 4703 på familiegjenforening. Ifølge mine kilder innenfor styre og stell regner de med et høyt antall i år også. I tillegg ligger antallet innvilgede søknader fortsatt over antallet søknader på grunn av den massive tilstrømningen i 2015. Hvis jeg ikke misforstår UDI, ble 59 prosent av 7489 søknader innvilget i fjor, noe som gir 4418 innvandrere.

Da blir det 9121 til sammen. Ifølge SSB-tallene i Brochmann II-rapporten (side 57) innvandret 12 600 per år fra Afrika og Asia i perioden 2000-2009 og 17 500 i perioden 2010-2015 (Disse tallene inkluderer familieinnvandrere til andre enn flyktninger). Antallet flyktninger som kom i perioden 1990-2015 var 141 300 pluss 45 100 familiemedlemmer, gjennomsnittlig  8 831 pluss 2819.

Selvrefererende konsistent med min egen teori tolker jeg dette som at det i etterkant av flyktningkrisen har dannet seg en forventing om at innvandringen i alle fall bør ligge på samme nivå som den har pleid å gjøre etter år 2000. 9121 er ikke helt nok. De færreste har studert ankomsttallene, men 3500 pluss familieinnvandring blir oppfattet som «svært få», slik at man godt kan plusse på noen tusen.

Bærekraft

Men hvor mange som har pleid å komme de siste tjue årene, sier imidlertid ingenting om hvor høy innvandring som er bærekraftig. Den gode nyheten er at ti-tolv tusen, dersom det skulle holde seg på det nivået, er godt under det Erling Holmøy har lagt til grunn i sin fremskriving av innvandringens kostnader. Der bruker han SSBs hovedalternativ som tilsier en nettoinnvandring fra Afrika og Asia på cirka 20 000 fra 2020.

Det er altså ikke sikkert at det vil være 1,7 millioner innvandrere i Norge i 2060, som forårsaker et inntektstap på 47 000 2013-kroner per innbygger, slik det fremskrives i innvandringsrapporten. Det kan hende det for eksempel bare vil være 1,2 millioner. Inntektstapet vil også være lavere, men de ti tusen kronene per person fra 2025 blir nok ikke særlig påvirket.

Og da har vi også vært gjennom den dårlige nyheten. Også før flyktningkrisen, da vi opplevde en tilstrømning mange i dag finner naturlig, var Norge i Europa-toppen på innvilgelse av asylsøknader per innbygger. Det har aldri blitt vedtatt at Norge skulle utmerke seg som et land med mer innvandring enn andre, men likevel har vi gradvis vent oss til det. Blant annet derfor burde vi helst vent oss til nivået vi hadde i 1985 igjen. Det var forrige gang det kom et tresifret antall asylsøkere til Norge.

Da hadde vi både hatt et økonomisk bærekraftig innvandringsregime og sluppet den dypt uetiske prioriteringen av folk som tropper opp på grensa fremfor mer enn ti ganger så mange som kunne fått opphold, utdanning og arbeid i nærområdene.

Og om ikke det er politisk mulig å få antallet ned til så få, så hadde det i det minste vært mye lettere å planlegge og beregne konsekvensene av innvandringen dersom vi kunne bestemme nøyaktig hvor mange som skulle komme hvert år. Jeg er egentlig ganske lei av å skrive om innvandring. Men hvis flest mulig fortsetter å gjenta disse tingene, blir de kanskje tatt på alvor til slutt.

OPPDATERING: I min bestrebelse på ikke å overdrive tallene skriver jeg at ti-tolv tusen flyktninger er godt under SSBs hovedalternativ for befolkningsutviklingen. Men der er all innvandring fra Asia, Afrika og Sør-Amerika inkludert. Derfor kan vi plusse på noen tusen som vil fortsette å komme fra disse verdensdelene, uten å være eller skulle gjenforenes med en flyktning. Offisielt tall for 2017 kommer i april

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden