Kommentar

Innvandringskostnader og spådomskunst

Vi mennesker har en overdreven tro på vår evne til å skue inn i fremtiden, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Kritikerne av Erling Holmøys fremskrivninger må forklare hvordan innvandring kan bli lønnsom, ellers fremviser de bare sin egen faktaresistens.

Striden rundt Erling Holmøys «innvandringsregnskap» kan i ettertid ses på som et storstilt psykologisk eksperiment. Eksperimentet fikk testet den etter hvert kjente hypotesen om at fakta egentlig ikke teller når meninger brytes. Så lenge det er følelser involvert, vil vi feilbarlige mennesker fortsette å forsvare de meningene vi allerede har, uansett hvor mye de kolliderer med virkeligheten.  Og siden innvandring er det mest følelsesladde temaet, spilte det hele seg ut i tråd med hypotesen.

Økonomiske modeller og planlegging av den typen Erling Holmøy driver med, er egentlig et varemerke for norsk økonomisk tradisjon, trepartssamarbeid og sosialdemokrati, men når innvandring kommer inn i bildet, blir alt snudd på hodet. Dagbladet, vanligvis ikke noe talerør for nyliberalisme, brukte for eksempel lederplassen på å støtte Christine Meyer og hennes økonomiske modeller fra Chicago.

Slakt uten argumenter

Også internt i byrået så det ut som følelsene tok overhånd. SSB-veteran Rolf Aaberge «totalslaktet» Holmøy i et intervju i VG. Totalslakten foregikk imidlertid uten bruk av argumenter. Det eneste vi lesere fikk vite, var at mye er veldig usikkert om fremtiden hundre år frem i tid. Men dette er selvsagt noe enhver fjott forstår. Holmøys beregninger er ingen fasit for utviklingen. Det er ikke engang en prognose, men en fremskriving av innvandringens kostnader gitt dagens forutsetninger.

Men innvandrere fra tredje verden betaler i gjennomsnitt mindre inn enn det som skal til.

Samfunnsøkonomiske modeller er nødvendigvis forenklinger av virkeligheten og ofte unyttige til spådomskunst. Men når det gjelder innvandringens kostnader, ligger det et uhyre enkelt regnestykke til grunn som vil være gyldig så lenge vi forutsetter at vi har en stat som krever inn skatt og gir innbyggerne gjenytelser i form av velferdstjenester. Dersom innvandring ikke skal bli en økende belastning for statskassen, må innvandrerne betale mer i skatt enn de tar ut fra det offentlige i form av velferdstjenester, overføringer og sin andel av andre offentlige utgifter. Innvandringen må ikke føre til lavere BNP per innbygger.

Men innvandrere fra tredje verden betaler i gjennomsnitt mindre inn enn det som skal til. Holmøys fremskrivinger gir en pekepinn på hvor store kostnader vi snakker om når disse utgiftene har ballet på seg en stund, selv om det i virkeligheten kan bli både høyere og lavere.  (I tillegg kommer at Norge er i en spesiell statsfinansiell situasjon der nye innbyggere får del i vår petroleumsformue, noe Jan Arild Snoen har skrevet om tidligere).

Ingen uønskede scenarier

Man skulle derfor tro at Holmøys mange kritikere ville belage seg på å forklare hvordan innvandrere likevel vil vise seg å bli lønnsomme. Man kunne for eksempel ymtet om at vi vil måtte kutte velferdsytelsene så inn til beinet i fremtiden at utgiftssiden vil bli liten, eller at vi mest sannsynlig kommer til å finne opp noen revolusjonerende pedagogiske virkemidler innen språk- og yrkesopplæring. Eller vi kunne legge om asyl- og innvandringspolitikken kraftig slik at bare de med gode utsikter til å være i jobb fikk komme inn.

Slike scenarier har det med å være enten uønsket eller urealistiske, derfor har det helt til i forrige uke fortsatt å komme kommentarer i tråd med Aaberges modell – argumentasjon uten argumenter.

Forrige lørdag kunne eksempelvis Sven Egil Omdal fortelle at «Om 84 år er allting glemt». (Det er for øvrig 113 år siden Hamsun skrev «Om hundre år er allting glemt». Det slo åpenbart ikke til for hans vedkommende). Omdal har også funnet frem trumfargumentet om at fremtiden er usikker. I et tankeeksperiment som går langt i å slå Erling Holmøy i hartkorn med mørke krefter fra mellomkrigstiden, ser Omdal for seg at SSB-forskeren blir sendt tilbake til 1933 i en tidsmaskin. «Tilskyndet av bekymrede politikere ville Holmøy kanskje ha trosset SSB-sjefens ønske og regnet på hva den økende tilstrømningen av jødiske flyktninger ville bety for per capita skatteinngang i 2017», skriver Omdal.

Omdal skriver ikke hva som ville blitt Holmøys konklusjon, men gitt vår utgifts- og inntektsmodell og en antakelse om at all relevant data var tilgjengelig for Holmøy i 1933, inkludert det vi generelt vet om europeiske jøders bidrag til økonomien i landene de utvandret til, er jeg nokså sikker på at han hadde konkludert med at jødisk flyktninginnvandring fra Tyskland ville innebære et betydelig pluss for statskassen. Mer av den ville trygt kunne anbefales.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Inkonsekvens om fremskrivinger

Omdal siterer videre den frittenkende statistikeren Nassim Taleb som riktig har påpekt at store, uforutsette hendelser kan snu opp ned på alt vi trodde om fremtiden. Taleb har utvilsomt rett i at vi mennesker har en overdreven tro på vår evne til å skue inn i fremtiden. Ikke minst vet han dette på grunn av sin bakgrunn fra finansbransjen der en hel industri er grunnlagt på en høyst tvilsom antakelse om at noen er bedre enn markedet til å forutse hvilke investeringer som kommer til å lønne seg.

Men i boken Omdal siterer fra, skriver Taleb at han heller ikke stoler på modellene som blir brukt til å forutse klimaendringer, modeller som i likhet med Holmøys rapport fremskriver utviklingen til år 2100.

Jeg vil ikke erklære fremskrivingene for lite verdt av den grunn.

Noe sier meg at de som stoler minst på Holmøys fremskrivinger, vanligvis er de som stoler blindest på FNs klimapanel, og da gjerne på de aller mest pessimistiske scenariene. Men mye kan selvsagt endre seg der også. Jeg ser for eksempel for meg at det i løpet av de nærmeste 84 årene kan komme ny grønn teknologi som får bukt med klimaproblemet. Eller at den fortsatt høye økonomiske veksten som utslippsscenariene er basert på, blir betydelig mindre. Men jeg vil ikke erklære fremskrivingene for lite verdt av den grunn.

Ubehagelige sannheter og faktaresistens

Det vil derimot Ragnar Fjelland, professor emeritus ved Senter for Vitenskapsteori ved UiB, gjøre. I alle fall dersom han tenker konsekvent. I forrige uke rykket han ut til støtte for Omdal i Bergens Tidene.

Ut fra tittelen, «Hvordan kunne forskere utføre et slikt oppdrag?», høres Fjelland ut som en fyr som burde kunne komme med vektige argumenter for hvorfor innvandring kan lønne seg, men heller ikke han hadde noe å meddele utover at fremtiden er usikker. Automatisering truer en rekke jobber, påpeker Fjelland, men det er jo et argument for at det kommer til å bli enda vanskeligere å integrere innvandrere.

Fjelland har rett i at Holmøys kritikere ikke trenger å tallfeste kritikken, men de må i det minste peke på noen mekanismer som vil gjøre innvandringen mindre kostbar enn det Holmøy legger til grunn, og forklare hvorfor hans pessimistiske fremtidsscenarier ikke er verdt å planlegge for.

Isteden illustrerer han, i likhet med mange andre, hvordan faktaresistens og selvmotsigelser pipler frem når noen presenterer oss for ubehagelige sannheter.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden