Farsinstinktet

Instinkter i uløkka

At steinalderparet ikke foret ungene sine til løvene, det er et mirakel. Kanskje er det nettopp det som er farsinstinktet, undrer Nils August Andresen i Minervas pappablogg.

Bilde: Nils August Andresen

I steinalderen ville jeg vært en av de bitre, hvite middelaldrende mennene som oppdager at instinktene og evnene deres ikke lenger er etterspurt – og ikke kan kjøttfø kone og barn.

Jeg gikk nylig ut i pappaperm. Her skal jeg være i seks måneder. Man er jo likestilt. Ikke desto mindre lurer jeg i blant på om jeg har noen farsinstinkter, som kan fortelle meg hvordan jeg skal ta vare på ungen.

Ikke at man trenger mange instinkter, mellom engangsbleier, babycall med talkback-funksjon og middagsglass med nøye utvalgte næringsstoffer. Men hvordan klarte de dette her i steinalderen?

Jeg prøver i blant å se for meg steinalderparet for 30 000 år siden som er kommet i lykkelige omstendigheter. Eller strengt tatt er det kanskje menneskeheten som er kommet i lykkelige omstendigheter: Arten har bedret sin sjanse for overlevelse. På individuelt plan har steinalderkvinnen havnet i uløkka – hun har nettopp økt sine sjanser for å dø en tidlig og smertefull død.

De virker så malplassert i evolusjonen: Kvinnen med den livsfarlige fødselen. Den skrale mannen, veikest blant rovdyr. For ikke å snakke om den aldeles udugelige ungen.

Kiselaktige bergarter

Av de tre er likevel kanskje mannen minst malplassert. Det viktigste for menn er, hvis man skal tro stereotypien, sex. Det gir mening: Forplantning fremfor alt. Dernest kommer mat. Det gir også mening. Hvis man ikke spiser, dør man, og hvis man dør, blir det – hvis vi for et øyeblikk holder nekrofili utenfor – ikke noe sex.

Menn liker all mat, men foretrekker kjøtt. Det gir steinaldermannen mange kalorier per gram, slik at han ikke trenger å bruke hele dagen på å spise. Dermed blir det mer tid til å ha sex. En bonus med kostholdet er at mannen dør av hjerteinfarkt når han er 50, slik at han i mindre grad enn kvinnen belemrer steinaldersamfunnet med pensjonisttilværelse. Steinaldersamfunnet har ikke noe oljefond, og er generelt ikke tilrettelagt for pensjonisttilværelsen.

I våre dager består mannens treenighet av sex, mat og søvn. Før velferdsstaten så man seg imidlertid nødt til å skaffe maten før man spiste den. Derfor finnes også et visst jaktinstinkt. Jeg følger med steinaldermannen så langt. Men så blir det verre: Det er en avgrunn mellom «et visst jaktinstinkt» og å nedlegge for eksempel et rådyr. Steinaldermenneskene lagde spyd og piler med steinspisser. De brukte kiselaktige bergarter, som de kokte for lettere å få dem harde og spisse.

Jeg har ikke noe instinkt som gjør meg opphisset ved synet av kiselaktige bergarter, eller som hjelper meg nevneverdig med å lage pil og bue. Det virker klønete fra evolusjonens side. Uten vellykket jakt, ingen mat, og uten mat, ingen sex – og dermed intet avkom. Hadde man plassert meg i steinalderen, ville jeg kanskje fortsatt hatt instinkter til både sex og spising. Men jeg frykter at jeg raskt nok ville blitt en av disse bitre, hvite, middelaldrende mennene som oppdager at deres ferdigheter ikke leger duger i arbeidsmarkedet. At de ikke lenger kan brødfø familien.

Punsjrullene

Vi vender tilbake til steinalderparet vårt, som er havnet i lykkelige omstendigheter. Mannen har vekket jaktinstinktet sitt, fått de kiselaktige bergartene på plass på spydet, gått ut i skogen og felt et rådyr. Han kommer gledesstrålende tilbake til fosterbæreren:

– Jeg kan ikke spise rått kjøtt, sier hun.
– Hæ? sier han.
– Jeg vil ikke ha rått kjøtt. Du må gjøre noe med det.

Steinaldermannen tror ikke sine egne ører. Hun har en unge i magen, hans unge – så vidt han vet, i hvert fall – hun må se til å få i seg noe mat, og dette kjøttet, det er det de har.

Noe forteller meg at Tinder ennå ikke eksisterte i steinaldersamfunnet. Da ville det blitt swipe left på hele bunten.

Inni seg tenker han at nå får hun faen meg ta seg sammen, jakten tok to dager, spydet knakk og spissen ble ødelagt, to av mennene ble såret av en ulv som prøvde å få en bit av slaktet. Dette er den maten han har! Han prøver en mild protest:

– Er dette de nye rådene fra den lokale sjamanen? Jeg har sagt at du må slutte å oppsøke ham!

Selvsagt har hun oppsøkt sjamanen, hun stoler på ham, det er jo han som har fått henne til å få mannen til å glemme denne «fremoverlente» ideen om å dyrke hvete, fordi, du vet, gluten. Likevel er spørsmålet hans forulempende. Hun bjeffer tilbake:

– Du har vel ikke noe med om jeg snakker med ham. Uansett er jeg kvalm. Og jeg har ikke lyst på rått kjøtt.

Mannen setter ut i ødemarken igjen, og finner et tre som brenner etter et lynnedslag. Med bare moderate tredjegradsforbrenninger får han tak i en gren. Varsomt vokter han glørne, bringer det til fosterbæreren, og ødelegger en aldeles nydelig rådyrtartar ved å gjennomsteke den til den er grå og tørr.

– Nei, sier hun.
– Hæ? sier han.
– Jeg har ikke lyst på lenger.
– Hva har du lyst på, da? spør han.
– Punsjruller.

Her skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke aner hva steinaldermannen gjorde i møtet med ønsket om punsjruller. Det der er tøft nok i våre dager – ut midt på natten, gjennom byjungelen, til nærmeste døgnåpne 7-Eleven.

Men på en eller annen måte må han ha bitt tenna sammen og valgt akkurat denne kvinnen, denne punsjrull-spisende, tartar-fornektende hormonjojoen, for her er vi, noen titusener år senere. Kvinner som tillot seg å ha cravings i den mest kritiske fasen av reproduksjonen, må ha blitt ansett som akseptable på kjønnsmarkedet. Noe forteller meg at Tinder ennå ikke eksisterte i steinaldersamfunnet. Da ville det blitt swipe left på hele bunten.

Og mens de spiste punsjruller, kom tiden da hun skulle føde.

It was the best of times, it was the worst of times, ganske ofte det siste: Anslagsvis én av 50 fødsler kan ha endt med døden i steinalderen. Det innebærer for eksempel at en av ti fembarnsmødre strøk med som et direkte resultat av fødselen. Ungen ble etterlatt alene med far, i et samfunn der pappapermen ikke varte lenger enn til neste dags jaktmulighet.

Men fra et evolusjonsmessig perspektiv er det mest absurde hverken far eller mor. I rettferdighetens navn har tross alt mor en rekke instinkter og evner som har vært avgjørende evolusjonært: Melkeflyten som utløses av oxytocin. Evnen til å høre og gjenkjenne barnegråt, selv når man sover. Og ikke minst: En konstant omtanke for barnet. Noen cravings for mye, og en vanskelig fødsel, joda, men mor kommer absolutt til rollen med noen fungerende verktøy.

Et lite mirakel

Det mest absurde er ikke foreldrene. Det er ungen. Det er et ikke ubetydelig mirakel at unger har overlevet.

Jeg forventer ikke det umulige. Jeg forventer ikke at en menneskeunge, som en gnukalv, skal overleve angrep fra løver på dag én. Men evolusjonen har jo holdt på med menneskeaper en stund, og deretter har moren ruget over apekatten i ni måneder. En viss egnethet for overlevelse er det lov å håpe på.

Men den som håper, blir skuffet. Kolikk, for eksempel. Det rammer opptil ett av fire barn. Jeg er ingen ekspert på gnukalver, men jeg er rimelig sikker på at ikke hver fjerde gnukalv har kolikk. Jeg tenker på steinalderparet vårt igjen. De har kommet seg over punsjrullkrisen, ungen er født, en liten jente. Mor overlevde kanskje til og med, og de er klare til å kjempe videre for føden og mot rovdyr.

Sollys? Livsfarlig! Kulde? Livsfarlig! Honning, klinkekuler, trapper, druer? Livsfarlig!

Far prøver å hvile for å samle krefter til neste jakt. Han må være på sitt beste og mest konsentrerte: Morgendagens jakt er sjansen han får til å treffe med spydet. Gnuflokken er på vandring, og allerede om noen dager vil den være langt herfra.

Så starter ungen å hyle. Ti minutter blir en halvtime. En halvtime blir en time, som blir to og tre.

– Kan du ta henne, så kanskje jeg kan gå på gjesterommet og prøve å få meg litt søvn, spør han.
– Jeg er også utmattet etter nattamming, svarer hun.
– Men du skal bare sanke bær i morgen. Det er relativt avslappende, tross alt, og siden det er sommer, er arbeidstiden bare fra 0900 til 1530.

Hun grynter misfornøyd, men vet at han har rett.

– Ok. Men gjesterommet… – du mener ikke gjestehulen, den som er to kilometer herfra?
– Jo, den ja, sier han, og merker på uttrykket hennes at det kommer dårlige nyheter.
– Det bor hulebjørn der nå. Jeg ville kanskje ikke dratt dit.

Du tenker kanskje: Hadde de prøvd å trille ungen? De fleste unger sovner jo når de trilles, ikke sant? Behovet for å trille ungen var sikkert en viktig drivkraft bak oppfinnelsen av hjulet. Men for vår steinaldermann er det fortsatt 26 000 år til.

Kanskje de hadde flaks første gangen. Kanskje en utmattet far fikk inn et lykketreff på en gnu med spydet. Men andre kvelden? Tredje kvelden? Fjerde dagen, kvelden, natten, neste uke, neste måned? De må ha blitt fullstendig sprø.

Er det ikke kolikk, er det alltids noe annet. Noen vil ikke ha melk fra pupp, andre ikke fra flaske, noen ikke i det hele tatt. Man kan servere ungen banan, og etter noen biter er den lei. «Gi meg noe annet, jeg trenger variasjon». Det er en daglig kamp å lokke, lure og tvinge ungen til å overleve. Det hele blir mer absurd fordi trygg mat er omtrent det eneste unger ikke vil ha inn i kjeften. Absolutt alt annet skal inn, enten det kan drepe dem ved å blokkere luftrøret, ved å forgifte dem eller, ikke sjelden, begge deler på en gang.

At steinalderparet ikke foret den ungen til løvene, det er et mirakel. Jeg tror steinalderbarnevernet hadde sett gjennom fingrene med både det ene og det andre. Force majeure. Dessuten: hvis steinalderparet skulle fått lyst til å kvitte seg med poden, er det ikke all verden de hadde trengt å gjøre heller. La den unge lovende ligge alene på bakken i bare noen få sekunder, kanskje bare nok til å hente seg en kopp kaffe fra bålet, og ungen vil ha rukket å utsette seg for et antall livstruende situasjoner helt på egenhånd.

En stein på bakken? Den kan være fin å slå hodet mot! Et livsfarlig stup? Stø kurs fremover! Sollys? Livsfarlig! Kulde? Livsfarlig! Honning, klinkekuler, trapper, druer? Livsfarlig! Det finnes ingenting som ikke er farlig for et spedbarn.

Hvordan i alle dager kunne skapninger som er så hjelpeløse, så dysfunksjonelle og så vanvittig irriterende, overleve? Hvordan kunne de bli våre forfedre?

Et spark i ballene fra evolusjonen

Og likevel, slik gikk det til. Det var kolikkungene som overlevet.

Det kan ikke være fordi ungene har vært godt tilpasset noe som helst. Evolusjonen har i stedet selektert deg ikke på grunn av dine veltilpassede gener, men på bakgrunn av dine foreldrenes vilje til å holde liv i deg på tross av dem. Evolusjonen har rett og slett gitt oss et ganske klart spark i ballene, i form av udugelige unger.

På den annen side: Jeg er jo også etterkommer av de steinaldermenneskene som ikke foret ungen til løvene når den nektet å sove, nektet å spise, nektet å slutte å skrike.

Og hvis det er det viktigste instinktet, bør vel far kunne klare foreldreperm like bra som mor – også i fravær av noen andre nyttige farsinstinkter? To uker inn i permisjonen, mens ungen sover trygt bak sprinkler, overvåket av babycall, må det være lov å håpe på det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden