DEBATT

Et talende uttrykk for Statens sterke engasjement i egen prestisje er den langvarige kampanjen for en plass i Sikkerhetsrådet, skriver Kjell Madsen.

Internasjonal anerkjennelse er bra. Er ingen pris for høy?

Landet er neppe tjent med Statens veldige vekt på egen prestisje

Publisert

Et regjeringsskifte her i landet medfører ikke store forandringer, siden vært mye av politikken ligger fast. Den faste kjerne i norsk politikk vil jeg her omtale som Statens politikk. I massemedia og i det omfattende nettverk av offentlige myndigheter er Statens politikk en selvfølge. I utgangspunktet er det ingen grunn til å beklage at den finnes. Den indikerer et stabilt samfunn.

Noe kan riktignok modifiseres ved regjeringsskifter. Det kan legges vekt på andre virkemidler for å oppnå en fastlagt målsetting, for eksempel opprettholdt bosetning i alle deler av landet. NATO-medlemskapet er et særlig godt eksempel på fordelen ved Statens politikk.

Statens politikk innbyr ikke til diskusjon. Her vil jeg likevel rette oppmerksomheten mot et diskutabelt aspekt ved den, nemlig Statens sterke engasjement i egen prestisje, kampen for internasjonal anerkjennelse. Det handler altså ikke om å promovere landet og nasjonen, det handler om Statens eget omdømme. Et talende uttrykk for strevet er den langvarige kampanjen for en plass i Sikkerhetsrådet.

Er det norske samfunnet alltid tjent med Statens store anstrengelser for å sikre og høyne sitt internasjonale omdømme? Det virker antakelig innlysende for Statens fremste representanter i inn- og utland.

Et velkjent grep er erklært status som «fredsnasjonen». Siden 60-tallet har Staten engasjert seg stadig sterkere i andre lands problemer og gitt enorme summer i bistand. Mye har vært bistand til korrupte regimer. I Afrika har man har også spilt rollen som fødselshjelper for en ny stat, Sør-Sudan. Ny borgerkrig brøt straks ut. Vi ble da fortalt at det skyldtes forhold som Norge dessverre ikke hadde kontroll over. Hadde bare Norge hatt full kontroll...

Nå er norske spesialstyrker på plass i Jordan, «Camp Åsgård» er etablert utenfor Amman. Siden USA ikke kom noen vei med militære midler i Midtøsten, er det vel på tide at Norge gjør et forsøk? At selveste fredsnasjonen sender soldater, må være betryggende for alle gode krefter i regionen. Dette prosjektet er ubegripelig uten forestillingen om Norges prestisje, som må bekreftes og opprettholdes. Man regner vel med at EU applauderer Camp Åsgård og at Washington blir imponert og enda bedre motivert til å ta seg av forsvaret av Norge.

For innenrikspolitikken er internasjonale konvensjoner imperative. Finnes en konvensjon som forbyr eller påbyr denne politikken? Hvis svaret er ja, er saken avgjort. En politikk som er internasjonalt tillat kan likevel bli for streng. For eksempel er det ikke slik at Flyktningkonvensjonen påbyr at mottakerlandet innvilger statsborgerskap til flyktninger. Det skulle i utgangspunktet handle om midlertidig opphold.

Anerkjennelsens politiske tyngde vises særlig klart i asyl- og innvandringspolitikken. FN mener at migrasjon er gunstig for alle parter, og uansett er det en moralsk plikt for velstående land å ta imot. Synspunktene er konkretisert i en «migrasjonsplattform» kalt Marrakesh-avtalen. Her i landet tok Staten sikte på å unngå debatt om tilslutning. Man poengterte at avtalen ikke var juridisk bindende, som om det ikke var en selvfølge. Men det ville sikkert skapt forbauselse og irritasjon i FN om Norge ikke hadde undertegnet dette pressmiddelet. Det var argument godt nok. For Staten er FNs moralske autoritet innskrevet på en steintavle. Det var da Frp skulle ha gått ut av regjeringen.

Er det smålig å vise til finansielle og kulturelle kostnader som Staten pålegger oss å bære ved fremmedkulturell innvandring? Man har jo oljepenger å kaste på problemer, som under alle omstendigheter skal kalles noe annet, nemlig utfordringer. Det er ikke problemer med kriminalitet blant innvandrerungdom, det er utfordringer. Dermed forskyves fokus fra «dem» til «oss», en distinksjon som forblir reell uansett hvor ofte den forkastes og benektes. Forskyvningen virker beroligende. Det er opp til oss. Vi kan ikke være bekjent av å vike tilbake for utfordringer.

I Statens tjeneste finnes naturligvis innsiktsfulle mennesker som vet hvor irrasjonelt det er å hente flyktninger hit når milliardene kan brukes langt mer effektivt og hjelpe langt flere. Ikke desto mindre vil regjeringen ta imot 3000 kvoteflyktninger neste år, det er 3000 for mange. En rekke statsfinansierte NGOer og tungt subsidierte medier mener at 3000 er skammelig lite. De presser hardt på for flere.

Ordførere erklærer at man gjerne tar imot, forståelig nok, siden kommunene får feite tilskudd fra Staten. Ved NGOer, medier og ordførere finansierer Staten en hypermoralsk opposisjon mot regjeringen, som dermed virker streng og rasjonell på grensen til det uetiske. Ingen blir tilfreds, vi har alle noe å innvende, f.eks. at det gis et grovt misvisende bilde når media nesten aldri nevner de mange tusen som årlig kommer på familiegjenforening. Staten kan lene seg tilbake, iaktta kamphanene og fremstå som en fornuftig kompromissmaker. Det er en snedig konstruksjon, uten relevans for verdens flyktninger.

Poenget med kvoteflyktninger er verdien av feelgood. Det som står i veien for moralsk fornuft i denne saken, er sannsynligvis Statens frykt for å vekke negativ oppmerksomhet. Faktisk er Norge blant de 10 land i verden som gir mest nødhjelp. Sans for status og prestisje er mildt sagt tydelig når Bistandsaktuelt omtaler saken: «Norge og ni andre land.... » (Vi er nr. 6) Vi kan gi mer, og administrere støtten slik at den betyr noe for verdens flyktninger.

§185 hører ikke hjemme i et liberalt demokrati, men regnes som påbudt av internasjonale konvensjoner for å bekjempe rasisme og diskriminering. Se Innst. O. nr. 69, pkt. 4. I tråd med konvensjonene har Staten ment at straffeloven må settes inn for å bekjempe hat, hån og ringeakt.

Hvorfor kan bare personer tilhørende bestemte minoriteter bli utsatt for hatefulle ytringer i juridisk forstand? Det må skyldes at de internasjonale forpliktelsene handler om vern av nettopp minoriteter. Blant partiene har bare Frp innsett hvor uholdbart diskriminerende denne paragrafen er. Staten bedyrer riktignok at bare de mest vulgære i majoritetsbefolkningen skal straffes. Det vi vanligvis kaller vulgært, sjikanøst, hissig eller grovt, skal i stedet kalles hatefullt. Hvorfor har Staten lagt seg til denne språkbruken? Stortinget har nylig vedtatt av paragrafen opprettholdes. Noe annet ville skapt negativ oppmerksomhet.

Kan Staten innrømme at et nytt flerkulturelt samfunn krever omtolking av liberale idealer, fremfor alt toleranse? Tradisjonelt betyr toleranse overbærenhet med noe som mislikes. Flerkulturell politikk tilsier at toleranse bør bety noe annet, nemlig respekt for andres tradisjoner. Det er naturligvis mulig å mislike dem. Er det ikke da tale om egne fordommer? Jo, men i enkelte tilfeller er overbærenhet umulig, Staten må gå inn med forbud. Alternativene er enten aksept og respekt, eller forbud. Dermed er gammeldags toleranse på vei ut. Den fortoner seg nå truende. Å leve med noe som mislikes, er en trussel mot den skjøre, flerkulturelle harmonien.

Dagens regjering er ikke konservativ, den er først og fremst ekspansiv og har følgelig bestemt at Staten trenger et nytt regjeringskompleks til 36 milliarder. De digre, sjarmløse klossene blir adekvate uttrykk for Statens stormannsgalskap. Monumentalbygg er ikke landets sterke side.

Det tåler vi, for vår nasjonale omsorg og kjærlighet gjelder natur, ikke urbanitet. Tradisjonelt har Statens politikk tatt hensyn til det, med nasjonalparker og en rekke andre vernetiltak. De monstrøse vindturbinene tilsier at Statens lengsel etter internasjonal applaus har tatt overhånd. Men når også naturen skamferes, blir motstanden merkbar.

Powered by Labrador CMS