Ideer

Intervju: Playstation med Jane Austen

Bilde: Alexander Z. Ibsen/Minerva

Konservatismen mangler rollemodeller, og er i utakt med populærkulturen. Det er på tide å lære av tiden vi lever i, mener Madeline Grant.

AZI: Jeg trenger så klart ikke skrive det, men var det du som fant på slagordet «I have a great rack»?

MG: Du må gjerne skrive det. Ja, det var meg, haha. Det var opprinnelig bare en spøk blant meg og vennene mine, og plutselig hadde jeg journalister utenfor studenthybelen.

Madeline Grant er nå i The Daily Telegraph, men jobbet da intervjuet ble foretatt, i redaksjonen til Institute of Economic Affairs (IEA). Det er en av de mange tenketankene i Storbritannia som forsøker å skyve opinionen gjennom forskningsrapporter og medieopptredener. Hennes første medie-rotasjon kom den gang hun var leder for Oxford University Conservatives. «Alle var opptatt av Oxford på den tiden, fordi David Cameron hadde gått der, og han var statsminister», forklarer hun. Hennes kampanje for å vinne lederskapet var slagordet «Don’t hack, I have a great rack.»

MG: Ny-hets-syk-lusen er fin-justert mot skan-daler. Det er liksom ikke mulig å unngå indignasjon. Det stilles jo knapt spørsmål som forsøker å gå i dybden, det er bare forsøk på å lure politikere og andre utpå til nye forsnakkelser. Det hele forsterkes av Twitter-kulturen vi er omgitt av.

AZI: Hva er deres program i IEA?

MG: Vår oppgave er å fremme frihetens sak innen politikken, gjennom alle våre aktiviteter. Spesielt det frie markedet. Det kan være gjennom forskning, ting vi skriver, eller mediene. Vi kjemper for det frie markedet på ideenes slagmark. Anthony Fischer, som opprettet IEA, var inspirert av Friedrich Hayek. Hayek sa til ham at han ville få større gjennomslag ved å opprette en tenketank enn ved å stille til valg. Jeg mener dette var en riktig vurdering, noe jeg kan si ved å sammenligne med egne erfaringer fra da jeg arbeidet som rådgiver for en folkevalgt i parlamentet. Politikere er sjelden åpne for nye ideer, de har partilinjen og sine hjemfylker å tenke på. Det er ikke gjennom de folkevalgte man får endret opinionen.

AZI: Du jobber også innen sosiale medier, podcaster og nye kanaler. Er dette den naturlige forlengelsen av ideen Hayek hadde om tenketanker og måter å påvirke på?

MG: Jeg tror det er sant. Noe av styrken vår er vår tilgjengelighet og at vi er på alle plattformer. Målet vårt i dag er å nå frem til unge velgere, som har vist seg spesielt vanskelig når det er snakk om ideer fra høyresiden. De unge er under stor påvirkning fra den nye idealistiske venstresiden.

AZI: Dere forsøker å dreie aktiviteten bort fra seminarer og mer tradisjonelle fora?

MG: Hvis du driver et tidsskrift, kan du nå frem til de som allerede er overbevist. Skal man vinne over nye mennesker, må man over på andre plattformer.

AZI: På Twitter beskriver du dine interesser som gaming og Jane Austen. Der har du et temmelig stort spenn.

MG: Haha, ja.

AZI: Her er noe av ironien ved TV-spill, sånn som jeg ser det – så må du si ifra om jeg tar feil. Tradisjonelt, skulle man tenke at konservative har problemer med skytespill og vold og sex i Fortnite og Grand Theft Auto osv. Samtidig: er ikke høyresiden i dag så opptatt av å sensurere. Derfor vet ikke lenger konservative hva de skal mene om TV-spill.

MG: Jeg har skrevet noe om dette. At de konservative i dag lefler med tanken på å regulere TV-spill – altså tanker som minner om Kina. Dette er den gamle paternalistiske konservatismen, med staten som erstatning for mamma hjemme. Men om du er en sann konservativ, overlater du disse beslutningene til familien, og legger deg ikke opp i det. Ikke fra politisk hold, i alle fall.

AZI: I tillegg er kanskje regulering av TV-spill en sikker måte å skremme bort de yngre velgerne på.

MG: Ja, man skulle jo tro det. Og jeg forstår ikke hva toryene vil med slik paternalisme uansett, hvem de tror det vil appellere til. Jeg tror også bonden på bygda som ønsker å få være i fred fra staten, er imot sånn statlig inngripen. Det er trolig det grunnleggende problemet med politikkens vesen at man ønsker å vise til konkrete resultater fra regjeringstiden, med for eksempel lovendringer og reguleringer som er innført.

AZI: Nei, det er jo ikke alltid sikkert at man skal gjøre noe politisk med ethvert samfunnsproblem heller.

MG: Noen ganger er det å ikke gjøre noe også en handling.

Gamle ungdommer

AZI: Over til Jane Austen.

MG: Hehe. Ja, jeg er heldig som har en jobb hvor jeg kan skrive om ting jeg liker. Jeg studerte engelsk på universitetet, og endte også opp på Mastermind [britisk konkurranseprogram på TV], og mitt tema var Jane Austen. Jeg gjorde to runder, først en med Harry Potter, og så Jane Austen.

AZI: Harry Potter? J.K. Rowling … Der har du vel ikke akkurat en politisk sjelefrende.

MG: Hun er ikke gal, altså. Hun er litt sentrums-venstre, vil jeg si. Og humanitært interessert.

AZI: Men, altså, Jane Austen.

MG: Jeg mener Jane Austen er et geni på samme måte som Shakespeare. Du kan lese hennes romaner i dag som tidløse innblikk i det menneskelige. Mange kritiserer henne for å ha vært en virkelighetsfjern romantisk dame på landet. Men når du leser henne, forstår du at det ikke er tilfelle. Og den konservatismen jeg tilhører, er den som ikke vil fordømme, den som mener det bør være rom for å trekke på mange ulike inntrykk. Ta nye trashy TV-show som Love Island, hvor enormt populært det er! Alle snakker om det. Ideen om at vi skal fornekte oss ulike inntrykk fordi det er feil, er fremmed for meg. Liker du fotball, skal du få nyte det. Folk var mer ivrige på å kategorisere hverandre tidligere. Tenk bare på partitilhørighet. Det har jo vært et markant fall i antall partimedlemmer. Folk leser heller ikke bare én avis, slik som før. Folk er generelt imot å bli kategorisert for mye, og enhver bevegelse – som konservatismen – må avfinne seg med dette mønsteret.

AZI: Du forsøker å nå unge på internett. Mener du det foregår en kulturkrig der?

MG: Haha, eller sinte menn i kjelleren sin som klager på at kvinner ikke vil ligge med dem.

AZI: Sånt også, ja. Men hvis vi ser bort fra InCels [«Involuntary Celebates», egenpåført merkelapp på en ny antifeministisk bevegelse på internett]. Burde dagens konservative kaste seg ut i bruk av memes og internettkulturen, mener du?

MG: I England, og i USA har det vært et fravær av mainstream-akademikere på høyresiden. De fantes tidligere, men det har vært få.

AZI: Hva med Roger Scruton?

MG: Ja, men han er litt ensom. Men nye skikkelser nå, slike som Jordan Peterson, Ben Shapiro, Douglas Murray, er folk som har funnet måter å inspirere på, også nye publikumsgrupper. Hva enn det er de gjør, må vi lære av dem. Det betyr ikke å være enig med dem i alt, men å anerkjenne at de er uhyre intelligente mennesker og eksepsjonelt gode kommunikatorer med appell. Dette må vi lære av. Og vi på høyresiden som primært er opptatt av det frie markedet, vi har ingen slik skikkelse for øyeblikket.

AZI: Det intellektuelle underskuddet var kanskje størst på høyresiden tidligere. Men i dag har det kanskje snudd?

MG: Da Tony Blair gikk av i 2010, ble det politiske establishment byttet ut. Men de dominerte fremdeles de kulturelle høydene. De mistet den harde makten, men beholdt den myke makten – de kulturelle institusjonene og akademia –, og den makten har de fremdeles. Dette er ikke sosialisme, men myk, sentrum-venstre.

AZI: For en som meg, som ikke har levd eller studert i Storbritannia, har gjerne et veldig ærbødig syn på steder som Oxford og Cambridge.

MG: Jeg studerte jo der, og en av mine professorer brukte uendelig med tid på å få oss til å tenke igjennom våre «privilegier» og skrive om det gjennom sommeren. I en tilbakemelding skrev hun at jeg var for «Conservative», med stor «C», som jeg tror var en freudian slip [altså partitilhørighet, ikke ideologisk sinnelag].

AZI: Men hvilken side dominerer på nye plattformer nå?

MG: Jeg tror ikke vi konservative vinner, faktisk. Jeg tror det er Naomi Klein-ene, Michael Moore-ene, Owen Jones-ene som dominerer. Vi som liker Roger Scruton, deltar i en krets av allerede konverterte. Men meme-skaperne på høyresiden har så klart en viss appell til en del unge.

AZI: Det ironiske er jo uansett hvordan gamle karer, slike som Jeremy Corbyn og Bernie Saunders, kan bli ungdommens helter på venstresiden.

MG: Det er helt sprøtt. Jeremy Corbyn er en mann som har brukt hele sitt liv på å støtte farlige grupper, og vært i skyggen av Labour, sammen med andre avdankede trotskister. Jeg forstår ikke appellen overhodet. Men jeg tror også det er noe overdrevet. Det var nylig en musikkfestival arrangert av Labour som het Labour Live, med band og musikk, men også kjendiser og taler fra politikere, slike som Corbyn. Men det ble knapt solgt noen billetter. En av fagforeningene måtte kjøpe tusenvis av billetter for å dekke kostnadene av festivalen. Det hele var en katastrofe. Labour overvurderte åpenbart sin egen popularitet og Corbyns appell.

AZI: Så det er ikke noe å lære av Labour heller, egentlig?

MG: Jo, det er det. Deres bruk av sosiale medier er bedre enn toryenes, for å ta ett eksempel. Og de klarer å få studenter engasjerte i et helt annet omfang. Konservative har belaget seg på den tause majoritet, som er viktig, men som pr. definisjon er lite synlig.

AZI: En suksessoppskrift vil ofte være evnen til å forene to tilsynelatende motsetningsfulle krefter.

MG: Ja, og brexit-resultatet var et resultat av akkurat det. Det er foreningen av arbeiderklassevelgere som taper på migrasjon, sammen med konservative av den gamle skole som savner fortiden. Den alliansen ble ikke forutsett, spesielt fordi man ikke så for seg at arbeiderklassen skulle gå imot Labours anbefalinger.

Twitter-tribunal

AZI: Vi må si noen ord om kvinner avslutningsvis.

MG: Ja.

AZI: I sannhet et stort tema! Jeg så en tale du holdt om temaet «feminisme». Det virket for meg som du støttet helhjertet opp om tidlig feminisme, men ikke dagens variant.

MG: Jeg kaller meg feminist, fordi det er sosiale områder hvor det er behov for å løfte kvinner, slik som på spørsmål om vold mot kvinner og seksuell trakassering. Metoo-bevegelsen startet veldig lovende, for eksempel. Men feminismen har en tendens i dag til å gå i gal retning. Som seksuell puritanisme, med et innforstått premiss om at kvinner trenger mest mulig beskyttelse. Ta eksempelet med David Schwimmer [«Ross» fra 1990-tallsserien Friends]. Han ble applaudert fordi han tilbød en kvinnelig journalist som skulle intervjue ham, anledning til å ta med en ledsager for å passe på henne. Dette er jo ikke frigjørende i det hele tatt, det er jo viktoriansk! Men han ble sett på som progressiv. Måten menn kan vise sin verdighet på, er altså ved å være helt bakstreverske. Det var ikke dette kvinner på 1970-tallet kjempet for. De ønsket jo større seksuell frigjøring. Så ender vi opp med denne mistenkeliggjøringen. En annen ting er disse appene – som heldigvis er mest populære i USA foreløpig – som gjør det mulig for deg å gi samtykke på video. Dette er altså ment å skape bedre kjønnsrelasjoner. For det første høres det bare ut som forferdelig dårlig sex. Vi lærer opp mennene til å bli livredde. Jeg er kanskje heldig selv, fordi jeg er 25 og heldigvis gikk glipp av metoo mens jeg var ungdom. Men budskapet unge menn får med seg, er at alt de føler og står for, er patologisk. At de trenger konstant opplæring og overvåking. Jeg regner med at alle unge menn driver med locker room-talk, men nå skal de høre at dette er på samme mentale kontinuum som å utføre voldtekt.

AZI: Vi er kanskje tilbake til TV-spill og sensur her også … For tradisjonelt var det – som du sa – venstresiden som var frivolsk, og de konservative som ville sensurere.

MG: Jeg tror det er flere konservative stemmer som ber om moderasjon i metoo, altså at det er behov for juridiske prinsipper og ikke hat-mobb og «trial by Twitter». Det er nok dette som vekker de konservative, for de ønsker å bevare rettsstatsprinsippene. Igjen: bare fordi et problem finnes, betyr ikke det at det må reguleres. Metoo pekte på et problem, men responsen burde ikke være alle muligheter for regulering av menneskelig adferd. Det er alltid en fare for at politiske reguleringer blir overdrevne.

Intervjuet er hentet fra Minervas papirutgave 1/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden