Ideer

Intervju: Tilbake til den første vei

Når status quo er kunstig, er det ikke konservativt å bevare den, sier Ben Harris-Quinney.

Bilde: Alexander Z. Ibsen/Minerva

Vår tid er dekadent og flytende, og partiene er blitt for like hverandre. Det kan gi nytt liv til konservatismen, mener lederen for The Bow Group i Storbritannia.

The Bow Group (stiftet i 1951) er Storbritannias eldste konservative tenketank (opprettet som et motsvar til The Fabian Society), med et operativt mål om å fremme konservativ ideologi, stimulere til offentlig debatt og etablere et «conservative home» til likesinnede i landet. Flere kjente konservative har tilhold i The Bow Group, blant andre filosofen Roger Scruton, Baron Howe of Aberavon (Margaret Thatchers lengstsittende statsråd) og Ann Widdecombe.

Jeg møter formannen i The Bow Group, Ben Harris-Quinney, i London, nærmere bestemt i lokalene til Royal Society of Arts.  Det britiske sivilsamfunnet er kjent for sin tradisjon med krass debatt, og det samme gjelder innad i de konservatives rekker. Harris-Quinney sier han ønsker å «knuse det konservative partiet» ved bruk av The Bow Group, inntil toryene «leverer faktisk konservativ politikk».

Third Way er død

BHQ: Jeg liker ikke vårt polit-iske sys-tem, slik det er blitt. Det er ikke lokalforankret lenger. Den britiske politiske debatten er nå nasjonal, ikke lokal, slik den en gang var. Det er noe distansert ved det hele, fjernt fra folks liv. Det gjelder også lokalaviser og andre foreninger. De står stadig svakere.

AZI: Så sivilsamfunnet er svekket. Og dermed noe av grunnlaget for konservatismen?

BHQ: Det er mer komplisert, men ja. Allerede Thomas Hobbes så på staten som viktig, men i et stort land som Storbritannia vil en sterk stat uunngåelig gå på bekostning av lokalsamfunnet. Det er våre etablerte partier som tillater en slik utvikling, og har tillatt det lenge. Vi har nå behov for en demokratisering av partiene, men bare Labour gjør i dag forsøk på en slik prosess når det gjelder valg av representanter og partiledelse – som forøvrig førte til valget av Jeremy Corbyn som leder [valgt til leder av Labour 12. September 2015]. Men behovet finner man overalt. Resultatet av brexit-avstemningen var et uttrykk for et slikt ønske.

AZI: På hvilken måte?

BHQ: I en lang periode nå er de tre store partiene blitt altfor like hverandre (!LibLabCon!, som Harris-Quinney omtaler komplekset mellom Liberal Party, Labour og The Conservative Party). Jeg husker tilbake til den gang jeg først ble involvert i ungdomspolitikken, og David Cameron var i full gang med å vri partiet inn mot den samme «Third Way» som Tony Blair hadde gjort med Labour [sentrumsdreiningen Tony Blair igangsatte for å trekke partiet vekk fra polariseringen av britisk politikk]. Det var på den tiden da jeg kunne bli kontaktet av partiet sentralt om jeg for eksempel hadde lagt ut et bilde på Facebook hvor det stod en flaske champagne på bordet. Den gang var det en redsel for å stikke seg ut, alle skulle bli like. Dette gjelder på alle politikkområder. Tenk bare på at ledelsen i samtlige partier gikk aktivt inn for «remain» under folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap i 2016. På denne måten var brexit en avvisning av det politiske establishment, strukturert nasjonalt rundt Westminster [Det britiske parlamentet].

AZI: Oppfattes det slik?

BHQ: Jeg tror det. Jeg er ikke den første til å bemerke dette. Boken til Peter Oborne [britisk kommentator og journalist, tidligere ansatt i The Daily Telegraph], The Triumph of the Political Class [utgitt i 2007] argumenterte for at et nytt aristokrati var blitt dannet, med den svakhet at det oppstår med basis i et svært lite og begrenset område, og dermed består av få mennesker. Det samme gjelder for så vidt også i USA, med senter for kultur i Hollywood, finans i New York og politikk i Washington DC. Denne nye type aristokrati – «Londonism», ifølge Oborne – er skjørt, egentlig. Det er nødt til å bli det når det i praksis kun er rundt tusen mennesker som styrer hele Storbritannia. Det sier seg selv at mennesker som spiser lunsj i Notting Hill hver dag, ikke vil forstå hva vanlige folk mener. Dette så vi med den mislykkede remain-kampanjen. Jeg trekker av og til parallellen til fotball, og hvorfor England gjør det så dårlig. Se på Spania, Frankrike, Tyskland. Her er fotball folkets sport, men også anerkjent av de høyere klasser. Mens her i England er og blir fotball en arbeiderklasseidrett, som ikke følges eller anerkjennes av overklassen.

AZI: Er ikke fotball relativt populært i hele den britiske befolkningen i våre dager?

BHQ: La meg ta et eksempel. Emily Thornberrry [parlamentsmedlem for Labour og skygge-finansminister siden 2016] avslørte seg under 2015-valgkampen. Hun ble filmet mens hun gikk på husbesøk og ved et tilfelle så St George-flagget [det røde korset på hvit bunn som bare omfatter England, ikke de øvrige landene i Storbritannia, og derfor ofte benyttes av supportere for det engelske fotballandslaget] på en plen. Det kunne høres at hun sa «vi trenger ikke gå dit, for de stemmer nok ikke Labour uansett». Det ble stående som et symbol på Labour som et parti av champagnesosialister, ikke et lag av arbeiderklassen.

AZI: Sosialdemokratiene sliter jo i hele Europa. Samtidig ser det heller ikke helt ut til at konservative har overtaket. Skyldes dette fragmentering på høyresiden?

BHQ: Absolutt. Det er ingen samlet politisk bevegelse, bortsett fra innenfor den populistiske, anti-elitære delen. Det samme gjelder i USA, hvor republikanerne vant med Trump, men på en plattform mot «the swamp», altså the establishment. Men jeg vil skyte inn at jeg ikke bruker populisme bare om høyresiden, jeg mener for eksempel at også Tony Blairs «Third Way» kan kalles for en form for populisme.

AZI: Du har tidligere skrevet at du mener «Third Way» er død.

BHQ: Jeg mener den er død fordi folk ikke er så dumme at de tror på den lenger. Antagelsen bak «Third Way» var at vi kan nå frem til folk ved å gjøre velgerundersøkelser, fokusgrupper og slike ting, og deretter pusse på budskapet for å nå ulike segmenter av befolkningen med varianter av den samme politikken. Både Tony Blair og David Cameron var sosialdemokrater, de hørte ideologisk til i LibDem [Det liberale partiet]. «Third Way», og the establishment i dag, bryter med folks ønske om politisk ærlighet. Det er derfor du kan se skikkelser som Corbyn og Rees-Mogg [erkekonservativt parlamentsmedlem fra The Conservatives] entre rampelyset, som ville vært utenkelig for ti år siden. Det er en stor appetitt i befolkningen for politikere som er nådeløst ærlige. Se bare på valget av Trump, på tross av gjentatte erklæringer i mediene om at han var ferdig under valgkampen. Mediene har ikke fulgt med på hva som rører seg i befolkningen.

AZI: Har mediene mindre makt enn både vi og mediene selv tror?

BHQ: De har et stort selvbilde, fordi er har blitt vant til å nyte stor makt og innflytelse. Denne stillingen er blitt kraftig utfordret, ironisk nok ved veksten av sosiale medier. Disse har skapt en frigjøring av offentligheten. For noen år siden tror jeg faktisk en overskrift kunne vært nok til å felle noen, av typen «Jacob Rees-Moggs karriere er nå over». Men det går ikke lenger.

Skittentøyvask

AZI: Bow Group består av en rekke profilerte politikere og akademikere, med tilholdssted på høyresiden. Har dere et felles syn på viktige spørsmål i dag, slike som privatisering, overnasjonale institusjoner, brexit og så videre?

BHQ: Bow Group har ingen ideologiske statutter, ut over å skulle fremme konservativ tankegang. Når det kommer til spørsmålet om overnasjonalitet og brexit, bestemte vårt styre tilbake i 2015 at det ikke fantes noe konservativt grunnlag for å støtte fortsatt britisk medlemskap i EU. Vi støttet dermed brexit. Vi var trolig den første konservative organisasjon som åpent støttet leave-kampanjen. Som resultat av dette forsøkte David Cameron å fjerne meg som leder av Bow Group. Det hele endte i den rotete «Tatler Tory Scandal». Cameron benyttet seg av noen «mørkets mestere» som forsøkte å fremme negative historier om meg og mine nærmeste allierte. De var villige til å gjøre en rekke suspekte saker for den daværende ledelsen for toryene. Det endte med skandale da en person begikk selvmord som følge av dette renkespillet.

(Med «Tatle Tory Scandal» viser Harris-Quinney til oppstyret rundt den tidligere Tory-aktivisten Mark Clarke, som ble navngitt som mobber i selvmordsbrevet til den 21-årige konservative ungdomspolitikeren Elliott Johnson. Omstendighetene rundt både selvmordet og Clarkes deltagelse er noe uklart, men konfrontasjonen skal ha gått på politisk retning for Tory-partiet, og det er en kjensgjerning at Clarke spilte en sentral rolle i toryenes grasrotkampanje foran parlamentsvalget i 2015.

Det er Harris-Quinneys mistanke at Clarke også spilte en rolle i skittentøyvasken mot ham selv fra det konservative establishment etter at han hadde trykket en artikkel hvor han argumenterte for å stemme taktisk på Ukip [United Kingdom Independence Party, pionéren for britenes brexit-avstemning] i enkelte valgkretser foran valget i 2015. Det hele kulminerte i en brutal TV-opptreden på BBC i mai det året, der Harris-Quinney ble latterliggjort av den konservative redaktøren Andrew Neil, og ytterligere ydmyket av Tory-koryfeen (og remaineren) Lord Heseltine. En periode etterpå var renkespillet i de konservatives kulisser så intense at pressen var usikker på hvem som i det hele tatt var leder av The Bow Group når de viste til gruppens uttalelser og aktiviteter.

I dag må man derimot kunne fastslå at Harris-Quinneys side vant. Han er en udiskutabel leder for tenketanken, og de verste politiske torpedoene mot ham er på sin side skjøvet ut i glemselen og ut av Det konservative parti.)

Tanker om medlemskap

AZI: Konservatismen er en nasjonal – eller endatil lokal – politisk bevegelse, slik du ser det. Samtidig er det visse spørsmål i vår tid som rammer samtlige europeiske land, og som dermed påvirker alle lands politikk. Et åpenbart spørsmål er migrasjon.

BHQ: En politikk som forfekter masseimmigrasjon og åpne grenser, er ikke forenlig med konservativ ideologi. Du kan så klart være leder av et konservativt parti – eller statsminister, for den del – og være for masseinnvandring. Men det er ikke et konservativt syn. Det er som å lede et konservativt parti og argumentere for sosialistiske løsninger. Det er mulig, men det er ideologisk inkonsistent. Det er en forvirring som er skapt av «Third Way-ism». Jeg mener vi må slutte å være for låst til konkrete partier når vi diskuterer ideologi. Det er selve politikken som teller, ikke medlemskapet i ulike interessegrupper, som politiske partier. Tilbake til migrasjon: om du ikke har grenser, har du ikke en nasjon. Og uten en nasjon, intet grunnlag for konservativ ideologi. Det handler om å motsette seg store og brå endringer og om å respektere nasjonale særtrekk og historie. Jeg kan ikke se for meg en konservativ retning som ikke respekterer nasjonal identitet, og jeg mener dette faktisk er forenlig med en global konservativ bevegelse. Når denne respekten for tradisjon og lokale særtrekk overholdes, er det også grobunn for gjensidig respekt mellom land. En annen ting som forbløffer meg, er hykleriet på venstresiden. Jeg har fortsatt bevart en utgave av The Guardian, hvor det var trykket en artikkel som beklaget seg over britisk kultur. Samtidig som det i samme utgave var en reisereportasje om en uberørt og autentisk italiensk landsby. Nå var ikke de to sakene skrevet av samme person, men det var en grell kontrast i samme avis. Det nasjonale ble bejublet i et annet land og fornektet i vårt eget. For meg er disse tingene enkle: Jeg ønsker at Italia skal få være så italiensk som mulig, og det samme ønsker jeg for England.

AZI: Innvandringsdebatten handler vel i første omgang om kostnader, også her i Storbritannia?

BHQ: Ja, det har vært en stor endring i det offentlige ordskiftet. Selv har jeg alltid ment man må tillate migrasjon, men motsette seg massemigrasjon. Det er tempoet som er problemet. Og i vår tid, og i de senere årene, har det ikke vært bærekraftig. Vi har fått det jeg har kalt «bottom-up Apartheid», med ghettoisering og permanent utenforskap som går i arv i flere nabolag. Det er en farlig mangel på integrasjon. Det konservative parti har snakket om å begrense migrasjonen, men egentlig aldri hatt noen sterk ambisjon om å gjøre noe med det. Det økonomiske aspektet er viktig, men jeg mener det er den kulturelle transformasjonen ved massemigrasjon som er mest omseggripende, på litt lengre sikt. Og det er egentlig denne siden ordinære folk er opptatt av, ikke den statsfinansielle.

Ut av kaos

AZI: Vår tid er også en tid da utdannelse og kunnskap er blitt demokratisert. Dette har åpenbart vært positivt. Flere mennesker har fått mulighet, og sosial mobilitet har vært mer rettferdig. Men har denne demokratiseringen skadet deler av den klassiske dannelsen? Har vi mistet noen viktige kulturelle hierarkier?

BHQ: Tenk på motivasjonen soldatene under 1. verdenskrig hadde for å reise over Kanalen for å kjempe. Det var «God, King and Country». Dette var samfunnets pilarer. De var samlende pilarer i tilværelsen. Alle disse har vært under angrep i fremskrittets tegn, av det vi kan kalle liberale strømninger. Det er ikke i seg selv galt, men jeg mener tiden har vist at liberalismen ikke er i stand til å fremme alternative grunnstener. Liberalismen etterlater flere spørsmål enn svar. I den grad vi har moderne samfunnspilarer, mener jeg de er svake, og mer basert på teori enn på erfaring. Dette er vår tid, hvor nasjoner egentlig desintegrerer. Det at du har en forvitring av kulturelle normer, vil ikke lede til sterke samfunn. Men på lang sikt er det trolig kun gjennom slik sosial fragmentering at den liberalistiske ideologiens mangler blir avslørt, og dermed på sikt muligens erstattet. Dette vil dog være en svært smertefull prosess. Jeg har hatt mange samtaler med Steve Bannon [Donald Trumps tidligere sjefstrateg] om dette, og det er egentlig hans analyse, av det han kaller vår tids «kulturkrig». Jeg mener det er en analyse som har mye for seg.

AZI: Og i denne «kulturkrigen» er det vel da også en konservativ side som etterhvert har en global karakter? Med nettsoldater og intellektuelle som egentlig deler tumleplass i cyberspace, uansett om de er fra Skandinavia, USA eller Storbritannia?

BHQ: Ja.

AZI: Men det konservative svaret er vel ikke helt likt heller. På den ene siden ser vi kanskje en viss form for avvisning og resignasjon fra mer tradisjonelle konservative, som ikke setter pris på den nye kulturkrigen, og dermed avviser dens premisser. På den annen kanskje en mer pragmatisk holdning hos en del på høyresiden, som går ut på å akseptere de allierte man tross alt har til rådighet. Slik kan det i alle fall se ut.

BHQ: Jeg har også hørt enkelte argumentere for at det som er konservativt i dag, er å bevare den liberale orden som er status quo. Men jeg mener dette ikke egentlig er en konsistent posisjon å ta. Når status quo er kunstig, er det ikke konservativt å bevare den. Vi lever egentlig i en tid som er flytende. Det er egentlig hverken en høyre- eller venstreside-ideologi, men en liberalistisk monolittisk offentlighet. Se bare på BBC. De er stolte over at både Labour og toryene er misfornøyde med dem, og at de dermed åpenbart må tilhøre sentrum selv. Men det er ikke slik jeg ser det. BBC, og de fleste andre som definerer offentligheten, er liberalister. Det er en distinkt ideologi, ikke en sunn mellomposisjon. Og først nå nylig er denne ideologien blitt gjenstand for reelle angrep.

AZI: Hva består denne liberalismen i, mener du?

BHQ: Avvisning av det bestående i kulturelle spørsmål. En teoridrevet likhetsidé. Og økonomisk sett et slags Ponzi-spill, hvor velstand skapes uten reell underliggende verdi – et system som før eller siden kommer til å kollapse. Resultatet er et samfunn som etterstreber det individualistiske og det som skaper kortsiktig tilfredsstillelse, ikke varig verdi, tilhørighet og lykke. Du kan se på ethvert lykke-mål i England, og de er alle i fritt fall. Se bare på eksplosjonen i mentale problemer i befolkningen. Eller på alle bekymringene vi har påført oss som hvorvidt kjønn eksisterer. Liberalismen er skyld i dette. Siden majoriteten dypest sett er imot denne tanken, og siden den hverken stemmer overens med konservatisme eller sosialisme, er den under angrep nå. Vi er vitner til liberalismens gradvise død i dag. Jeg blir ofte selv kalt for «nye høyresiden» eller «populist», men egentlig er jeg bare en gammeldags konservativ. Men det er så lenge siden slike synspunkter ble aktivt forfektet i offentligheten, at få gjenkjenner dem nå.

AZI: Og hvordan skal en konservativ som deg best utkjempe denne kulturkrigen?

BHQ: Det er et Ghandi-sitat som tjener som min inspirasjon: «først ignorerer de deg, så latterliggjør de deg, deretter angriper de deg, og så vinner du». Noe som har fascinert meg i den siste tiden, er at medier som Financial Times har gått fra å ignorere den nye høyresiden – slike som Ukip og Bannon – før de latterliggjorde dem, og så angrep dem som farlige. Men se nå, helt i det siste skriver de at Bannon har et poeng, og slike ting. Jeg tror vi har nådd et punkt nå hvor det faktisk er en kulturell endring på gang. Det er ingen enighet med oss, men vi ser den tiden da endringen er over oss.

Kaffen er drukket, og serveringen på Royal Society of Arts er slutt. Larmen av mynter som telles opp i kassen av betjeningen er etterhvert øredøvende. Jeg ønsker å forsikre meg om at det er greit at jeg oppgir navnene på personer som er nevnt i intervjuet, eller om Harris-Quinney ønsker milde omskrivninger.

BHQ: Det er litt artig at du spør, for det var akkurat denne type varsomhet jeg drev med for ti år siden. Det hender enda at folk spør meg etter intervjuer eller foredrag. Selvsagt kan du bruke det. Jeg forsøker ikke lenger å være én person privat og en annen offentlig.

Intervjuet er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 1/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden