Kommentar

Iran er underlagt sharia

Irans øverste leder er ikke valgt av folket, men utpekt av religiøse ledere. Ali Khamenei styrer landet i henhold til sharia.

Bilde: Khamenei.ir, CC 4.0.

Bahareh Letnes mener Iran i liten grad styres av sharia. Men under Irans sharia teller hun bare som et halvt vitne, og ingen kvinne kan avsi dom.

På fredag ble jeg litt forundret over at Per Sandbergs kjæreste Bahareh Letnes i Dagsnytt 18 avviste at Iran har «så mye» sharia-lover. Riktignok var straffeloven i stor grad hentet fra islam, men hun mente at bare 20-30 prosent av landets grunnleggende lover er sharia, og påsto at Irans lover ligner på Frankrikes. Jeg vet ikke hva hun sikter til med det siste.

La oss se nærmere på hva sharia er, og hvordan Iran passer inn i dette bildet.

Guds lov over menneskets

Med sharia-styre mener vi at hele lovverket har sitt opphav i islam – koranen og sunna, altså beretningene om Mohammads liv, som er retningsgivende for hvordan muslimer skal leve sine liv. Innen sunni-islam finnes det fire lovskoler, innen sjia-islam, som er styrende i Iran på tross av en stor sunni-minoritet, bare en lovskole.

De fire lovskolene innen sunni-islam, er med på å forklare hvorfor sharia praktiseres ulikt i forskjellige land, og mange land har også en blanding av sharia og sekulær lov. Heller ikke sjia-islam er entydig, og derfor er tolkningen viktig, og den gjøres av lærde, gjennom sine institusjoner.

Men dette står altså i kontrast til sekulære lover, enten de er demokratisk eller ikke-demokratisk bestemt, der religionen ikke er avgjørende. I sharia-styrte land kan det være rester av sekulær lovgivning fra kolonitiden, men det avgjørende prinsippet er at menneskeskapte lover underordnes gudegitte, dersom det oppfattes som at det finnes en konflikt.

I Iran er det derfor ikke mulig å innføre en lov som anses i strid med islam. Som FN-sambandet skriver: «Den iranske grunnloven fra 1979 slår fast at islamsk lov, sharia, står over alle lover i samfunnet.»

Irans grunnlov fra 1979 sier i aller første paragraf at Iran er en islamsk republikk, i paragraf 72 slås det fast at ingen lover kan være i strid med islam og i paragraf 167 at:

“The judge must try to base the verdict of each dispute on the codified laws. If his attempt fails, he should issue the verdict on the case by referring to reputable Islamic sources or religious rulings (fatwas). “

Straffelov og dødsstraff

Sharia styrer, som Letnes var inne på, straffeloven, og de tilhørende korporlige straffene – hudud. Human Rights Watch viser til den lange listen av “forbrytelser” som rammes av dødsstraff:

“Iranian law considers acts such as “insulting the prophet,” apostasy, same-sex relations, adultery, and certain non-violent drug-related offenses as crimes punishable by death.”

Iran ligger på topp i verden i bruk av dødsstraff i forhold til innbyggertallet, og mange hundre henrettes hvert eneste år. Men det må også nevnes at de fleste dødsdommer er knyttet til narkotikaforbrytelser, og ikke stammer direkte fra sharia. Sharia er taus når det gjelder narkotika, som ikke var en relevant problemstilling på Mohammads tid.

Dødsstraff brukes mot homoseksuelle, der flere er henrettet med henvisning til sharia, men dette er sjeldent. Det har heller ikke vært noen henrettelser for blasfemi.

Det er altså ofte en mindre konsekvent håndhevelse av loven og dens straffer. Så når Letnes sier at ikke alle som kunne rammes av en slik straff piskes, er det helt riktig. Men det betyr ikke at pisking er sjeldent.

Amnestys pressekontakt Sindre Stranden Tollefsen sier til NRK at hun ikke kjenner seg igjen i fremstillingen til Letnes.

«Amnesty er tydelige på at det foregår helt regelmessig pisking, blant annet i vår årlige rapport. Vi er helt uenig med den gjengivelsen hun kommer med.»

I 2017 skrev Amnesty om hundrevis av offentlige piskinger hvert år, og:

“Under Iranian law, more than 100 “offences” are punishable by flogging. These cover a wide array of acts, ranging from theft, assault, vandalism, defamation and fraud to acts that should not be criminalized at all such as adultery, intimate relationships between unmarried men and women, “breach of public morals” and consensual same-sex sexual relations.”

Øye for øye

Sharia omfatter også gjengjeldelse, øye for øye, og involverer den fornærmede eller dennes familie i straffeutmålingen. The Telegraph skrev for eksempel 3. februar 2017:

“Iran’s supreme court has ruled that a woman must be blinded in one eye as punishment for an acid attack that left her victim sightless, using the principle of «eye for an eye» of Sharia, the Islamic law, Tasnim news agency, which is close to the elite Revolutionary Guards, reported on Thursday. (…)

Victims and their families have the final say and can prevent the punishment from being imposed, under the law. (…)

The practice of carrying out an «eye for an eye» punishment also applies to other crimes in Iran, such as murder. A victim’s family can demand the death of a convicted murderer or commute the sentence in return for financial compensation from the criminal.”

Men praktiseringen av lovene er altså ikke konsekvent, og slike øye-for-øye-straffer er ikke det normale.

Moralpolitiet

Et annet eksempel på varierende praksis er at i noen perioder er «moralpolitiet», som sørger for å følge opp hijab-påbudet fra 1985, hvordan de to kjønn omgås og lignende, veldig aktivt.

I andre perioder ser man lettere gjennom fingrene med avvik, for eksempel hvordan hijaben bæres – eller ikke bæres i det hele tatt. Fra slutten av 2017 har det vært omfattende protester mot påbudet, med etterfølgende arrestasjoner.

Kvinner annenrangs borgere

Sharia styrer også familierettslige forhold, som blant annet omfatter skilsmisse og arv, og viktige deler av det økonomiske liv, siden bankvirksomhet må være i henhold til sharia, altså uten renter (men islamske banker kan ses på som en kreativ omgåelse av dette forbudet).

Irans sharia-lover innebærer blant annet at kvinner er underordnet i ekteskapet, slik at de blant annet ikke kan forlate landet uten mannens tillatelse, og mannen kan ta se fire koner. Kvinner teller halvparten av menn som vitner. Human Rights Watch tilføyer:

“A virgin woman needs her male guardian’s approval for marriage regardless of her age, and Iranian women cannot pass on their nationality to their foreign-born spouses or their children. (…) Under the civil code, a husband is accorded the right to choose the place of living and can prevent his wife from having certain occupations if he deems them against “family values.”

Etter 1979 ble hele det gamle juridiske apparatet, inkludert de fleste dommere fjernet i Iran. Det samme gjaldt alle kvinnelige dommere, unntatt i sivilrettslige saker, der de kan være bisittende dommere, men ikke den som avsier dommen.

Kvinner dømmes altså av menn – alltid. Slik fungerer sharia.

Les også min artikkel om Sandbergs reise til Iran. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden