Debatt

Iranprotestene: Ayatollah, la oss være i fred!

Demonstrantene i Iran har mer variert bakgrunn, alder og klassetilhørighet enn ved protestene i 2009. Og de har andre mål, skriver Maryam Faghih Imani.

Bilde: VOA/Wikimedia Commons

Demonstrasjonene i Iran er vesensforskjellige fra protestene 2009: Det er ikke en politisk fraksjon som søker reform innenfor det etablerte regimet, men en bredt sammensatt bevegelse som vil fjerne det.

Vi er nå en uke inne i protestene i Iran, og det har vært ulike tilnærminger for å forklare hva som er iranernes krav i denne runden med protetser. Noen analytikere har ment at protestene er en forlengelse av Den grønne bevegelsen og protestene i 2009, som søkte en reform av regimet. Andre nedtoner kravene, og mener det handler om et ønske om bedre økonomi og velferd.

Men hvis man lytter til hva iranere roper på gatene nå, vil man se hva som er målet med protestene. Den nåværende bevegelsen har rett nok ikke noe lederskap, og dermed heller ikke offisielle uttalelser som ville kunnet klargjøre demonstrantenes mål. Men fra slagordene vi ser hos dem som samler seg rundt omkring i landet, er én ting klart: Folk ønsker en full endring i regimet – å bli kvitt diktaturet.

Det er en rekke viktige forskjeller mellom 2009-protestene og bevegelsen vi ser nå. I 2009 kom protestene under presidentvalget. En organisert og koordinert gruppe med utspring i reformistbevegelsen, som støtte to presidentkandidater, Mir-Hossin Mousavi og Mehdi Karroubi, var blitt etablert før protestene startet. Alle kandidatene hadde sverget troskap til Øverste leder i Iran, og forpliktet seg på bevare regimet, basert som det er på et religiøst tyranni. De fremmet reformer som de ville kunnet gjennomføre dersom de ble valgt til president. Den politiske agendaen de fremmet overfor sine tilhengere, hadde altså ikke som mål å endre regimet, men var rettet mot noen mindre reformer basert på og innenfor det eksisterende systemet.

Da Mahmoud Ahmadinejad ble proklamert president etter opptellingen, begynte tilhengerne til de andre kandidatene å protestere mot valgjuks, siden de mente at regimet favoriserte og valgte Ahmadinejad, uavhengig av den faktiske tellingen av stemmer. Demonstrantene var en gruppe folk som allerede var organisert, og som tok til gatene for å hindre at deres stemmer ble stjålet, og de ropte slagord til støtte for sine kandidater. Mousavi og Karroubi ble ledere for bevegelsen, og holdt taler til folkemengdene, inntil de til sist ble arrestert.

Ved å ha fulgt stærflokkenes lederstil har de iranske demonstrantene klart å forene svært ulike grupper i befolkningen under en bred paraply, og med ett, klart reisemål: Et fritt Iran.

Valgkampapparatene deres ble gjort om til hovedkvarter for å koordinere bevegelsen og for å gi uttalelser og retningslinjer. Protestene startet i de større byene, og demonstrantene var i stor grad universitetssudenter, liberale grupper og unge, og spredte seg etter hvert til mindre byer.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Stærflokken

Til forskjell fra 2009-protestene, der et valgresultat ledet til uroen, er det ikke noen større enkelthendelse som er årsaken til de pågående protestene i Iran. Det har vært ulike begivenheter – som inflasjon og brå økning i prisen på basisvarer; historier om at folk i maktposisjoner har vært finansielt eller moralsk korrumpert; usikkerhet om folks pengeplasseringer i sparebanker knyttet til regimet; eller de strenge reglene for kvinners klesdrakt og folks privatliv – som har utløst demonstrasjonene og tent den første protestflammen i ulike byer. Og demonstrantene nå har mer variert bakgrunn, alder og klassetilhørighet, de har ulike – eller har knapt hatt – politiske preferanser, og de kommer fra ulike deler av landet.

Eldre demonstranter har brukt slagord der de har uttrykt at de angrer på at de bidro til revolusjonen i 1979.

2017-protestene startet uten noen formell eller offisiell leder, og har fortsatt slik. Til tross for at protestene er blitt trappet opp, og til tross for at opposisjonsledere i eksil har sendt sin støtte og oppmuntring, har demonstrantene så langt ikke valgt seg én bestemt leder. Men fraværet a en leder har ikke hindret at demonstrantene er blitt mer forent i sin streben etter frihet. Ser man nærmere etter, kan man gjenkjenne mønsteret fra stærens flokkdannelse under trekket; da flyr enorme flokker sammen, i samme retning, men uten noen klar leder. For hver ny etappe tar en av fuglene ledelsen, og fuglenes posisjon i flokken vil tilpasse seg.

Fuglene når til sist sitt reisemål, uten noen spesifikk leder, men med et kollektivt ledersystem. Ved å ha fulgt stærflokkenes lederstil har de iranske demonstrantene klart å forene svært ulike grupper i befolkningen under en bred paraply, og med ett, klart reisemål: Et fritt Iran. I ulike deler av landet uttrykker folk sine ulike bekymringer og krav, og fremviser slik også sine politiske forskjeller; men det er en hovedretning som utgjør en felles grunn: å bli kvitt diktaturet, og å være åpen for andre fremtidsscenarier, med all sin usikkerhet. Og om bevegelsen ikke har en klar leder, har protestene likevel hatt mange ansikter, som er blitt gjenkjent og verdsatt vidt og bredt som symbol på motstanden, som trassens ansikter.

Les også intervju med Maryam Faghih Imani. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

I ayatollahens hus

Ikke 2009 om igjen

Demonstranter over hele landet har, i motsetning til 2009, ikke kviet seg for å uttrykke sine frustrasjoner, sin utilfredshet, og sine skuffelser over regimet. Eldre demonstranter har brukt slagord der de har uttrykt at de angrer på at de bidro til revolusjonen i 1979. I noen religiøse byer har demonstrantene fortvilet over at det nåværende regimet har misbrukt deres religiøs, hellige tro til å manipulere folk og til å utnytte dem til sin egen fordel.

Et spisset sinne retter seg også mot Øverste leder, ayatollah Khamenei, og demonstrantenes slagord krever at han forlater makten, og gir tilbake landet tilbake til folket. Demonstrantene har også uttrykt misbilligelse med regimets innblanding i naboland, der Iran har støttet regimet i Syria, Hizbollah og Hamas.

Det er svært uheldig at de kjente ansiktene fra reformistgruppen både i Iran og i utlandet, de som ledet protestene i 2009, i hovedsak enten har vært stille eller har fordømt de nåværende protestene mot regimet i sin helhet. Det er nok en grunn til å skille den pågående mobiliseringen fra 2009-protestene og Den grønne bevegelsen.

Lærdommer fra den arabiske våren

Noen har sammenlignet de pågående protestene i Iran med den arabiske våren, og uttrykt bekymring for at det som skjedde med oppstanden i araberlandene, kan bli gjentatt i Iran, og at bevegelsen vil feile. Å spå hvordan det går med demokratiske bevegelser og oppstander i Midtøsten, er svært krevende, fordi samfunnene og de politiske systemene er svært komplekse.

Men vi bør huske at Iran både har opplevet revolusjonen i 1979, og har kunnet observere på nært hold hvordan den arabiske våren har utfoldet seg – og har trukket lærdommer fra det. Iran har en ung befolkning med relativt høy utdannelse, kjent for sin interesse i og sine bestrebelser på å skape innovasjon og nye muligheter med begrensede ressurser, noe man ikke minst har måttet praktisere mens landet har vært gjenstand for internasjonale sanksjoner. Og om det politiske systemet i Iran endrer seg, kan landets mangeårige problem med hjerneflukt gi nye muligheter, ved at toppforskere og intellektuelle kan vende tilbake for å gjenoppbygge landet. Dertil har Iran et antall aktive politiske partier og aktører i eksil, blant annet Pahlavi-monarken som noen av demonstrantene har ønsket at skal returnere.

Det er flere mulige scenarier for fremtiden, og en åpen og fri folkeavstemning kunne avgjøre hva slags politisk system landet skal velge: Alt fra et kongedømme av norsk type, med en konge med svært begrenset makt og et mektig parliament, til det demonstrantene har kalt en iransk (og ikke «islamsk») republikk, som kan bringe det sekulære systemet tilbake til samfunnet.

Uavhengig av om de pågående protestene er bærekraftige nok til å føre til et regimeskifte eller ikke, er det bemerkelsesverdig at man har klart å initiere, iverksette og utvide en spontan og inkluderende bevegelse bestående av helt ulike grupper av iranere, fra små og store byer – og det vil fortsette å inspirere folk i sin streben etter demokrati, frihet og menneskerettigheter, og til å opprettholde slike verdier gjennom kampen.

Siden demokrati og frihet også er norske verdier, håper vi å se mer støtte og solidaritet fra Norge for frihetskjemperne i Irans gater.

Maryam Faghih Imani er grunnlegger og president ved Center for Cultural Diplomacy & Development og International Leadership Fellow ved The McCain Institute.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden