Samfunnskontrakten og «norske» IS-kvinner

Etter de gamle forståelsene av forholdet mellom stat og innbygger er IS-farerne ikke norske.

Publisert   Sist oppdatert

Det har i det siste vært mye diskusjon om de såkalt «norske» IS kvinnene, deres barn og om Norge som nasjon har en plikt til å hente disse menneskene hjem til Norge. I disse diskusjonene ser man ofte folk i kommentarfeltene som irriterer og ergrer seg over at disse personene i det hele tatt omtales som nordmenn. De tar ofte til uheldige formuleringer og grove ord når de uttrykker denne misnøyen i kommentarfeltene.

Sin uheldige eller uakseptable form til tross har de likevel i en viss forstand rett: IS-farerne – i hvert fall de voksne menn og kvinner som frivillig har sluttet seg til terrorregimet – er ikke norske.   

Å ha en tilknytning til en nasjon er historisk blitt fremstilt på to ulike måter, litt forenklet  omtalt som fransk eller tysk nasjonalisme. Den førstnevnte fokuserer på tilknytning gjennom en persons tilslutning til de bærende ideene og idealene til staten; den sistnevnte har hatt krav om felles språk, kultur og blodsbånd for å være tilknyttet nasjonen eller folket.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her