Timur Kuran går systematisk til verks for å kartlegge sammenhengen mellom islam og økonomisk stagnasjon.

Islam senker veksten

En ny litteraturstudie finner flere forklaringer på lavere økonomiske vekst i muslimske land. Religionen og de religiøse institusjonene står sentralt i de fleste av dem.

Publisert Sist oppdatert

De senere tiår har det vært mye oppmerksomhet, både fra allmennheten og fra fagfolk, omkring islam – blant annet hva muslimer tror på og hvordan det påvirker deres liv, og islams institusjoner. En ledende forsker på sammenhengen mellom islam og økonomisk utvikling er Timur Kuran, en tyrker som er økonomiprofessor ved Duke University i USA. Jeg har tidligere omtalt hans bok om emnet – The Long Divergence (2011).

Nå har han publisert en litteraturgjennomgang på 67 sider i prestisjefylte Journal of Economic Litterature (AEA, December, 2018), som gir bred innsikt i temaet, så rik at mange av de funnene han trekker frem ikke får plass nedenfor. (Artikkelen i tidligere versjon ligger fritt tilgjengelig på Dukes nettside.)

Kuran viser innledningsvis til forsøk på å måle effekten av islam i makro, altså se på økonomisk velstand og vekst i land der muslimer er i flertall, kontrollert for andre variable. Men det er i seg selv vanskelig å isolere effekten av religionen, og uansett er ikke resultatene entydige. Den muslimske verden ligger åpenbart dårligere an på en rekke områder enn verden for øvrig, men det kan jo ha med andre faktorer å gjøre.

For perioden 1981-99 viser flere forskningsarbeider en dårligere utvikling i økonomisk vekst i muslimske land, mens en studie med et lengre tidsperspektiv, 1913-98 (Nolan, 2005) ikke viser noen negativ effekt.

Vi må altså gå mer detaljert til verks, og se om det er noe distinkt som muslimer faktisk gjør og tror som kan påvirke økonomi og velstand. Det gjelder både på individbasis, men ikke minst hvordan religionen påvirker ulike institusjoner.

Pilegrimsreiser og faste

Kuran starter med pålegg som stammer direkte fra Koranen. En studie av pakistanske pilegrimer til Mekka fant at de gjennom reisen tilegnet seg holdninger som er positivt knyttet til økonomisk vekst – forståelse for harmoni mellom ulike grupper, toleranse overfor ikke-muslimer og større aksept for kvinnelig deltakelse i utdanning og arbeidsliv. Men siden dette baserer seg bare på en enkelt studie, vet vi ikke om disse positive effektene er robuste.

Faste under Ramadan har derimot entydig negativ effekt, særlig dersom gravide kvinner faster:

«Majid’s study shows that adults exposed to the fast while in utero work 4.5 fewer hours per week. The Almond and Mazumder study finds that mental disabilities stemming from exposure to the fast during month-one in utero accounts for 15 percent of all mental disabilities among Muslims. The evidence is overwhelming that the fasting ritual, as currently practiced, depresses the global economic competitiveness of largely Muslim societies.»

Skolegang konkurrerer med religionen

I mange land spiller de religiøse skolene – madrasa en viktig rolle. De knyttes gjerne til islamistisk radikalisering og terrorisme, men her er vi interessert i den økonomiske betydning.

Det er ikke påvist noen klare kvalitetsforskjeller mellom slike og andre skoler, men litt overraskende viser det seg at madrasa-universiteter i Pakistan gjør studentene mer tillitsfulle, noe som er positivt knyttet til økonomisk vekst. Problemet er at dette ikke virker den andre veien – omgivelsene ser med mistenksomhet på disse studentene. Og et annet problem er at madrasa-studentene i større grad har holdninger som hemmer kvinners deltakelse i undervisning og arbeidsliv, altså det motsatte av pilegrimsreise-effekten.

Kuran observerer manglende skolegang i det sørlige Afrika:

«In sub-Saharan Africa, she finds, Muslim educational attainment is inversely related to the Muslim share of the population. Thus, Muslims get less education, on average, if they live in a Muslim-majority country governed primarily by Muslims than if they live in a Muslim-minority country governed principally by non-Muslims.»

Der muslimene er i flertall vil elitene (som i høy grad omfatter de religiøse lederne) ikke ønske å oppmuntre en sekulær identitet, og de har makt til å påvirke foreldrenes valg:

«Muslim elites enjoy enough power to treat school choice as an expression of religious identity. Specifically, they induce parents seeking recognition as good Muslims to deny education to their children, especially to their daughters.»

Dette finner vi igjen i en studie av hvorfor muslimer i mindre grad søkte utdanning i Libanon i det 19. århundret (Al-Shamat, 2009):

«The demand for education was somewhat greater among Christians than among Muslims, she finds. More strikingly, the favored type of education differed greatly by religion. Whereas Christians favored schools that taught modern science and a European language, Muslims were far more likely to attend traditional schools whose curriculum was limited to religious studies.»

Også i India ble noe lignende observert:

«The longer Muslim rule lasted, the more likely it was for Muslims to attend madrasas, as opposed to British public schools, which were better at promoting literacy. Hence, the longer Muslim rule lasted in a region of India, the less literate its Muslims were in the waning years of British rule.»

Det går altså særlig ut over jenter, men:

«Negative attitudes toward education, especially toward female education, is a common feature of Muslim communities. But the latter effect is largely absent from families with a literate mother.»

Islamske banker en kostbar bløff

I sin bok gikk Kuran grundig inn på økonomiske institusjoner, ikke minst de konserverende islamske stiftelsene – waqf, den sene utviklingen av selskaper med begrenset ansvar, renteforbudet og «islamske banker».

Islamske banker er primært konstruert for å omgå renteforbudet, ikke for å håndheve det. Her skriver han:

«In practice, various researchers have shown, the returns of Islamic banks are statistically indistinguishable from those of the conventional banks with which they compete. They generally set their “profit shares” in advance through procedures that make simple transactions look complex. Hence, their returns amount to what most economists call interest. (…)

Many of the financial procedures touted as Islamic are ruses medieval Islamic jurists developed  expressly to circumvent inconvenient legal barriers.»

Sagt mindre usminket: Islamiske banker er bløff. Men de har en kostnad i form av unødvendige byråkratiske prosedyrer, og Kuran mener at kompliseringen også åpner opp for korrupsjon og svindel:

«Islamic finance thus opts for lower financial efficiency as the price of differentiating itself as “Islamic”.»

Et eksempel på underutvikling av det finansielle systemet finner han hos Grosjean (2010), som har tatt for seg tidligere kommunistiske land. Tidligere osmansk styre er forbundet med 10 prosent mindre utbredelse av en bankkonto og kredit- og debit-kort i befolkningen i disse landene.

Vitenskapens svake rolle

Det er vel etablert at mens vitenskapen sto sterkt i muslimske land frem til det 12. århundret, bremset dette opp i de neste århundrene, og disse landene kom kraftig i bakevja sammenlignet med Europa og siden USA. (Jeg har tidligere skrevet om Robert R. Reillys bok The Closing of the Muslim Mind).

Kuran drøfter når og hvorfor dette skjedde, og hans favorittforklaring har han tidligere gjort rede for i den nevnte boken. I denne artikkelen skriver han:

«The spread of waqfs enhanced clerical control over scientific production, but not because they gained political power. Rather, under Islamic law clerics monitored waqfs and commonly took control of their assets. The share of religious writings rose in concert with the growing economic base of clerics. And the growing share of un-original, derivative writings probably reflected the madrasas’ commitment, under the law, to serve the tastes, ideas, and purposes enshrined in their deeds.»

Kuran går også inn på mange andre aspekter ved den historiske utviklingen av institusjoner inne islam, men her er den litteraturen han viser til ofte hans egne arbeider, og jeg viser derfor til min tidligere omtale av hans bok, samt av Jared Rubins Rulers, Religion & Riches. Why the West got Rich and the Middle East did not (2017).

Negative holdninger

Vi har allerede vært inne på betydningen av holdninger. Jeg har tidligere omtalt boken til M. Steven Fish fra 2011, Are Muslims Distinctive. A Look at the Evidence, som går grundig gjennom dette, basert på særlig World Values Survey (WVS).

Kuran viser til en studie basert på WVS som konkluderer med at en muslimsk religiøs oppdragelse er assosiert med større tillit til myndighetene og rettssystemet, noe som er bra for vekst, men lavere generell tillit. I muslimske land svarer bare 28 prosent at «vi kan stole på de fleste mennesker», mot 46 prosent i protestantiske europeiske land. Det er også blant muslimer mer intoleranse overfor innvandrere og andre raser, og undertrykkende holdninger til kvinners utdanning og arbeidsdeltakelse.

«On the whole, the authors conclude, Islam promotes attitudes consonant with the Muslim world’s low economic performance.»

Demokratisk underskudd

Det er velkjent at demokratiet har hatt trange kår i de fleste land der muslimer er i flertall. Dette gjelder i slående grad arabiske land og land som tidlig ble erobret av araberne. Blant andre muslimske land skiller utviklingen i retning demokratisering etter 1960 seg ikke ut fra resten av verden, men den konklusjonen er avhengig av noen små land. Det er derfor uklart om svaret finnes i arabisk kultur og historie, i motsetning til islam.

Mens det generelt er slik at økonomisk fremgang går sammen med utbredelse av demokrati, er det motsatt i muslimske land:

«The strong positive correlation found in much of the world between wealth and democracy is absent in Muslim-majority countries, they observe; on the contrary, the wealthier countries tend to have weaker democracy ratings.»

En mulig forklaring på det demokratiske underskuddet kan være at muslimer i større grad underkaster seg autoritet, men Kuran viser til at WVS tvert imot viser sterkere støtte til demokrati i muslimske land enn i resten.

Men for det første er ikke innholdet i begrepet demokrati entydig, og samtidig er støtten til de friheter som mange vil mene er en viktig del av demokratiet og skaper grunnlag for demokrati mindre i muslimske land. Der setter man mer pris på orden, og mindre på individuelle friheter som religions- og ytringsfrihet. Det kan også være at folket er sterkere tilhengere av demokrati nettopp fordi de lever i autoritære stater, mens mange i land som nyter godt av demokratiet tar det for gitt og er mer lunkne.

Svakere rettsstat

Muslimske land har i gjennomsnitt en svakere rettsstat og kvinners rettigheter står svakere:

«Guttman and Voigt find no evidence that Islamic states have weaker property rights or that they restrict the independence of their parliaments. But these states are less successful at ensuring judicial independence, partly because competing state agencies contribute to the interpretation of the law’s sharia-based elements. Women’s rights are more constrained in Islamic states than elsewhere, both in principle and in practice.»

Også andre forskere finner at rettstaten står svakere og korrupsjonen er mer utbredt i muslimske land. Det hemmer også den økonomiske utviklingen.

Kuran gjorde en lignende litteraturstudie i 1997, og da var det svært langt mellom kvantitative forskningsarbeider. Siden den gang har mye kommet til, men fremdeles synes dette å være et understudert område. Det gjelder for øvrig også sammenhengen mellom andre religioner og økonomisk fremgang.

Powered by Labrador CMS