KOMMENTAR

En av oss?

Hvorfor har vi ikke brydd oss mer om moskeen Philip Manshaus brutalt angrep i fjor høst? Svaret bør være problematisk for både muslimer og for alle andre.

Publisert Sist oppdatert

La meg starte med en digresjon: Tidlig om morgen 17. mai var én ting fortsatt som det pleier: Da samlet norske jøder seg som alltid foran Henrik Wergelands grav.

Jeg vet ikke hvem som kom opp med ideen til det som nå allerede er en urnorsk tradisjon, men det er en genistrek av en kommunikasjonshandling. Wergeland er det norskeste norske: prestesønn og teolog av vestlandsk bondeætt, uløselig knyttet til vår mytologi om Grunnloven, og den fremste av patriotene i datidens offentlige debatt. Samtidig var dikteren en engasjert og virkningsfull forkjemper for minoriteters rettigheter spesielt, og for jødenes spesielt. Den årlige samlingen ved graven fungerer dermed som et enestående symbolsk bindeledd mellom den jødiske minoriteten og den større norske nasjonen og statsdannelsen.

Det er ikke åpenbart at norske jøder ville velge å knytte seg med så emosjonelle bånd til Norge. Den statsdannende grunnloven nektet dem adgang til riket. Deretter så samfunnet dem som en tålt, men ikke ønsket, minoritet. Antisemittismen tilspisset seg i mellomkrigstiden, og ble klart uttrykt på aller høyeste politiske hold. Under krigen var det selvsagt den tyske okkupasjonsmakten som bar hovedansvaret for folkemordet på også norske jøder. Men norsk bistand og, ikke minst, norsk likegyldighet gjorde det lettere for nazistene: Hundre år etter Wergelands død var det fortsatt mange som ikke så på norske jøder som en del av nasjonen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her