Samtalen om islam i Norge er ofte problematiserende og forutsigbar

Det finnes ikke noen quick-fix for de store og komplekse utfordringene ved å håndtere økt mangfold, men religionsdialogen er et godt sted å begynne.

Publisert

Jeg har tygget en del på hvordan jeg skal svare på Ivar Bu Larssens siste innlegg. Jeg har prøvd å finne ut av en kombinasjon der jeg på den ene siden forsøker å svare forståelig og litt utdypende på kritikken som reises, samtidig som jeg har behov for å ta avstand fra hans innramming av denne samtalen og de føringene jeg tenker flere av spørsmålene og overskriftene gir for den.

Tittelspørsmålet lyder altså: Kan islam reformeres og sekulariseres? Verken Ivar Bu Larssen eller jeg er eksperter på islam, men ut fra min kunnskap om noe av det som rører seg i europeiske og amerikanske muslimske miljøer, er mitt korte svar: Ja, selvfølgelig. Og: Det finnes forståelig nok ikke ett enkelt svar på det spørsmålet som gir et dekkende bilde av islam i 2018: Islam er ingen enhetlig monolittisk størrelse – slik ingen religioner eller livssyn er det.

Men det finnes et økende mangfold blant muslimske teologer og stemmer, ikke minst i diskusjonene om kontekstuell islamsk teologi. Dette til tross for et polarisert offentlig debattklima, der prisen for å ytre seg kan kjennes ganske høy. Min medforfatter Bushra Ishaq er en av dem som virkelig har fått merke dette, ikke minst etter at hun mottok Fritt Ord-prisen i 2012. Samtidig er hun en muslimsk stemme jeg blir både utfordret og inspirert av.

Jeg må innrømme at jeg stusser litt på hvorfor dette spørsmålet er overskriften på et tilsvar til meg som kristen teolog? Hvorfor starte der? Ut fra min erfaring med diskusjoner om islam i Norge, er det lett å tolke det som at nettopp potensialet for reform og sekularisering er dèt norsk islam skal måles på. Det blir enda mer nærliggende når undertittelen er «om teologi, håndhilsing og islam», med referanse til en aktuell nyhetssak.

Hvilke utfordringer og hvilken islam snakker vi i så fall om? Hvor mye av dette handler like mye om klasse, økonomisk ulikhet, diskriminering?

Mitt utgangspunkt er et annet – det er møtet og vennskapet med et mangfold av norske muslimer; de fleste med minoritetsbakgrunn, og våre samtaler om tro og liv. De er samfunnsengasjerte unge og eldre, med og uten hijab, ulikt politisk ståsted, forskjellige yrker og utdanningsnivå, og ulik teologi og spiritualitet.

Bu Larssen hevder at mitt forrige svar tydeliggjør det han mener er problematisk med min tilnærming til misjon, tro og islam som religion. Og han fortsetter: «For Gylver handler misjon om å dele hva hun tror på til andre mennesker. Problemet er bare at misjon i kristen forstand er uløselig knyttet til misjonsbefalingen i Matteus 28: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Misjon kan derfor ikke tenkes uavhengig av dåp og disippelskap, ettersom det er dens klare mål. Å dele sin egen tro er selvsagt både viktig og fint, det kan også skje innenfor rammen av religionsdialogen, men det kan ikke kalles misjon i ordets rette forstand.»

Misjon i rette forstand? Som jeg har sagt tidligere: «Misjonerende» defineres i Den norske kirkes visjon nærmere slik: «… ved å vitne om Jesus Kristus lokalt og globalt sammen med den verdensvide kirke.» På engelsk betyr «mission» oppdrag – og jeg tror de aller fleste i Den norske kirke mener at vi som kirke har et oppdrag i verden: Å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, i ord og handling. Så blir resten opp til Gud og det enkelte menneske Gud søker og elsker.

Selvfølgelig er misjon i kristen forstand blant annet knyttet til misjonsbefalingen, som snakker om å døpe og lære og gjøre til disipler. Men det må jo gjelde der det er ønsket? Bu Larssen mener vel ikke at jeg som prest skulle søke å true, manipulere eller tvinge mennesker til dåp og disippelskap for å kunne si at jeg tar misjons-oppdraget på alvor?

Artikkelen fortsetter under lenken.

 

Jeg blir nysgjerrig: Hvordan, helt konkret, ville Bu Larssen praktisere Misjonsbefalingen som troende og som prest i Den norske kirke – som han altså har valgt å ikke lenger være? Jeg synes nemlig den kan være langt mer utfordrende å håndtere i møte med bredden i folkekirken enn med muslimske nordmenn. Jeg har stadig samtaler med dåpsforeldre og faddere, som vi gjerne vil involvere i å lese tekster, tenne lys og tørke dåpsbarnets hode – mange vil gjerne lese fortellingen om Jesus som tar imot barna og velsigner dem, men vegrer seg mot å lese nettopp misjonsbefalingen med dens «maktspråk».

Jeg utfordrer altså gjerne meg selv og andre på å arbeide videre med både misjon og dialog, og hva misjonsbefalingen konkret innebærer i dagens flerreligiøse og sekulære samfunn. Både Bushra og jeg skriver blant annet om misjon i boka vår. Men jeg synes ikke det er særlig fruktbart å koble det opp til en kritikk av at jeg velger å gi ut en bok med oppbyggelige tekster for hverdagstroen sammen med muslimske Bushra Ishaq.

Vårt største ønske er at vi får lesere på tvers av ulike tro/livssyn, og at de blir oppmuntret til å snakke fram sin egen tro eller sitt eget livssyn – på tvers – forankret i en tradisjon og et fellesskap de også kan sparre med og næres av.

Den viktigste grunnen til at jeg ikke identifiserer meg med Bu Larssens innsteg, er at jeg opplever at han blander kortene litt:

Det ene hører til en refleksjon og diskusjon om misjon og dialog og hvordan kirken kan og skal være mest mulig troverdig kirke i et flerreligiøst og sekulært samfunn. Denne viktige samtalen er jeg en del av daglig, med mennesker både innenfor og utenfor kirken.

Hans andre anliggende synes i større grad å være diskusjonen om islam i det norske samfunnet. Og den innrammingen han legger opp til, vil jeg ikke være en del av. Jeg opplever den lite konstruktiv og egnet til å bli en selvoppfyllende spådom. Han velger en problematiserende og essensialistisk tilnærming til islam, og refererer konkret til Samuel Huntington og hans teori om møtet mellom islam og Vesten som «a clash of civilizations».

Tror Bu Larssen virkelig at bare islam reformeres og sekulariseres, slik han forstår dette, så kan vi alle leve sammen i fred?!

For mange av oss som har vært en del av diskursen rundt islam og muslimer i Europa og USA, gir dette et tydelig signal: Her er det snakk om et perspektiv som enkelt sagt har som utgangspunkt at muslimske og vestlige verdier er to klart definerte og helt uforenlige størrelser. Hvilke verktøy gir det oss for å håndtere det mangfoldige norske «vi»? Min erfaring er at et slikt syn på dagens virkelighet(er) i altfor stor grad kan trigge frykten, sinnet, avmakten og selvgodheten på alle sider, i stedet for å mobilisere oss til felles engasjement.

Bu Larssen sier: «Gylver har rett i at møte med andre troende er viktig for å kunne se sin egen tro fra et annet perspektiv, og å slik utvikle teologi i møte med hverdagen og levd liv. Likevel er det naivt å tro at religionsdialogen vil løse utfordringene samfunnet står overfor i møte med islam.» Hvorfor det? Hvilke utfordringer og hvilken islam snakker vi i så fall om? Hvor mye av dette handler like mye om klasse, økonomisk ulikhet, diskriminering?

Det avhenger nok av øynene som ser. Som en av mine lærere sa: «90% av det vi ser ligger bak, ikke foran øynene våre.» Selvfølgelig finnes det ikke noen quick-fix for store og komplekse utfordringer med å håndtere det økte mangfoldet, men religionsdialogen er et godt sted å begynne for meg som teolog. Ikke minst for å oppdage at mangfoldet hos samtalepartnerne er like stort og variert som i egen leir. Bu Larssen sier at «å skille slik mellom politikk og teologi (som han hevder jeg vil gjøre) er utillatelig naivt, et kjennetegn ved islam som religion er nettopp det at politikk og teologi går opp i hverandre.» Muslimske ledere og akademikere har ulike syn på hva dette konkret innebærer, og Bushra Ishaq er bare en av de norske muslimene jeg kjenner, som i mange ulike sammenhenger har løftet fram betydningen av et sekulært og livssynsåpent samfunn.

Mange av de politiske konfliktene vi ser i muslimsk-dominerte land er geo-politiske, mer enn teologiske.

Bu Larssen avslutter slik: «Kanskje vil islam reformeres og sekulariseres slik at muslimer og kristne, troende og ikke-troende kan leve sammen i fred, i vesten og i andre deler av verden. Men dette vil ikke skje av seg selv, og det er like sannsynlig at vi også i årene som kommer vil oppleve konflikter mellom verdiene i et sekulært samfunn og verdiene som preger islam.»

Tror Bu Larssen virkelig at bare islam reformeres og sekulariseres, slik han forstår dette, så kan vi alle leve sammen i fred?! Historien har lært oss at folk er folk, og at alle religioner, livssyn og samfunn rommer både despoter og helgener, ekstremister og brobyggere.

Mange av de politiske konfliktene vi ser i muslimsk-dominerte land er geo-politiske, mer enn teologiske. En sameksistens mellom islam og kristendom er ikke først og fremst noe vi kan vurdere om er mulig, men en del av den aktuelle virkeligheten. I historisk sammenheng har islam vært en del av europeisk identitet i århundrer, og norske muslimer har bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi har i dag.

Bushra Ishaq gjorde en omfattende befolkningsstudie og feltarbeid blant norske muslimer som hun publiserte resultatene av i boken sin Hvem snakker for oss (2017). Den viser at muslimer i Norge støtter demokrati og menneskerettigheter og tar tydelig avstand fra terror. Dette samsvarer med andre internasjonale studier om muslimer (World Value Survey og World Gallup Poll).

Jeg tror på å ta tydelig avstand fra destruktive holdninger og handlinger, uansett hvilke religiøse eller ikke-religiøse flagg de seiler under. Og jeg tror tilsvarende på å stå opp sammen med kloke og reflekterte stemmer fra alle hold. Gjerne i en form der kraften i en åndelig forankring kan positivt utfordre et stadig mer sekularisert samfunn. Derfor er jeg så glad for og stolt av boka vår.