Søndagssamtalen

– Likestilling er nesten som religion i det norske samfunnet

Ramadan skal være mental og fysisk renselse, sier Linda Noor. Men i år startet den med nok en islamdebatt etter at Islamsk råds bønneveilder plasserte kvinnen bak mannen.

Publisert

Det er tid for årets ramadanintervju – og hva er vel mer naturlig enn å konfrontere en norsk muslim om manglende likestilling i islam? Årets ramadankontrovers handler nemlig om en bønneveileder fra Islamsk råd som ikke akkurat oser av feministiske verdier.

Aller først er det kanskje likevel på plass med litt kritisk introspeksjon: Heller ikke Minervas søndagssamtale kan anklages for å være altfor politisk korrekt i så henseende, med en kvinnenandel på under 15 prosent i år. Slik sett trekker Minervas utsendte et lettelsens sukk når det viser seg at en av dem som reagerte raskt på bønneveilederen, var daglig leder i Minotenk, Linda Noor.

– Hva er viktig ved ramadan og hva gir det deg?

– Det er en fastemåned som markerer at profeten fikk de første åpenbaringene av Koranen. Det er en lang høytid som strekker seg over en hel måned. Det handler om å faste fra morgengry til solnedgang. Og det handler ikke bare om mat og drikke, men er også en åndelig faste. Man skal holde seg unna dårlige tanker om seg selv og andre. Det skal være en mental og fysisk renselse. Dessuten er det oppfordret til å gjøre gode gjerninger og hjelpe andre, sier hun og utdyper:

– Man skal sette sitt eget ego til side og prøve å få andre perspektiver på ting. Ved ikke å spise og drikke får man en følelse av hvordan det er å være uten mat.

– Dere drikker ikke vann?

– Nei, ikke noe skal inn i kroppen. En så streng faste som dette er nok ganske unikt for islam.

– Hvordan er det i hverdagen? Det må by på utfordringer, særlig når ramadan faller på tidspunkt med langt mellom soloppgang og solnedgang?

– Man kan spise frem til morgengry, men det er ikke alltid jeg står opp på det tidspunktet. Det er tradisjon å spise et måltid før fasten starter, jeg klarer bare å drikke vann. Kroppen kan greie seg en stund uten mat, men det å få i seg nok drikke er det viktigste. Jeg legger meg gjerne på full mage, så da er man mett en del timer.

– Jeg begynner å bli skikkelig sulten først i seks-syv tiden om kvelden. Da må jeg anstrenge meg for å tenke på andre ting for å få tiden til å gå.

– Du var ute og kommenterte Islamsk Råds veiledning for bønn i hjemmet. Den fikk mye kritikk for kvinnesynet, hvor moren i familien ikke bare er plassert bak mannen, men også bak sine egne sønner.

– Jeg skjønner hensikten med kampanjen: at familien får mye tid sammen og må være mest mulig innendørs. Man får ikke besøkt andre, som man gjerne gjør ellers under ramadan. Det er en fin ting å oppfordre til.

– Samtidig brukte de en veldig patriarkalsk illustrasjon med mor bakerst, til og med bak sine sønner. Slike plakater er effektiv kommunikasjon fordi de er så enkle, men det gir en sterk signaleffekt. Det var neppe tiltenkt at den skulle vise at det strider med våre idealer om likestilling, men det er jo det den gjør.

– Ja, jeg tror mange reagerte på den på grunn av det. Nå finnes det jo også konservative kristne miljøer med det vi kan kalle et gammeldags kvinnesyn, men jeg tror ikke mange ville plassert mor bak egne barn i noen setting.

– For muslimer er mor egentlig øverst i familien. Mor skal æres tre ganger så mye som ens far. Paradiset ligger under mors føtter. Muslimske barn vokser opp med at mor skal respekteres veldig, veldig høyt. Så det jevnes ut. Kjenner man den muslimske familiekonteksten, vil man ikke reagere så sterkt på det bildet. Samtidig er det ikke slik at man må stå i rekke bakover under bønnen. Det er også vanlig at man står på én og samme linje.

– Det er kanskje det som er mest spesielt: at Islamsk råd velger en modell som ser veldig dårlig ut i norsk kontekst. Det er mange fordommer mot islam og synet på kvinner, for eksempel at kvinnen skal gå bak mannen sin.

Linda Noor mener at likestilling har en så høy status i det norske samfunnet at det kan sammenlignes med religion.

– Noen ganger, når jeg diskuterer likestilling med muslimske menn, sier jeg at likestilling nesten er som religion i det norske samfunnet. Det har blitt synonymt med å være norsk. Skandinavia er helt unikt når det kommer til å vektlegge likestilling så sterkt. Man skal ikke lenger enn til Frankrike, Spania eller USA for at våre likestilte verdier er veldig radikale.

Sett fra andre lands ståsteder er kanskje norske likestillingsidealer radikale. Men fra et norsk perspektiv er det likevel kanskje mer radikalt å konvertere til islam, ikke minst for en kvinne som er opptatt av likestilling. Vi må spørre også om dette:

– Når, og hvorfor konverterte du, hvorfor islam?

– Det er en lang historie, som er vanskelig å fortelle kortfattet. Det var rundt 2006. Det var en lang prosess over mange år. Kort oppsummert: For min del handlet det om at jeg ble forelsket i sufisme og leste klassiske poeter innen sufismen. Det var min inngang. Jeg likte godt at det innen sunni-islam ikke er noe presteskap, noe ledd mellom Gud og menneske. I praksis har imamer ofte mye å si. Men det var ikke noe jeg trengte å forholde meg til. Hvis du er lært opp til at du skal spørre en imam om alt, gjør du det. Men man trenger ikke det, og i vår tid er jo kunnskap lett tilgjengelig. Kunnskapsmonopolet til imamene er ikke så stort lenger som det var.

– Hva var din bakgrunn fra før?

–Jeg var vel religiøs på et vis. Jeg har alltid trodd på Gud. Jeg kom ikke fra et spesielt religiøst hjem, men er døpt og konfirmert. Og jeg hadde personlig kristne slektninger. Dessuten var jeg veldig interessert i Det gamle testamentet (GT) og også i jødedommen.

– Ja, Det gamle testamentet inneholder jo også litt av de samme røttene som islam. Abraham og kompani.

– Ja. Dessuten er det mye brutalitet i Det gamle testamentet. Og jeg ser jo at verden er brutal. Jeg er gammel nok til å ha hatt kristendom på skolen, og der var alt rosenrødt. Jeg syntes GT gjenspeilte verden mer slik den er.

– Det er jo mer action i GT .

– Jeg er overrasket over at foreldrene mine lot meg lese det, men de var kanskje ikke klar over hvor brutale scener det var.

– Islamdebatten, hva tenker du om den, hva synes du om utviklingen i debatten?

– Det som først og fremst er spesielt, er at det er så mye av den. Dekningen er uforholdsmessig stor med tanke på hvor mange muslimer som bor i Norge. Jeg har hørt muslimer si at det har vært deilig at det bare har gått i korona-nyheter i det siste. Samtidig er det interessant at det vekker så mye engasjement, men mange blir nok psykisk slitne av det. Og debattene blir ofte litt overfladiske. Mange føler at det er slitsomt å måtte bli konfrontert med saker som for eksempel debatten om plakaten fra IRN.

– Jeg savner at det store mangfoldet blant muslimer kommer frem. Men det har blitt bedre med årene. Det er flere muslimske stemmer, flere kvinner og større aldersspenn. I starten var det jo middelaldrende menn som fikk legge premissene. Samtidig er dekningen av muslimer veldig stor.

– Men det har også sammenheng med den islamistiske terrorismen, fremveksten av IS og fremmedkrigere. Det er veldig forståelig at det har nyhetsverdi. Men denne bønnesaken tror jeg mange muslimer ikke forstår nyhetsverdien i. Og de normene man har lært som barn, sitter ofte i. Det er litt som at far følger sin datter nedover kirkegulvet. Det har alltid blitt gjort sånn og man kan være likestilt på andre områder, men holder på noen tradisjoner.

– Europa har opplevd terroraksjoner, krenkelse over karikaturer og vi leser om æreskultur. Kan du skjønne at enkelte er redde for å komme på kant med muslimer eller si noe galt? Altså reddere for å krenke islam enn indremisjon, redde for en særlig krenkelse?

– Ja, og det er et helt spesielt problem. Det føler mange muslimer på også. Man blir holdt som gissel av de ekstremistiske kreftene. Ytringsfriheten er innskrenket av ekstremistiske muslimer, og selv om de få i antall, gjør det stor skade. Det rammer ikke minst muslimer selv. Da er det viktig at vi står sammen mot de ekstreme kreftene. I Pakistan er det jo for eksempel livsfarlig å bli beskyldt for å være blasfemisk.

– Muslimer må selv ta et tak, men mange må kjempe på flere fronter. Det mest nærliggende er følelsen av å bli diskriminert på arbeidsmarkedet eller boligmarkedet.

– Men jeg tenkte også på storsamfunnet. Vi har hudflettet kristendom. Men sier man noe galt i selskapslivet om islam, får man kanskje litt gufne blikk?

– Det som er så dumt, er at de som ikke er redde for å være generaliserende og demoniserende, gjerne kritiserer. Så jeg ønsker at islamkritikere med et liberalt ståsted også tar debatten. Når krefter som HRS og Document blir de mest dominerende islamkritikerne, er det dumt for saken. Det fører ikke noe bra med seg. Ikke motiverer det til refleksjon blant muslimer, og mange saklige og prinsipielle islamkritikere blir redde for å bli satt i samme bås.

– Har venstresiden noe ansvar for den polariseringen? Mange snakker om «svenske tilstander», når legitim religionskritikk mistenkeliggjøres som rasisme.

– Jeg vet egentlig ikke. Jeg har vært mest opptatt av å prøve å skille mellom religionskritikk og rasisme. Jeg har for å være ærlig ikke tenkt så mye på den problemstillingen. Det er dessverre de som skriker høyest som får mest gratis drahjelp og mediedekning.

– Men hvis det er en problematikk, er det viktig å diskutere det. Jeg er ikke så ofte blant folk på venstresiden som ikke har minoritetsbakgrunn, så jeg vet ikke hvordan det tenkes der. Jeg tror berøringsangsten er der blant alle. Det kan like gjerne handle om at debattene blåses opp og blir så betente. Jeg har vært irritert på forskere som ikke i større grad er en del av debatten. Det bør være en del av formidlingen de er betalt for. Da er det mange som synes at disse debattene blir så opphetete og fulle av steile fronter.

– Fortell litt om liberal islam – hva er det, ja, for du regner deg kanskje som en liberal muslim?

– Jeg ville ikke brukt det begrepet. Det er en sånn merkelapp man får i offentligheten.

– Ojsann. Der har jeg misforstått.

– Jeg pleier å si at jeg er sosialkonservativ privat og liberal politisk. Jeg kunne ikke vært samboer med en mann uten å være gift. Jeg drikker ikke alkohol. Jeg lærer barna mine hvordan de skal snakke med eldre i familien, på en måte som mange vil finne konservativt.

– Men i samfunnet mener jeg et liberalt demokrati er det beste, for å unngå at noen har privilegier, at man tar hensyn til mangfold.

– Har du noen progressive kampsaker innen islam?

– Jeg er først og fremst for en lev og la leve-holdning, samtidig som at vi skal orientere oss mot samfunnet og felles referanser. Om folk vil ha flere koner i islamske ekteskap eller om de vil gjøre andre ting som jeg ikke liker, må folk få gjøre det. Toleranse må gå alle veier, så lenge det ikke skader noen.

– Islamdebatten knyttes gjerne til innvandrings- og ikke minst integreringsdebatten. Er du redd for fremvekst av religiøse parallellsamfunn?

– Jeg er tilhenger av sterke fellesskap, som at barn går på fellesskoler. Jeg mener også at ting som inkluderende frivillighet, idrett og arbeidslivet er uhyre viktig. Det er litt som det amerikanske samfunnet: Det fungerer å være stokk konservativ privat og likevel være en del av fellesskapet. Velferdsmodellen gjør fellesarenaen enda sterkere. Staten får en omsorgsrolle som er sterkere enn i USA. Da får man en sterk tilhørighet til storsamfunnet og det mener jeg vi i stor grad lykkes med i Norge.