Politikk

Islamapologetene

Hva er det med akademikere som forsvarer alle islams uttrykk, selv de mest ekstreme, og som samtidig går inn for å gjøre den vanskelige oppgaven til interne islamkritikere enda vanskeligere?

Hva er det med akademikere som forsvarer alle islams uttrykk, selv de mest ekstreme, og som samtidig går inn for å gjøre den vanskelige oppgaven til interne islamkritikere enda vanskeligere?

Professor i religionsvitenskap ved NTNU, Ulrika Mårtensson, legger vekk all kritisk distanse til sitt studieobjekt og forsvarer Islam Net i en artikkel publisert på Universitetet i Oslos nettsider, mens hun retter et kritisk søkelys på LIM, et nettverk av kritiske røster som arbeider for å fremme innvandrernes deltakelse, tillit og tilhørighet til det norske samfunnet.

Islam Net er en gruppe som er kjent for å radikalisere sine medlemmer. De inviterer ofte omstridte talere med sympati for salafismen, og en av deres favoritt-talere, Abdur Raheem Green, snakker her om hvorfor kristne og jøder er underordnet muslimer:

For example, open Bukhari you will find the hadith that if you find the Jew or a Christian walking down the street, push them to the side. It is well known from what Umar ibn al-Khattab and the khulafa ar rashidin used to implement, that the Jew and Christian was not allowed to ride on a horse when the Muslim is riding on a horse. They would have to walk (…)The purpose of the jizya is to make the Jew and the Christian know that they are inferior and subjugated to Islam, OK?

Les også Kristian Meisingset «Motstandere av dødsstraff kan ikke være muslimer»

Raheem Green understreker at kristne ikke burde få lov til å bære kors, bygge kirker eller på noen måte få tilkjennegi sin tro i muslimske stater (det kan synes paradoksalt at den samme gruppen går inn for å bære mange synlige tegn på sin tro i Norge):

In the Muslim state, although the Jew and Christian is free to practice their religion, this is allowed, but they cannot display their cross, and even in the time of Umar they were not allowed to re-construct or construct new churches. All of this is to create an atmosphere where the, it is encouraging the people to come to iman and Islam, not to remain upon kufr and misguidance.

Fundamentalistene forsvares. Interne islamkritikere utdefineres. Dette utslaget av misforstått kulturrelativisme er dessverre ikke uvanlig å støte på blant akademikere i kultur- og samfunnsfag.

Fundamentalistene forsvares. Interne islamkritikere utdefineres. Dette utslaget av misforstått kulturrelativisme er dessverre ikke uvanlig å støte på blant akademikere i kultur- og samfunnsfag.

Kritikere blir uglesett
Sosialantropolog og postdoktor ved UiO, Sindre Bangstad, kommer både i Aftenposten og i boken Motgift med den oppsiktsvekkende og nærmest konspiratoriske påstanden at «det er nokså betydelige ressurser og politisk innflytelse å vinne for interne islam-kritikere, også i Norge».

Han påstår at han med dette «konstaterer et nokså banalt empirisk faktum», og legger til at «begreper som ‘sekulære muslimer’ i mange tilfeller instrumentaliseres av aktivister med muslimsk bakgrunn».

Les også Ellen Reiss «Akademiske silkehansker på Islam Net»

Insinuasjonen fortjener ikke å forbigås i stillhet. Er det derfor muslimer kritiserer egen tradisjon? Fordi det er betydelige ressurser og politisk innflytelse å vinne for dem? Hva gjør Bangstad i stand til å mistenkeliggjøre motivene og delegitimere «interne islamkritkeres» genuinitet på denne måten? Tina Shagufta Kornmo og Arshad Butt påpeker med rette i Aftenposten 19.mai at Bangstads argumenter til forveksling kan ligne muslimske fundamentalisters.

Ettersom påstanden er fremmet i boken Motgift (hvor 26 akademikere skal imøtegå påstander fra Breiviks manifest) uten at redaktører har reagert, synes det relevant å nevne hva det står i forordet omkring intensjonen med boken. Der skrives det at boken skal veie opp for akademikerne som stort sett «har skygget unna debatten på grunn av polariseringen, den krakilske tonen, de forvrengte fiendebildene». Det er underlig, kanskje feigt om så er tilfelle, men kan det være at akademikere som Bangstad er med på å opprettholde polariseringer og forvrengte fiendebilder med påstander som over?

Bangstad har vært ute med sine stemplinger av meningsmotstandere en vinternatt før. Han har i et tre siders innlegg i Klassekampen 4.desember 2010 karakterisert Walid al-Kubaisi, styremedlem i LIM og islamkritiker, som «vår lokale statsstøttede kaféintellektuelle fra Tøyen» og en «nyttig idiot» som bidrar til å «legitimere nye former for kolonialisme og rasisme».

I Aftenposten 24.juni rir han igjen og sier at «sentrale aktører i LIM som Shabana Rehman Gaarder og Walid Al-Kubaisi tidligere har bidratt til legitimeringen av Eurabia-ideer i Norge».

Dette er intet annet enn usakligheter fra Bangstad, spesielt når vi ser at han begrunner sin påstand med en bokanmeldelse Rehman Gaarder gjorde av Oriana Fallacis Sinnet og Stoltheten i Dagbladet 2003. Bangstad kaller den en «panergynisk anmeldelse» av en bok hvor muslimer betegnes som ‘rotter som formerer seg’ i forsøket på å gjøre Europa til et islamsk domene», mens Fallaci ikke skriver noe slikt i boken Rehman Gaarder anmelder.

Bangstads og Mårtenssons retorikk, samt flere av bidragsyterne i Motgifts holdninger, kan sees som en direkte arv fra argumentasjonen til den bransjen av vestlige Midtøsten-forskere og islamkjennere påvirket av Edward Saids verdensforståelse slik den ble fremlagt i hans sinte bok Orientalisme. Said anklaget sine forgjengere for å være «orientalister», maktens vitenskapsmenn, et begrep som blant enkelte akademikere har blitt redusert til «rasist» og «islamofob».  Sammen med andre faktorer har konsekvensen etter Said vært at islam blant mange i akademia fikk en immunitet overfor kritikk som kristendommen hadde mistet og jødedommen aldri hatt. Etter Said har det vært kritikere av Midtøsten og islam som har blitt uglesett, mens kritikken blir oversett. Slik også hos Bangstad.

Aggressiv motgift
I Motgift kaller Bangstad også den kjente professor fra Princeton, Bernard Lewis, for «en moderne orientalistisk skrivebordskriger». Kriger? Er det et passende adjektiv å bruke på en professor i en bok som skal nedkjempe fiendebilder?

Etter Said har det vært kritikere av Midtøsten og islam som har blitt uglesett, mens kritikken blir oversett.

Ellers i boken Motgift blir også kritiske innspill hva gjelder islam retorisk tilsidesatt og nærmest latterliggjort, stort sett uten fakta, på måter som: «Al-Qaida er et grotesk avvik fra Koranens budskap» (Bangstad), eller gjennom en påstand som på det beste er en vag antagelse: «vi har ikkje tal på kor mange sufi-tilhengarar vi har i verda, men det er mange gonger fleire enn dei muslimane som er politisk aktive» (Vikør), og den mer spekulative påstand: «begrepet ‘trygghet på egen kultur’ lukter etnisk rensing og enøyd sjåvinisme lang vei» (Hylland Eriksen).

Sistnevnte antar jeg ut fra bokens føringer kun vil gjelde for «vestlig» trygghet i egen kultur, ikke muslimers. Leirvik spør igjen hva «Vesten» og «islam» egentlig er og advarer som mange andre mot «essensialisme», men flere av skribentene, som Bangstad, klarer ikke å avstå fra essensialistisk forsvar for islam selv. Også «høyresiden» synes å være en etablert enhet. I introduksjonen forsøker man dessuten å berolige nordmenn med at «nå er det ikke åpenbart at det vil utgjøre noe problem for de vestlige verdier om det skulle bli muslimsk flertall i Vest-Europa».

Faktisk så vet Bangstad at å være muslim i Vesten «ikke lenger framstår som noe som tas for gitt av muslimene selv, slik tilfellet er i store deler av den muslimske verden» (sic!). Bangstad har altså kunnskap nok til å generalisere om både vestlige og ikke-vestlige muslimer. Han mener at forskning peker på at muslimer i Vesten velger sin identitet, og at denne ikke er et uttrykk for innflytelse eller påtrykk fra foreldre. Hvorvidt, eller i hvor stor grad, religiøs identitet er påvirket av foreldre er ikke noe som kan avdekkes kun ved å spørre den troende. Men generelt, når barn tilhører samme religion som sine foreldre er det grunn til å mistenke at sistnevnte kan ha påvirket valget.  

«De som har tatt seg bryet med å sette seg inn i mine faglige arbeider vil da også vite at å anskueliggjøre noe av bredden i livsanskuelsene til individer med muslimsk bakgrunn i Norge er blant mine faglige hovedanliggender», skriver Bangstad i Aftenposten 24.juni, og det er nettopp denne deskriptiviteten Bangstad prøver å påberope seg som ikke står til troende når vi ser hvilken aggresjon og polemikk han viser mot muslimene i LIMs måte å være muslim på.

Bangstad avslutter artikkelen med å anføre noe så drøyt som at LIM ikke er motstandere av muslimhat, men heller er med på å bygge oppunder det.

Han avslutter artikkelen med å anføre noe så drøyt som at LIM ikke er motstandere av muslimhat, men heller er med på å bygge oppunder det: «Det er på denne bakgrunn all grunn til å ønske LIMs uttykte forpliktelse til å arbeide mot muslimhatet velkommen. Man må altså se det før man kan tro det».

Selektiv empiri
Hvilke ressurser er så tilgjengelige for interne islamkritikere, ifølge Bangstad? Hvordan kan han vise at politisk innflytelse er vunnet ved å framstå som intern islamkritiker?

Bangstad burde framlegge eksempler og empiri som underbygger påstanden. Retorikk av typen, «dette er et nærmest banalt empirisk faktum» er langt fra tilstrekkelig. Oftest koster det særdeles mye å være muslim som kritiserer egen tradisjon, som for eksempel canadiske Irshad Manji og andre muslimer som lever med konstante dødstrusler har vist oss. Det man burde se med større skepsis på derimot, er de mange muslimske fundamentalister som taler med to tunger, én mot sine egne og én med et langt mer rosenrødt, demokratisk språk mot Vesten. Metoden er ikke ukjent for Brorskapet, en gruppe som får mange lovord i Motgift.

Begrepet «sekulær muslim» kunne vært debattert av muslimer i større grad, men det er søkt å påstå at intern kritikk nærmest misbrukes av muslimer for å få tilgang til ressurser, slik Bangstad påstår. Og det er søkt, ikke minst, å fremme påstanden i en bok som vil bekjempe «en krakilsk tone», generaliseringer, fiendebilder og konspirasjonsteorier.

Religionskritikk er særdeles viktig for enhver religions utvikling, og er ikke noe som står i kontrast til verdier som toleranse, demokrati og mangfold som islamapologetene synes å hevde. Bangstad forsøker til stadighet å utdefinere kritiske stemmer, men har for lengst utdefinert seg selv som seriøs offentlig debattant.

Minerva nr. 2/2011 hadde tema «Islam». Du finner nummeret og artikler her. 

Bøker som Motgift ser bort fra undersøkelser og statistikk som kunne talt imot den konklusjon man søker å komme fram til, og viser en «akademisk slapphet og uansvarlighet» som Kai Sørlander sier i sin anmeldelse av boken i Weekendavisen 22.juni. Akademikere skal være leverandører av empiri, statistikk, og saklig argumentasjon rundt ulike forhold som er av relevans for et saksområde.

Man undergraver den frie og demokratiske debatt når akademikere diskuterer innvandring og islam og er helt blind for forhold som er av essensiell betydning for den diskuterte problematikk sier Sørlander videre, og jeg må si meg enig.

Fra forsiden