Kommentar

Islamismen ved makten

Saudi-Arabias hersker har mye til felles med IS, men han er

Bilde: (Official White House Photo Shealah Craighead)

Hovedforskjellen på monarkiet i Saudi-Arabia og IS er at førstnevnte nøyer seg med islamisme i eget land, mens IS vil gjøre hele verden til et kalifat.

Stadig nye detaljer kommer frem rundt forsvinningen til den ledende saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi. Dekningen i dag blant annet i New York Times, Washington Post og The Daily Beast underbygger at Khashoggi ble myrdet inne i konsulatet i Istanbul, og at det var en planlagt handling. Vi kan i dag ikke fastslå dette med sikkerhet, men likvidasjon på regimets ordre fremstår som den mest nærliggende konklusjonen.

Saudi-Arabias brudd på menneskerettighetene er grove, mange og velkjente. Det foregår en maktkamp i landet etter at kronprins Muhammad bin Salman (MbS), landets reelle hersker, har satt i gang noe som mange mener er en modernisering, som andre ser på som en konsolidering av makt. Under dekke av kamp mot korrupsjon fjerner MbS systematisk alle mulige rivaler og kritikere. Men selv om den amerikanske presidenten elsker autoritære ledere, og har stilt seg bak MbS, kan han ha gått for langt denne gangen.

Khashoggi er nemlig en mann med uvanlig gode forbindelser, også inn i den amerikanske eliten. Etter en lang karriere som journalist og redaktør, var han medierådgiver for prins Turki da han var ambassadør i Washington, og Khashoggi har en spalte i Washington Post. Hans onkel var den kjente våpenhandleren Adnan Khashoggi, og Jamal var også i slekt med Dodi Fayed, prinsesse Dianas kjæreste som døde sammen med henne.

Samme reaksjonære rot

Det saudi-arabiske monarkiet og IS er dødsfiender, men kommer fra samme rot, den svært reaksjonære wahhabismen som er kongedømmes religion og ideologi. (Det er intet skille mellom de to i politisk islam). Selve staten ble dannet gjennom en jihad, ledet av Ibn Saud. Madawi Al-Rasheed skriver:

“The Saudi fighters of the twenties had a special dislike for statues and graves. They arrived in Mecca and Medina in the mid-1920s and immediately went on a rampage, searching for signs of blasphemy. They destroyed graves and imposed on the population strict codes of conduct. No woman was to be seen in the streets and no tobacco was to be consumed in public. They immediately marked the beginning of their rule by implementing a series of measures, from rounding people up to perform prayers to monitoring public morality.”

Saud-familiens legitimitet er bygget på en langvarig pakt med de religiøse lederne, som sanksjonerer deres regime mot at kongedømmet styres i henhold til reaksjonær islam.

Europas gater er utsatt for terrorisme. Den kommer ikke direkte fra regimet i Saudi-Arabia, men fra IS. Men Saudi-Arabia søker å utbre sin wahhabisme gjennom generøs finansiell støtte til konservative organisasjoner og moskeer verden over. Dermed bidrar de til å gjødsle grunnen som jihadismen gror i.

Samme barbariske straffer

Tydeligst er likhetspunktene i bruken av hudud-straffer. En sammenligning ble gjort av Middle East Eye i 2015 og er gjengitt her. (Det er vanskelig å finne sikre kilder, men Washington Post mener oversikten er rimelig korrekt).

Da en mann ble dømt til døden i 2015 for frafall fra islam, truet myndighetene med å saksøke enhver som sammenlignet Saudi-Arabia med IS. (Etter internasjonalt press ble dommen omgjort til 800 piskeslag og åtte års fengsel.)

Kvinner er i begge systemer utsatt for kraftig diskriminering. Kleskoden er svært konservativ, et religiøst politi sørger for at den overholdes. Nylig har det skjedd en viss oppmyking under MbS, ved at kvinner får kjøre bil, og kino, teater og musikk tillates. MbS utfordrer wahhabismen, men det er foreløpig på marginen.

Likhetene ble satt på spissen i en artikkel av Kamel Daoud i New York Times i 2015.

“Black Daesh, white Daesh. The former slits throats, kills, stones, cuts off hands, destroys humanity’s common heritage and despises archaeology, women and non-Muslims. The latter is better dressed and neater but does the same things. The Islamic State; Saudi Arabia. In its struggle against terrorism, the West wages war on one, but shakes hands with the other.”

Samme «juridiske prosess»

Det er ikke bare straffene som ligner, men også hvordan de ilegges:

“Both ISIS and Saudi Arabia’s absolute monarchy rely on the same ideology and system of religious interpretation in their approach to punishment, said Ali Al-Ahmed, a Saudi expert and the director of the Institute for Gulf Affairs in Washington, D.C. “The Saudi judicial process, if we can call it that, is the same as ISIS’,” he said. Unlike every other Muslim country, Saudi Arabia refuses to codify its laws, which “gives the judge, or the government here because they are one and the same, leeway to decide whatever punishment they want.” This, according to Al-Ahmed, is precisely the same system used by ISIS, which regularly hands down severe punishments in the territories under its control.”

IS mer ekstreme

For snaut tre år siden skrev Hussein Ibish en interessant artikkel der han pekte på både likheter og forskjeller. De siste kan klassifiseres i to hovedgrupper: IS er mer ekstreme, og IS vil forandre hele verden, mens Saudi-Arabia vil opprettholde status quo. IS er universell, Saudi Arabia bygger på nasjonalstaten.

Ja, IS er mer ekstreme. Dødsstraff for blasfemi og utroskap praktiseres sjelden i Saudi-Arabia. Mens IS hogger av hodene til sine fiender på TV, for å skremme, gjør de saudiarabiske myndigheter dette i stillhet. Når IS i større grad tyr til massehenrettelser (Saudi-Arabia henrettet 47 islamister, hvorav en del nok var terrorister, på samme dag i 2016), og bruker kvinner som sexslaver, kan det også tilskrives at de er midt oppe i en krig. Men jeg gir Ibish i hovedsak rett i dette poenget.

Saudi-Arabia mer aggressive i regionen

Det andre poenget er også riktig, men kanskje ikke så klart i dag som da Ibish skrev dette. Problemet oppstår når en status quo-makt mener at det er nødvendig å gripe inn i sine naboland for å beskytte egne interesser. Det som ser ut som handlinger for å sikre stabiliteten på den ene siden av grensen, ser ikke slik ut på den andre.

Borgerkrigen i Jemen har et komplisert opphav. Her inngår stamme, religion, men også rene personlige maktinteresser. Saudi-Arabias (og Irans) internasjonalisering av krigen, som Khashoggi var en kritiker av, kan ses som et forsøk på å konsolidere Saudi-Arabias innflytelse i landet, som en krig mot Irans allierte, eller en krig mot sjia-islam – eller som en preventiv handling for å hindre at jihadisme spres til eget land.

I fjor forsøkte Saudi-Arabia, sammen med sine Gulf-allierte (minus Oman som holdt seg nøytrale) å presse Qatar inn i folden og vekk fra Iran, gjennom en økonomisk blokade. Blant klagepunktene er Qatars backing for Al-Jazeera, et relativt åpent og kritisk medium som er en torn i øyet for alle diktaturene i området. (Kanalen kritiserer riktignok ikke myndighetene i det landet der de har sin hovedbase).

I fjor ble også Libanons statsminister regelrett kidnappet av regimet mens han oppholdt seg i Saudi-Arabia, og tvunget til å gå av (noe han omgjorde så snart han var fri igjen).

Kongedømmet har vært «våre drittsekker».

Fra Riyadh ser alt dette kanskje ut som tiltak for å styrke status quo, men fra utsiden ser det mer ut som om Saudi-Arabia forsøker å gjøre sine naboer til lydriker.

Det er i denne konteksten det som ser ut som et mord på Khashoggi må analyseres. Det har tidligere vært flere tilfeller av kidnappinger av dissidenter i utlandet. Dersom MbS-regimet nå har begynt å drepe sine fiender på utenlandsk territorium, slik Putins Russland har gjort en stund, innebærer det en ekstra omdreining i MbS’ aggressive linje.

Er Iran en mer nærliggende alliert?

Saudi-Arabia har siden grunnleggelsen vært en alliert for USA og Vesten. Av rent realpolitiske grunner har vi sett gjennom fingrene med regimets fullstendig udemokratiske og nesten totalitære karakter. Kongedømmet har vært «våre drittsekker», som Franklin D. Roosevelt er blitt tillagt å kalle andre skitne allierte.

I de senere år har landet først og fremst fungert som balansemakt mot et Iran som har økt sin innflytelse i regionen. Da har det kommet i andre rekke at det er Saudi-Arabia som er den virkelige islamistiske staten, mens Iran, på tross av undertrykkelse også der, tross alt har vært mer pluralistisk.

Men dersom Saudi-Arabia nå skulle opptre like aggressivt og destabiliserende som Iran, er det grunn til å se på dette alliansebildet på nytt. Iran har en stor middelklasse, hvor mange er, eller i hvert fall kan bli dersom særlig USAs politikk endres, ganske pro-vestlige og liberale. En mykere linje kan tenkes å oppmuntre demokrati og en liberal utvikling i landet, selv om man ikke skal ha noen illusjoner om prestestyrets intensjoner.

Saudi-Arabias kleptokratiske prinsestyre er pill råttent, og avhengig av hele tiden å kjøpe befolkningen med milde gaver. En voldsom befolkningsvekst gjør at dette ikke lenger er så lett. Skulle oljeprisen falle igjen, og holde seg lav, kan regimet falle. Det som måtte være av liberal middelklasse er i høy grad kompromittert av forbindelsene med regimet. Kanskje blir arvtakerne de som deler mye av regimets idémessige basis, men ikke er dekadente og korrupte, nemlig IS.

Det er mulig å se for seg et positivt scenario i Iran, vanskeligere i Saudi-Arabia.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden