Israelerne

Hanne Eggen Røisliens bok om israelerne tegner et bilde av en sammensatt og heterogen befolkning. Forhåpentligvis vil den nyansere det ensidige fokuset på konflikten i Midtøsten.

Publisert

Hanne Eggen Røisliens bok om israelerne tegner et bilde av en sammensatt og heterogen befolkning. Forhåpentligvis vil den nyansere det ensidige fokuset på konflikten i Midtøsten.

Hanne Eggen Røislien Israelerne: Kampen om å høre til Aschehoug, 2012

 

“En bisarr verden”Hanne Eggen Røislien har gått til verks for å forstå israelerne. Det er en oppgave som krever omfattende arbeid, derfor måtte det bli en bok på 300 sider.

Jeg åpnet boken i spenning og forventning. Etter å ha startet på forordet klarte jeg ikke å legge boken fra meg. Jeg bodde selv i Israel i 1964/65 og har besøkt landet mange ganger siden. Jeg har familie der. Selv med min kjennskap til landet ga boken meg ny kunnskap.

Røislien bruker et interessant grep når hun lar oss bli kjent med det mangefasetterte, heterogene samfunnet gjennom møter med ulike mennesker. Hun lar oss møte unge, gamle, kvinner, menn, innfødte og immigranter i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Møtene er spennende og informative. Røislien skriver på en måte som ga meg følelsen av å være tilstede.

Det er flust med gode portretter og skildringer som viser Røisliens nærhet til stoffet. Boken starter for eksempel med en ganske sterk historie om kibbutzlivet gjennom en tidligere samtale Hanne (forfatteren)(19) har hatt med Amira (22) og Baruch(24). Begge har selvsagt avtjent sin verneplikt på henholdsvis 2 og 3 år. De har vært barndomskjærester en gang i tiden. I boken møter vi på dem når Baruch forteller om sine opplevelser fra en repetisjonsøvelse over en joint og en cola og spør sarkastisk om Hanne vurderer å bosette seg permanent i landet.

”Jeg skjønner ikke hvordan dere holder ut,” svarte jeg ”dere lever i en helt bisarr verden”. ”Bisarr for deg kanskje”, føyde en annen til. ”Vi har fiender på alle kanter! Tenk deg hvordan det føles! Det er ganske intenst. Tenk at tross sine snart 70 år har ikke Israel klart nettopp det Israel skulle!” ”Og hva skulle Israel?” ”Skape et hjem – et trygt hjem – for oss jøder verden over. Så klart.” Han himlet med øynene. ”Helt uskyldige er dere vel ikke…” føyde jeg til. ”Det er da for faen ikke min skyld!” repliserte han kjapt. ”Slapp av. Det er da for faen ikke Hannes skyld heller. Hun prøver jo bare å forstå...”

Amira flyttet senere fra kibbutzen og døde av en overdose i Tel Aviv. Baruch tok sitt eget liv året etter deres felles høst i kibbutzen.

Lite kunnskapIsrael er blant landene som får størst medieoppmerksomhet av nordmenn. Et søk på “Israel” på Dagbladets nettsider gir 5400 treff, mot 1400 treff for “Syria”. Tilsvarende søk på Aftenposten.no gir over 7000 treff på “Israel”, og 2048 treff på “Syria”.

Hva sier det om Israel-dekningen når store deler av befolkningen ikke skiller mellom befolkningseksplosjon og utryddelse?

Med den omfattende dekningen av Israel skulle en tro at nordmenn er godt kjent med landet og folket. Det er ikke tilfellet. Dekningen av Israel er ganske ensidig rettet mot konflikten mellom israelere og palestinere. Derfor er kjennskapen til Israel, israelere og israelske samfunnsforhold liten i Norge. Det menes mye om konflikten, men lite forstås om partene.

Det er kanskje en av årsakene til at HL-Senterets befolkningsundersøkelse som ble publisert i slutten av mai 2012 blant annet avdekker at 38 prosent av den norske befolkningen mener at Israel behandler palestinerne på samme måte som Nazi-Tyskland behandlet jødene.

Hvordan er dette mulig? Er det historieundervisningen i norsk skole som svikter? Mangler nordmenn kjennskap om det industrielle massemordet på seks millioner jødiske europeere? Eller er det rapporteringen fra Midtøsten i mediene som er skjev?

Sannheten er at forventet levealder for palestinske kvinner har økt med over 20 år under israelsk okkupasjon (gjaldt dette også for jødiske kvinner under nazismen?). Den palestinske befolkningen på Gaza har blitt firedoblet under den israelske okkupasjonen mellom 1967 og 2005 (gjaldt det også for jøder under nazismen?).

Vi kan med rette kritisere den israelske okkupasjonen og den smerten uskyldige palestinere er påført i Israels kamp mot terror. Men hva sier det om den massive Israel-dekningen i media når så store deler av den norske befolkningen ikke skiller mellom befolkningseksplosjon og utryddelse?

Aftenposten skriver søndag 21. oktober om at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) er bekymret for at den sterke antipatien mot Israel blant nordmenn kan utarte seg til antisemittiske holdninger. Det som trengs for å motvirke dette, er kunnskap.

Et minoritetslandDen nye israelske ambassadøren til Norge, druseren Naim Araidi, beskrev for meg i forrige uke Israel som et land bestående av minoriteter. Israel består av 20 prosent arabere, sa han, 20 prosent haredim (ultraortodokse), 20 prosent russere, 20 prosent sefaradim (jøder fra det gamle Spania, Marokko og Nordafrika) og 20 prosent ashkenazim (jøder fra Europa og USA).

Du finner haredim som er sionister og du finner haredim som er kompis med Irans president Ahmadinejad.

Røislien klarer å nyansere denne beskrivelsen ytterligere. Hennes research og kunnskaper imponerer. Hun vet at når man snakker om sefaradim så kan det hende man mener mizrachim. Hun vet at haredim ikke er en homogen gruppe, men består av undergrupper som kan ha helt ulikt syn på både staten, klesdrakt og tradisjoner. Du finner haredim som er sionister og du finner haredim som er kompis med Irans president Ahmadinejad. Den arabiske minoriteten består på sin side av både drusere, beduiner, kristne og muslimer.

I boken beskriver Røislien de indre konfliktene i et så heterogent samfunn som det israelske meget godt. Hun tar det rett og slett på kornet. Konfliktene mellom de religiøse og de sekulære. Konfliktene mellom jøder og arabere, naturligvis. De politiske konfliktlinjene. Konfliktene mellom nye innvandrere og de etablerte. Konfliktene mellom ashkenazim og sefaradim.

Samtidig klarer hun på en troverdig og levende måte å beskrive hvordan den store smeltedigelen som det israelske samfunnet faktisk er, klarer å absorbere så forskjellige innvandrergrupper i enormt store antall.  De store årlige innvandrerbølgene med rundt 100 000 innvandrere gjennom hele 1990-tallet (totalt 1,3 milloner russere fra det tidligere Sovjet) har først nå avtatt og befinner seg på 20-22 000 per år. Som Røislien skriver, så setter disse tallene vår hjemlige innvandrings- og integrasjonsdebatt i perspektiv

Et viktig bidragAt Røislien har klart å fange så mange av nyansene i det israelske samfunnet samtidig som boken hennes bevarer en oversiktlighet i fremstillingen det er lett å følge, er imponerende.

Litt overraskende er det kanskje at hun ikke diskuterer begrepet chutzpa. Det er umulig å oversette og vanskelig å forklare. Chutzpa er en slags frekkhet blandet med mot. Om noe er et felles karaktertrekk hos de innfødte israelerne, sabraene, så må det være chutzpa og en total mangel på ydmykhet og servilitet. Tilreisende besøkende kan oppleve dette som overlegenhet og manglende serviceinnstilling. Men denne egenskapen er også uttrykk for en innstilling som har sørget for styrke og pågangsmot i en befolkning som trenger begge i stort monn.

Israelerne er uansett et nyttig og viktig bidrag til den norske bevissthet og debatt omkring forholdene i Midtøsten. Den er leseverdig som bok og en positiv kilde til større forståelse av et samfunn som er minst like komplisert som konflikten det befinner seg i. Det er altfor lite oppmerksomhet rundt nettopp dette i norsk offentlighet.