Ja til en ny Kalmarunion!

En nordisk union er en utmerket idé. Faktisk er det en så god idé at motstanden mot en slik union kan vanskelig tolkes som annet enn tankemessig ingroddisme.

Den svenske historikeren og debattanten Gunnar Wetterberg tar til orde for å gjenopplive Kalmarunionen. Joda, det høres kontroversielt og drastisk ut, og forslaget later da også til å provosere frem smil snarere enn rasjonell diskusjon. Det er jo tross alt opplest og vedtatt at alle nasjoner må ha sin egen stat for å sikre innbyggernes lykke. Det gjelder kanskje spesielt i Norges tilfelle. Skulle vi liksom gi opp den staten som fædrene kjempet og mødrene gråt for? Hehe, nei, det går nok ikke, sier vi og smiler litt. Egentlig er vel bare tanken på en endring i vår samfunnsform så fjern at det knapt er mulig å tenke den. Likevel, dersom vi våger å tenke tanken helt ut, dersom vi hopper over alle nasjonalistiske floskler og inngrodde forestillinger og faktisk åpner for rasjonell debatt om temaet, vel, så blir det nokså umiddelbart klart at Wetterbergs er et utmerket forslag som alle konservative bør slutte opp om.

Tankemessig ingroddisme Wetterberg selv henviser til den økonomiske styrke en slik union vil få — at 25 millioner innbyggere og verdens tiende største økonomi vil ha langt større internasjonalt gjennomslag enn hva tilfellet er i dag, leser jeg som hans hovedargument. Han har selvfølgelig helt rett i det. I tillegg til økonomisk styrke, vil jeg også gjerne få tilføye soft power-faktorer, et gjennomgående demokratisk sinnelag, høy levestandard og relativt godt internasjonalt renommé, som nordiske fordeler. Sammen vil de nordiske landene til og med kanskje kunne bli tatt på alvor i internasjonale fora.