Forsiden

Ja til mer hasj?

Om hasjforbruket skulle gå opp ved lovlig, regulert omsetning, kan vi da forvente fallende alkoholsalg, mindre dødsulykker på veiene og færre selvmord?

Om hasjforbruket skulle gå opp ved lovlig, regulert omsetning, kan vi da forvente fallende alkoholsalg, mindre dødsulykker på veiene og færre selvmord?

Det er vanlig å hevde at lovlig, regulert cannabis ville føre til kraftig økning i bruk og dermed skadeomfang. Forskning basert på andre lands erfaringer kan tyde på at ingen av delene behøver stemme: Bruken øker lite eller moderat, og der den øker ser vi fallende tall for alkoholsalg, trafikkdødsfall og selvmord.

Det har etterhvert blitt kjent for mange at avkriminalisering av cannabis (reduksjon av straffenivået) i liten grad, om noen, øker antall brukere. Hvis lavere straff ikke øker bruk, kan det heller ikke øke skadene fra bruk. Dermed er det lite å tape på å redusere straffenivået.

Enkelte går videre og diskuterer om cannabis burde gjøres lovlig. Ikke “fritt solgt på Narvesen”-lovlig, men “sprit på polet”-lovlig. Regulert. Her er løypa mindre tråkket opp – og skepsisen større: Vil ikke bruken øke kraftig? Og dermed også skadene?

Noen erfaringer kan vi dra nytte av også her: Både Nederland og stater i USA har nemlig “legalisert” cannabis. I Nederland kan voksne innbyggere fritt kjøpe inntil fem gram om dagen i lovlige, lisensierte butikker. Forskning finner liten om noen effekt av dette på bruken, og i dag fremstår den som moderat i europeisk sammenheng: Mens rundt 10 prosent eller flere av unge voksne har brukt cannabis siste 30 dager i Frankrike, Italia eller Spania, er tallet i Nederland bare i overkant av 5 prosent, som i Tyskland. (Norge med rundt 2 prosent ligger i det nedre sjiktet med blant andre Sverige, Hellas, og Polen.) Nederland beviser slik sett at lovlig, enkel tilgang til cannabis for voksne mennesker ikke trenger føre til dramatiske konsekvenser:

I USA har tilsammen 16 stater/områder de siste årene gjort cannabis lovlig gjennom medisinsk marihuana-lovgivning (MML). Dette innebærer at leger kan foreskrive cannabis, som pasienten kan handle i lisensierte butikker.

Kritikere peker gjerne på at MML er et forsøk på å legalisere cannabis i det skjulte. Det hevdes at rekreasjonsbrukere for lett kommer seg inn i ordningen, og at systemet “lekker” cannabis til ikke-registrerte brukere (inkludert ungdom). Enkelte steder fins butikker med lege på bakrommet som kun skal ha betaling hvis legen finner noe du kan få cannabis-resept for. Flere forskere har derfor undersøkt hva slags effekt MML har på bruksnivå.

Forskningen på disse virkningene er, som lovendringene, fremdeles ganske fersk, men noen resultater har nå dukket opp. Her er særlig tre arbeider med Anderson og Rees interessante. De bruker anerkjente, troverdige metoder for å sammenligne utviklingen i ulike MML-stater med nabostater før og etter lovendringene, de sammenholder resultatene fra ulike datakilder, og de gjør separate analyser for ulike kjønn og aldersgrupper.

Analysene på voksne brukere (her og her) finner at cannabisbruken økte klart i to av de tre statene de så på: Blant unge voksne steg bruken med rundt 20 prosent. Umiddelbart synes dette å støtte forbudstilhengere som er redde for en forbruksøkning. Imidlertid økte bruken ikke i den siste delstaten: Det er altså ingen automatikk. Men det er mer: Bruken hos barn under 18 virker uendret – økningen er begrenset til voksne. Slik sett støtter dette også de som hevder at cannabis kan gjøres lovlig for voksne uten at det blir mer tilgjengelig for barn. I et eget arbeid som ser på ungdom i et større antall stater frem til 2009, finner forskerne tydelige tegn på at lovlig medisinsk marihuana for voksnereduserte både antallet ungdomsbrukere og disses brukshyppighet.

Men hva med skadenivået for voksne? Økte det i takt med bruken? Her finner forfatterne at både dødsulykker i trafikken og selvmord falt kraftig når de bruker samme statistiske metoder som fant økningen i bruk: Dødsulykker i trafikken falt med 9 prosent, og selvmord med 5 prosent. Fallet er dessuten konsentrert i nettopp de gruppene der det ble påvist økt cannabisbruk etter legaliseringen. Blant menn i tjueåra, for eksempel, faller selvmordsraten med rundt 11 prosent og trafikkdødeligheten med 19 prosent.

Forskerne har to ulike forklaringer på fallet. På den ene siden argumenterer de for at cannabis muligens gjør det lettere å takle negative livshendelser av typen som utløser selvmord, og at cannabis oftere nytes hjemme og fører til mindre bilkjøring til og fra utesteder. På den andre siden finner de at cannabisøkningen førte til klare kutt i alkoholkonsumet (rapportert ølsalg falt eksempelvis med 5 prosent). Det er velkjent og akseptert, også blant norske rusmiddelforskere, at cannabis alt i alt er mindre skadelig enn alkohol. Trafikkdødsfall og selvmord er begge problemer som tidligere har blitt knyttet til alkohol. Som alltid skal man avvente videre forskning og ikke ta alle nye funn for god fisk, men effekten er slik sett logisk: Skadene faller når folk flytter seg mot et mindre farlig rusmiddel.

En åpenbar parallell er snusdebatten: Endel snusere tar fortsatt en røyk iblant. Men dersom skadene skyldes hvor mye du røyker, så kan selv det å erstatte deler av røykingen med snus være bedre enn å bare røyke. Tilsvarende kan skadene reduseres hvis de som begynner med cannabis drikker sjeldnere og/eller mindre – og som en konsekvens blant annet sjeldnere dør i trafikken eller ved selvmord.

Det er en rekke lærdommer å hente ut av dette: For det første er det åpenbart vanskelig å si hva effekten av en legalisering vil være på bruk. Nederland og enkelte delstater tyder på liten om noen effekt, andre delstater tyder på en moderat økning. Men viktigere: Dette viser at rusmiddelpolitikk må sees i sammenheng. Regulering og skattlegging bør ta hensyn til de spesifikke farene ved ulike rusmidler: Hvor fysisk skadelig? Hvor psykisk og sosialt skadelig? Hvor avhengighetsskapende? Vi må ta utgangspunkt i at det er et ønske om, og et behov for, rusmidler i samfunnet, og at disse må reguleres slik at de negative konsekvensene reduseres. For eksempel ved at økonomiske og andre insentiver oppmuntrer til bruk av mindre, snarere enn mer, skadelige rusmidler.

Forskningen på disse spørsmålene er ikke entydig eller avsluttet. Nylig presenterte økonomen Rosalie Pacula forskning om medisinsk marihuana og legalisering på rusforskningsinstituttet SIRUS i Oslo. Pacula tilhører den mer legaliseringsskeptiske fløyen av feltet, og bidro til en analyse av et legaliseringsforslag i California for et par år siden. Men det er verdt å merke seg at hennes hovedbekymring i stor grad skyldes redselen for et kraftig prisfall etter en legalisering: Hun er redd for lekkasje fra billig lovlig produksjon til det illegale markedet, og betviler amerikanske myndigheters evne til å skattlegge. 

Den første bekymringen ville innebære lekkasje analogt med at Ringnes øl eller Tiedemanns sigaretter forsvant fra lageret og ble lekket til et illegalt marked. Hvor sannsynlig dette er avhenger i stor grad av hvordan tilbudssiden ble regulert. Bekymringen for manglende avgiftsvilje/-evne er mer forståelig i en amerikansk sammenheng enn en norsk: Tobakksavgiften i USA spenner fra 1 krone (!) per 20-pakning i Missouri til 37 kroner i New York. 

For Norge, derimot, er bekymringen mindre relevant: Vi har en velfungerende og bredt akseptert skattlegging og regulering av både alkohol og tobakk. Slik sett er det kanskje nettopp her en burde prøve ut lovlig, regulert omsetning: Fra vinmonopol og helseadvarsler til avgifter og offentlige røykeforbud så har vi verktøykassen på plass. Kunnskapen vi mangler, får vi neppe uten å forsøke.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden