Kommentar

Ja til skattevalg

Alle skal få mer fra staten, men langt fra alle skal være med å betale regningen, dersom Arbeiderpartiet vinner valget.

Photo: Flickr.com/Arbeiderpartiet

Norsk politikk har godt av klare alternativer i skattepolitikken. De kunne vært enda klarere.

NRK kjører Arbeiderpartiet på brutte skatteløfter, fordi eiendomsskatten i de tre byene Oslo, Bergen og Tromsø har blitt høyere enn partiet stilte i utsikt foran kommunevalget i 2015. I de to første tilfellene har jeg en viss sympati for Arbeiderpartiets forklaring, nemlig at dette skyldes en betydelig økning i skattegrunnlaget, rett og slett fordi boligprisene har økt. Men at dette ville skje, ble påpekt på forhånd, uten at AP gikk bort fra sitt argument om at det var ”de rike” som skulle betale. I Tromsø dreier det seg om et direkte løftebrudd, presset frem av at AP samarbeider med Rødt i byen.

Når erfaringene fra eiendomsskatten nå trekkes frem, handler det om troverdigheten i APs skatteløfter. Jonas Gahr Støre vil øke skattene, hovedsakelig ved å reversere mye av den sittende regjeringens lettelser, ikke minst i formuesskatten, men har satt en øvre grense på 15 milliarder. Jeg tror Støre på dette. De maksimalt 15 milliardene vil bli regnet mot hva dagens skatteregler ville innbrakt.

I realiteten kommer skatteinntektene til å øke mye mer enn det. Men det er et faktum at inntektene, bortsett fra petroleumsskattene, har økt betydelig også under denne regjeringen, rett og slett fordi skattegrunnlaget under normale omstendigheter vil fortsette å øke. Inntektene fra formuesskatten har for eksempel gått ned med bare 2 milliarder (faste) kroner fra 2013 til 2016, selv om satsene er redusert og bunnfradraget økt, noe som i seg selv skulle gitt et kutt på 4,8 milliarder. Noe av dette skyldes den samme økningen i boligverdiene som har drevet opp eiendomsskatten i Oslo.

Jeg tror på de 15 milliardene

De 15 milliardene er APs politikk. Som eksemplet fra Tromsø viser, kan utfallet bli noe annet fordi AP ikke får rent flertall på Stortinget. Jeg tror likevel at sjansene er størst for at utfallet av forhandlinger mellom AP og samarbeidspartiene blir lavere, ikke høyere skatteøkning. Senterpartiet, som sannsynligvis blir Arbeiderpartiets eneste regjeringspartner, vil trekke i den retningen, SV i den andre, og hvor MDG vil være i dette bildet er i dag uklart. En ting er sikkert: Det blir ikke økt formuesskatt på traktorer og fjøs med SP i regjering. Høyresiden vil sikkert forsøke å skremme med at Rødt kan komme på vippen. Men jeg tror altså at de 15 milliardene holder, så la oss holde oss til dem.

Uansett har vi nå et tydelig skille i skattepolitikken, siden Høyre går til valg på ytterligere senkinger (ikke tallfestet), og FrP vil ha enda mer lettelser. Det er tydeligere enn ved de senere Stortingsvalg, der AP har gått til valg på å videreføre skattenivået som det var.

Tydelige retningsvalg er bra for politikken, og jeg anbefalte av den grunn allerede i 2014 Oslo Arbeiderparti å gå til valg på innføring av eiendomsskatt.

Retningsvalg

Dessverre er kursvalget langt mindre tydelig enn det burde. For det første er ikke summene det dreier seg om all verden. Men viktigere er det at begge sider forsøker å snike seg unna å gjøre prioriteringen klar:

Betal mer/mindre skatt for å få mer/mindre tjenester og overføringer.

Den siste perioden har vist at for høyresiden dreier det seg ikke om å velge bort noe. Nesten ingenting kuttes. Isteden øker utgiftene over omtrent hele fjøla, og regningen gjøres opp ved å tappe oljefondet. Det de selger til velgerne er derfor noe annet:

Vi skal gi deg både lavere skatter og bedre tjenester/økte overføringer.

Venstresiden har også tappet oljefondet, bare marginalt mindre, ved å love enda større utgiftsøkninger enn de borgerlige. Og de tilbyr heller ikke den klare prioriteringen jeg etterlyser. Støre lover å skjerme ”folk flest” mot skatteøkninger. Isteden sier de, som med eiendomsskatten i Oslo:

Stem på oss, så skal ANDRE (særlig Høyre-folk) betale høyere skatter, og DU få bedre tjenester og økte overføringer.

Rettferdig fordeling eller misunnelse

I dette ligger det selvsagt også et politisk veivalg: Hvor mye staten skal omfordele. Venstresiden vil, uansett hvor vi starter, kalle mer omfordeling ”rettferdig fordeling”. Jeg kaller det misunnelsespolitikk. Hvordan vi ser på dette er et grunnleggende skille mellom høyre og venstre, ett av de viktigste skillene.

Venstresiden har det retoriske overtaket her. I Norge likestiller mange rettferdig fordeling med lik, eller likere fordeling. Selv om Norge i dag er av de samfunnene i verdenshistorien – geografisk og historisk – som har jevnest fordeling, håper venstresiden at appellen til misunnelsen fremdeles er potent, og gleder seg hver gang de kan knytte en eller annen riking, helst Stein Erik Hagen, og deres interesser til høyresiden.

Men en misunnelseskatt fungerer ikke når for mange må betale den.  Det er derfor de stigende boligprisene i Oslo, som gjør at en stadig økende del av middelklassen må betale, eller er redd for at de snart må betale, er et problem for byrådsleder Raymond Johansen. Dersom boligprisene nå fortsetter å falle, er han reddet. Snur de oppover igjen, tror jeg han er nødt til å øke bunnfradraget foran kommunevalget i 2019.

Formuesskatten er blitt selve symbolet på å ”flå de rike” – eller ”bedre fordeling”, om du vil. Og ikke uten grunn. Den bidrar ganske opplagt til omfordeling, selv om effekten på samlet ulikhet i Norge er beskjeden. Kristin Clemet og andre har også rett i at de fleste av dem som betaler den langt fra er rike. Men summene fra enkelte spesielt utpekte (dersom de da ikke flytter formuen sin til utlandet) er betydelige, og gir derfor den ønskede psykiske tilfredsstillelsen av ”flåingen” når dette resultatet av høyere formuesskatt kan slås opp over to sider i VG.

Bra for næringslivet

Høyresiden er henvist til å argumentere for at det er bra for samfunnsøkonomien, arbeidsplasser og så videre at de rike får beholde litt mer av pengene sine, særlig fordi mesteparten av dette er kapital investert i næringsvirksomhet, ikke luksusyachter og palasser i Holmenkollåsen. Dette budskapet har i denne perioden vist seg å være tungt å selge. Høyre har ofte blitt temmelig alene med denne argumentasjonen, med bare halvhjertet støtte fra regjeringspartner, støttepartier og næringsorganisasjoner.

Hvorvidt argumentasjonen for å redusere, eller i hvert fall ikke øke formuesskatten, lykkes bedre denne gangen tror jeg er avhengig av om Høyre klarer å fremstå som partiet som leverer den næringspolitikken som fungerer – heri opptatt hvordan landet behandler sine næringsdrivende. Sjansen for det er vesentlig forbedret det siste året, siden norsk økonomi går bedre igjen, og arbeidsledigheten går ned. Dessverre for regjeringen vil dette gi utslag i lønningsposene til folk flest først neste år, og da kan neste regjering ta æren.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden