Kommentar

«Ja, vi elsker» over alle

Bilde: Erlend Bjørtvedt / Wikimedia Commons [CC BY-SA 3.0 NO]

Stortinget bør ikke gjøre «Ja, vi elsker» til Norges nasjonalsang.

Til behandling i Stortinget ligger det et forslag fra Fremskrittspartiet om å gjøre «Ja, vi elsker» til landets offisielle nasjonalsang.

Forslaget er egnet til å overraske: De fleste av oss forbinder allerede Nordraaks melodi til Bjørnsons tekst med landets nasjonalsang. Men sangen er aldri offisielt antatt som landets nasjonalsang, hverken av Stortinget eller kongen i statsråd.

I motsetning til ønsket fra Fremskrittspartiet er det flere grunner til at det bør forbli sånn.

Alt hva fedrene har kjempet

Historien om hvordan «Ja, vi elsker» ble landets nasjonalsang, er i likhet med Norges historie en fortelling om hvordan folkets vilje og kjærlighet til fedrelandet ikke er betinget av politiske vedtak. Sangen er et uttrykk for at folkeviljen har vunnet frem også når politikken har villet det annerledes.

Bjørnstjerne Bjørnsons dikt utkom første gang anonymt under tittelen “Norsk Fedrelandssang” i 1859. Teksten var skrevet som en protest mot den svenske kongemaktens ønske om å utnevne en ny stattholder. Nordmennene mente embedet understreket Norges lydrikestatus, og ønsket det fjernet. Kampen pågikk på 1850- og 60-tallete, og embedet forble ubesatt fra 1856 til det formelt ble avskaffet i 1873.

Bjørnsons dikt ble siden omarbeidet til å inkludere Bjørnsons syn på forbrødring mellom de skandinaviske landene, og ønske om en felles nordisk støtte til Danmark i den andre slesvigske krig: «nå vi står tre brødre sammen, og skal sådan stå!»

Sangen ble først offisielt fremført i 1864 i forbindelse med grunnlovens 50-årsjubileum etter at Rikard Nordraak hadde satt melodi til teksten året før.

Så vi vant vår rett

Sangen ble umiddelbart svært populær og ble etterhvert selve uttrykket for nordmenns trang til frihet og selvstendighet. Gjennom folkets omfavnelse av sangen fikk nordmenn derfor vår nasjonalsang lenge før vi Norge ble en selvstendig nasjon og dermed fikk den politiske muligheten til å beslutte det. At landet likevel fikk en nasjonalsang, er derfor et uttrykk for at folkets vilje til frihet og selvstendighet i norsk historie har stått over politikkens makt. Den historien er langt vakrere enn om landets nasjonalsang skulle blitt til gjennom et politisk vedtak.

I Norge har vi vår nasjonalsang uavhengig av politiske vedtak. Å beslutte hva som er landets nasjonalsang er ikke en myndighet det norske folk har delegert til politikken.

Alt hva mødrene har grett

Et annet godt argument mot å utsette nasjonalsangen for politisk behandling slik Fremskrittspartiet ønsker, er at det vil åpne døren for videre politisk behandling av sangen. I Canada har aksjonsgrupper i en årrekke arbeidet for å gjøre nasjonalsangen kjønnsnøytral, et fremstøt de også lykkes med i fjor da parlamentet vedtok å endre teksten på «O Canada» ved å ta ut ordet «sønner». Østerrike har tidligere også gjort lignenede revisjoner, mens Tysklands Angela Merkel så langt har sagt nei til tilsvarende opprop.

Canadas nasjonalsang blir kjønnsnøytral

 

Denne aktivismen kunne lykkes i Canada nettopp fordi man har innrømmet parlamentet myndigheten til å vedta landets nasjonalsang. Dersom norske politikere skulle få samme myndighet, trenger vi antagelig ikke vente lenge før dette dukker opp også i Norge.

For eksempel har allerede Oddny Miljeteig, SVs gruppeleder i bystyret i Bergen, uttalt at sangen er utdatert og kjønnsdiskriminerende, og tatt til ordet for en ny sang som skal være halvparten nynorsk og halvparten bokmål.

Dersom vi vil at «Ja, vi elsker» skal være Norges nasjonalsang, bør vi aldri utsette den for politisk behandling.

Vår nasjonalsang er i stedet løftet over alle politiske vedtak. Slik bør det forbli.

Les også:

Mødrene har grett, du liksom!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden