Forsiden

Jack og Al behøvde aldri sixpack

Det lages ikke gode nok filmroller for voksne kvinner i Hollywood, sier kvinnene som jobber i Hollywood. Sant nok. Men det er heller ikke mye å hente for voksne menn som vil vise noe annet enn glattbarbert brystkasse og perfekt hud.

Utdrag fra Minervas papirutgave:

Det lages ikke gode nok filmroller for voksne kvinner i Hollywood, sier kvinnene som jobber i Hollywood. Sant nok. Men det er heller ikke mye å hente for voksne menn som vil vise noe annet enn glattbarbert brystkasse og perfekt hud.

Noen var spinkle. Noen var kortvokste. Noen hadde høyt hårfeste. Noen var mindre pene.

Men de mannlige skuespillerne som dominerte Hollywood og resten av verden på 70-tallet, var noen av de mest karismatiske og kraftfulle noensinne – de viste oss sjelen til uforglemmelige rollefigurer, og tok oss inn i universet til filmer som forlengst er blitt en del av pensumet for enhver cineast, geek, nerd og feinschmecker.

Vi kan jo selvfølgelig ikke forestille oss et Hollywood uten Al Pacino, Richard Dreyfuss, Gene Hackman, Donald Sutherland, Dustin Hoffman, Robert DeNiro, Jon Voight, Roy Scheider, Alan Alda, Peter Fonda og Jack Nicholson når vi ser tilbake, men kunne akkurat disse mennene blitt verdens største filmstjerner i dag?

Det er vanskelig å forestille seg en ung Al Pacino få en rolle i Twilight-sagaen (langt mindre ønske seg det), eller en ung Richard Dreyfuss muskelbygge seg for The Avengers, eller en ung Jon Voight være førstevalget som Thor.

Ville Jack Nicholson og Gene Hackman vært gjester på tanketomme promotalkshows og fortalt hva slags treningsregimer de fulgte, hvilke dietter de gikk på, og hvordan de holdt seg så godt?

Nicholson ville ha stumpet sigaretten i fjeset på den første kaklende talkshowverten som hadde våget noe sånt.

Det mest interessante med 70-tallstungvekterne er at de først og fremst var skuespillere, og vi så dem sjelden eller aldri uten klær – i hvert fall ikke uten grunn.

Seksualiteten og maskuliniteten lå ikke i en perfekt meislet kropp, i en firkantet hake eller skinnende stylet hår, men i de lagene med følelser de fylte rollefigurene med – som Donald Sutherland i Don’t Look Now (Nicolas Roeg, 1973). Sutherland har aldri vært noe sexsymbol, men likevel regnes elskovsscenen mellom ham og Julie Christie i denne filmen som en av de hotteste, vakreste og mest intime noensinne. Den har en vidunderlig hverdagslighet over seg, noe som forsterkes av at Sutherland har en ganske alminnelig kropp – en kropp det finnes millioner av.

 

Dette er et utdrag fra Brita Møystad Engseths essay om manndom i papirutgaven av Minerva (nr. 2-2015 – Konservative Norge). Du kan lese resten essayet ved å kjøpe Minerva på Narvesen, eller e-utgaven på Ebok.no eller BuyAndRead

For å få neste nummer av Minerva rett hjem i postkassen din, kan du tegne abonnement på Minerva her

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden