Politikk

Jakten på den norske høyrepopulismen

– Folk vil bare komme seg på jobb, de vil komme seg dit så fort som mulig og hjem igjen så fort som mulig, sier bompengemotstander Johan Morten Nome.

Bilde: Lars Akerhaug

Lars Akerhaug har snakket med mennesker utenfor ring 3 i Oslo for å finne ut om høyrepopulisme egentlig er et problem i det norske samfunnet.

«En fyr som følger amerikansk ytre høyre, og kopierer deres metoder for å gjøre Norge til et sintere og dummere sted.»

Eivind Trædal om Lars Akerhaug.

Artikkelen er støttet av Fritt Ord.

Før USA-valget i 2016 var populisme og høyrepopulisme noe jeg egentlig tenkte lite på. Jeg var og er opptatt av grenseoppdragningene mellom innvandringskritikk og høyreekstremisme, noe jeg blant annet skrev om i en artikkelserie i Minerva i 2015, der jeg intervjuet muslimfiendtlige og radikale profiler som Max Hermansen, Merete Hodne og Ronny Alte.  

Siden da har noe skjedd. En rekke kommentatorer i norske aviser beskriver «høyrepopulisme» som et økende problem i det norske samfunnet.

«Å kritisere eliten er enkelt. Det har populister gjort til alle tider og nå har de virkelig fått blod på tann etter at milliardæren Trump lyktes med å fremstille seg som en mann av folket fra sitt penthouse på 5th Avenue», skrev for eksempel Dagbladets Marie Simonsen etter valget av Donald Trump som USAs 45. president samme høst.

For å finne ut av hva dette fenomenet dreier seg om, besøker jeg  Agendas aulaforedrag ved Universitetet i Oslo høsten 2017.

Ler og humrer

Der er Catherine Fieschi en av talerne. Hun er tidligere leder av den britiske tenketanken DEMOS og gjesteforeleser ved LSE, der Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon har studert.

Fieschi er bekymret, på grensen til deprimert. Hun mener at en rekke partier i Europa bruker en retorikk som virker ekskluderende overfor innvandrere og minoriteter.

Så lister hun opp saker britiske høyrepopulister identifiserer seg med. Julen. Den britiske landsbygda. Fisking. Puber.

Salen ler og humrer. Det er åpenbart at det er latterlig å ha et nostalgisk eller sterkt forhold til slike britiske tradisjoner. Fieschi forsøker likevel å strekke ut en hånd.

– Vi må høre på velgerne. Vi trenger ikke gjøre som de vil, men vi må høre hva de har å si.

Hun sier at det var det er feil å knytte fremveksten av høyrepopulistiske partier til innvandring.

– Det handler om at man ikke er en del av offentligheten. At man er kastet vekk, geografisk.

Høyrepopulistenes budskap er ifølge Fieschi at det er vanlige mennesker, velgerne, som står for sunn fornuft.

Ikke ideologi

Men hva om det faktisk er slik, at det er de nasjonalkonservative, eller høyrepopulistene, som står for sunn fornuft?

På aulaforedraget til Agenda kommer jeg på noe tidligere generalsekretær Per Edgar Kokkvold skrev i Aftenposten i 2014.

«Det jeg liker med konservatismen, er at den ikke gjør knefall for ideologiene, for dogmene, for teorienes tyranni. Den er mer en måte å betrakte verden på enn en teori å styre verden etter. Den er et verdisett, ikke en ideologi. »

Fyrer opp

På tankesmiens aulaforedrag er også Dr. Alice Marwick, foreleser i digital kommunikasjon ved prestisjetunge University of North Carolina Chapel Hill, opptatt av å betone hvordan nettsteder som amerikanske Breitbart bidrar til at holdninger som ellers har blitt oppfattet som rasistiske og hatefulle, har fått en større plass i offentligheten.

Hun snakker om Breitbart. En nettside som tar opp noen av poengene fra alt-right, men utelukker antisemittismen og rasismen. De filtrerer meninger inn i etablerte medier.

Det stemmer ikke helt med mine observasjoner, men jeg blir sittende og lytte.

Forskeren fortsetter med å si at nettsider som Breitbart bidrar til å fyre opp en rasistisk og hatefull sjargong.

– De fyrer opp og lar seg fyre opp av de mest ekstreme tenkemåtene som finnes.

Deretter blir det paneldebatt. En norsk forsker tar ordet. Hun trekker paralleller mellom det som skjer i USA og Frps vekst i Norge. Frp er nemlig på Facebook, ikke på Twitter, dessuten tar de seg tid til å snakke med folk. Og de representerer seg som en fornuftens røst. Det er mye av den samme retorikkens om i USA, mener hun. Jeg skjønner at det ikke er positivt ment.

Alle forskerne er skjønt enige om en ting. Det er fælt og bekymringsfullt med denne høyrepopulismen.

Jeg går ut av universitetets ærverdige aula. Det er en skinnende klar høstdag, men jeg har mange tanker som gnager i bakhodet. Kan det virkelig være slik at alle disse høyrepopulistene er så fæle som disse fremragende forskerne skal ha det til?

Brukes om alt

Siden jeg bare er en skarve journalist, ringer jeg til en som kan dette bedre enn meg, forskeren Asle Toje. Kanskje var han til stede i aulaen han også?

– Nei, selvsagt ikke.

– Hva synes du om hvordan disse forskerne bruker begrepet høyrepopulisme?

– Begrepet kan brukes om nesten alt. Alt som ikke er sentrum defineres som høyrepopulisme, men begrepet omfatter alt fra nasjonalister, konservative, sosialdemokrater og fascister, sier Toje og fortsetter med en tirade det trolig er best ikke å gjengi i sin fulle bredde.

Jeg føler meg litt beroliget. Men litt undrende til hvor godt disse tankesmiene og akademikerne egentlig forstår hvilke krefter som er i sving i Europa og USA og ikke minst hvorfor.

Motstemmer

Det har riktignok vært noen motstemmer. For eksempel beskrev Pål Mykkeltveit i Minerva noen dager før innsettelsen av Trump som president fremveksten av høyrepopulisme  i Europa som et nødvendig korrektiv.

Han mener at utviklingen i Europa dreier seg om «selvforskyldte krisesituasjoner».

Mykkeltveit kaller flyktningkrisen en «katastrofe» og viser til at Angela Merkel sommeren 2015 bestemte seg for å åpne opp portene for fri innfart av flyktninger fra Midtøsten, skjedde det etter flere tiår der store deler av den europeiske befolkningen hadde opplevd at innvandringen destabiliserte samfunnet gjennom integrasjonsproblemer, undergraving av velferdsstaten og terror. Likevel var holdningen innvandringskritikerne ble møtt med, at ytterligere tilstrømning var det eneste moralsk riktige.

«Ikke overraskende flokket de seg da om protestpartiene», skrev Mykkeltveit.

Hundebæsj

Andre kommentatorer har vært langt mindre positive.

«Høyrepopulismen er blitt høyresidens gjøkunge. Mange er opptatt av hvor ekstrem den er, og deler av den er ekstrem. Men det som slår meg mest, er hvor dum den er. Det er mulig å være en smart populist. Men vi har fått den dummeste formen for populisme: En slags rampeguttkonservatisme som spesialiserer seg på å terge motparten og gjøre seg til martyrer etterpå», skrev for eksempel forfatter Bjørn Stærk i Aftenposten i mars 2018.

Rådgiver  for Miljøpartiet De Grønne Eivind Trædal i høst i Morgenbladet snakket om sin kommende bok som dreier seg om det som han kaller «ytre høyre», et begrep som gjerne brukes vekselvis om såkalte «høyrepopulister».

Han bruker et noe mindre akademisk språk, når han beskriver hvordan disse miljøene angivelig flørter med rasistiske holdninger.

«Ytre høyre pakker inn hundebæsjen med et bitte lite, tynt lag med silkepapir. Det er jo standardprosedyre i alle land for folk som har meninger som er helt på kanten av det som er akseptabelt. I Norge så har man jo lykkes veldig mye med det.»

Minervaredaktør Nils August Andresen brukte et noe mer avdempet språk da han koblet daværende statsråd Sylvi Listhaug* til høyrepopulistiske holdninger i en kommentar i Minerva i mars 2018.  

Her kritiserer han på den ene siden Listhaugs kritikere, ved å påpeke at «det er et problem at Listhaug møter samme reaksjon enten utspillene hennes er akseptable eller ikke». Han kritiserer også Eivind Trædal for «overdrevne angrep» på Listhaug.

Samtidig velger Andresen, på samme måte som Stærk å kritisere det han hevder er en «systematisk og kynisk» form for retorikk. For Andresen er det først og fremst formen som er et problem. Denne kritikken av tonen i debatten er noe han deler med kommentatorer som Simonsen, Trædal og Stærk, selv om han i mindre grad er kritisk til det bakenforliggende politiske budskapet, mens Mykkeltveit skiller seg ut for å i større grad åpne for at høyrepopulistenes form også kan bidra til positive endringer.

Men i likhet med de andre, markerer også Mykkeltveit enn politisk avstand til subjektet, altså de såkalte høyrepopulistene. Slik han ser det, er disse politiske retningene et positivt korrektiv som gir vesteuropeiske land en anledning til å justere kursen. Samtidig virker det som at Mykkeltveit mener at disse bevegelsene ikke utgjør noen positiv kraft i seg selv, men at de kun kan bidra til en positiv justering av den politikken regjeringspartiene fører. Han omfavner på ingen måte disse bevegelsene – det blir et oss og dem.

Denne politiske distansen er noe de ovennevnte skribentene har til felles med andre eksperter på dette området. Som Ketil Raknes påpekte i sitt foredrag om høyrepopulisme, er det også noe spesielt med forskningen på dette feltet. Der forskere vanligvis forsøker å etablere en distanse til subjektet, er det vanligvis slik at de som opererer på dette feltet har en aktivistisk tilnærming.

Målet er å stanse denne styggedommen.

I tvil

Selv er jeg i tvil. Jeg er usikker på hvor stort dette problemet er. Jeg er heller ikke så sikker på om merkelappen «høyrepopulist» er treffende.

Men ja, jeg tror jeg mener at folk flest oftere har rett enn eliten. Og at sunn fornuft ofte trumfer det som ofte presenteres som akademiske analyser..

Jeg må finne ut av dette. Jeg må snakke med noen av de som blir definert som «utenfor» og ikke er en del av meningsspekteret som preger den meningsbærende snakkeklassen.

Kanskje det er jeg som må skrive om grupper og mennesker som stemples som høyrepopulister, fra en posisjon der jeg kan si «vi» og ikke «de» om dem?

* Artikkelforfatter Lars Akerhaug  bidro til boken »Der andre tier“» av Sylvi Listhaug, utigtt på Kagge forlag i oktober 2018.

Sinnet i ulveland

Ifølge Catherine Fieschi fra konsulentgruppen «Counterpunch» handler oppslutning om populisme at man ikke er en del av  offentligheten. At man er kastet vekk, geografisk.

Et slikt sted er Trysil-traktene. Her bor det få mennesker, og det er mye skog.

Når man kjører mot Trysil langs riksvei 25, er det trær på alle kanter. Men dette er ikke villmark, her har det bodd mennesker som har drevet skog i hundrevis av år.

De siste tiårene har det blitt konflikt. Om ulven og rovdyrene i området.

Noen sterkere markørsak på by-bygd-motsetningen enn rovdyrpolitikken finnes knapt. Konfliktene blir fort ampre. Bønder og jegere vil ha rovdyrene bort, mens byfolk synes det er eksotisk å kunne gå tur i skoger med bjørn og ulv.

Anywheres and nowheres

I boken boken The road to somewhere av den britiske forfatteren David Goodhart, deles befolkningen opp i to ulike grupper. Den største gruppen kaller han «somewheres». De hører til fra et sted, gjerne en liten plass på bygda, og føler at identiteten deres er knyttet til stedet de kommer fra. Selv om de fleste av oss bor i by, har vi våre aner fra små plasser og det er gjerne der vi kjenner tilhørighet til.

De han kaller «anywheres» er en elite. De utgjør omtrent en fjerdedel av befolkningen. Disse menneskene er rotløse, ser seg selv som globale borgere, bor i byer, har liberale holdninger, god økonomi og høyere utdannelse. De kunne bodd hvor som helst, like gjerne i New York, London, eller Paris. Den samme eliten er preget av felles holdninger, særlig til noen av de store spørsmålene i vår tid, som innvandring og multikulturalisme.  

Goodhart har selv tilhørt denne eliten, men gradvis beveget seg vekk. Han har endret syn og blitt skeptisk til utviklingen vi ser i hele i Europa, der grenser bygges ned og vi ikke lenger tør å snakke om nasjonale og kristne verdier.  Da han endret syn, oppdaget han raskt at eliten, «anywheres», i liten grad var villig til å lytte eller høre motforestillinger. De var rett og slett låst fast i en tro på at de selv var moralsk overlegne. De er en gruppe med makt, men som ikke tar hensyn til verdiene og holdningene til den gruppen som faktisk utgjør et flertall av befolkningen.

Tok til tastaturet

Det er noen som ikke blir lyttet til. En av dem er Øyvind Bæk. Kommunestyremedlem for Høyre og tidligere NRK-journalist. Og engasjert i ulvedebatten. Noen høyrepopulist er han ikke. Men han er godt plassert for å forstå og forklare det enorme engasjementet ulven vekker i disse delene av landet.

I 2015 satte han seg foran tastaturet på datamaskinen og logget seg inn på Facebook. Han skrev et åpent brev til daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H).

Øyvind Bæk tror politikerne lyttet om større deler av befolkningen hadde bodd i ulvesonen..

Lars Akerhaug

«Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg», skrev Bæk til statsråden.

Så fortalte han om sine opplevelser med å bo i «ulvesonen», der regjeringen har bestemt at det skal være rovdyr. Dette er områder øst i landet, mot grensen til Sverige og i trakter av riket hvor det bor lite folk.

I det lange brevet til Helgesen skriver han om et møte med ulven på veien, nede ved gårdsplassen der han bor i sjumilsskogen mellom Elverum og Trysil.

Øyvind hadde lært at ulven er folkesky. Men dette eksemplaret oppførte seg annerledes.

«Jeg ropte til den, og da lusket den bare oppover vegen. Det viste seg da at den hadde gått til naboen vest for oss, der den var oppe på trappa.»

Han forteller om kona som ikke tør å gå i skogen lenger. Hunder som må holdes inne.

«Det er blitt til en frykt som jeg tror du må ha opplevd for å forstå hva det dreier seg om.»

Bæk tar  meg imot i stua hjemme på Varaholla, en gammel finneplass. Han og kona slo seg ned her på 70-tallet og bygde gård. Omtrent samtidig dukket rovdyrene opp. Først bjørn, deretter streifulv.

Øyvind og kona prøvde å drive med sau. Det gikk ikke. De ble lei av å finne skamferte dyrelik. Da var det bjørnen som herjet i de dype skoger.

– Tre år etter hverandre hadde vi bjørneangrep. Vi mistet alle avldsyrene våre tre år på rad.

Drev sau

På 70-tallet var Øyvind Bæk leder av  Trysil sau- og geiteavlslag.

– I dag tror jeg det er igjen en håndfull sauebønder. De har sauene gående inne på et felles jorde med et såkalt rovdyrssikkert gjerde.

Men ulven tar sau likevel.

Bæk er nøye med å understreke at han ikke er ulvemotstander. Han vil ikke utrydde rovdyret.

–  Jeg ser ikke på det som realistisk, men at det er på et levelig nivå. Så bør forvaltningen ned på et lokalt nivå, det må ikke sitte i Oslo.

Av miljøvernere har han fått høre at han burde ha begynt med ku i stedet. .

– Men ulven tar jo kalver og kuer også. De tar digre elger.

Trekker streker opp på kartet

Øyvind Bæk forteller om hvordan det er å ikke bli hørt. Som journalist og politiker er talegavene i orden, men han opplever ikke å bli lyttet til. Heller ikke av sine egne i Høyre.

Det sitter folk på Stortinget og trekker opp streker på kartet. Og sier her skal det være en ulvesone og her skal ulven leve fritt.

– Jeg synes at ulven er et flott dyr, men det går ikke an å kombinere ulv og husdyr i et område som det her. Det sitter folk på Stortinget og trekker opp streker på kartet. Og sier her skal det være en ulvesone og her skal ulven leve fritt. Om man hadde fjernet ulvesonen, hadde du fått en spredning og alle hadde måttet forholde seg til det. Nå har de pekt ut en sone som skal få hele belastningen. Nå har Stortinget  bestemt at det skal tas ut et visst antall dyr. Men de følger det ikke opp.

– Hvorfor tror du politikerne ikke skjønner dette?

– Min helt personlige teori er at det er for få som er berørt. Hadde mange flere vært berørt, ville det vært annerledes. Erna Solberg sitter jo på toppen og bestemmer dette. Hadde velgermassen vært større, tror jeg det hadde vært gjort noe for lengst.

På Trysil er nesten alle enige, forteller Bæk. Alle partiene i kommunestyret vil ha en strengere håndheving av rovdyrpolitikken, med flere ulvefellinger.

– Men problemet vårt er at vi blir ikke hørt. Det sitter veldig mange sentralt i Oslo som synes det er veldig fint med ulv.

Han forteller om sinne og frustrasjon som bygger seg opp. – Det sinnet tror jeg kommer av at folk føler at de ikke blir hørt. De har påført oss et problem, vi er noen få i landet som blir påført dette problemet.

Mye følelser

Litt nærmere hovedstaden, i Årnes, møter jeg lokalavisredaktør Fred Gjestad i Raumnes. Her i ytterkanten av Akershus er vi nærmere Oslo, og her er frontene steilere. Rovdyrpolitikken skaper splid i lokalsamfunnet.

– Jeg merker det er mye følelser inne i sakskomplekset. Dette er på mange måter vår Israel-Palestina-konflikt, som delvis er faktabasert og delvis følelselsbasert. Det er en sak med steile fronter hvor det er litt vanskelig å skille følelser fra fakta.

Han viser frem et avisoppslag hvor en representant for Statens Naturoppsyn (SNO) fikk bildekket skåret opp. Trolig av ulvemotstandere, som er frustrert over at ikke flere rovdyr felles. Raumnes ligger i utkanten av det såkalte Mangen-reviret. Avislokalene ligger ved Glomma, Norges største elv. Når ulvene krysser elven mot vest, befinner de seg utenfor sonen og er fritt vilt.

– Ulven forholder seg dessverre ikke til de grensene, sier Gjestad.

– Er det sånn at folk i Nes og på Årnes går rundt og er redde for ulven?

– Nei, ikke til vanlig. Men vi hadde en leserinnleggkonkurranse, hvor barn og unge skrev innlegg om det som engasjerte dem, og da var det en del som skrev nettopp om ulv. Det var flere barn som skrev at de var redde for å være ute i skogen.

Bompengemotstanderne

Han har alltid jobbet i transporten. 31 år som yrkessjåfør. Varebil, lastebil og nå turbuss.

– Jeg har kjørt 2,5 millioner mil, sier Johan Morten Nome.

Bompenger er noe som engasjerer mange. Nome er nok likevel blant de relativt få som har dedikert seg fullt og helt til saken.

– Jeg så hvor urettferdig transportpolitikken er bygget opp. Det er urettferdig at det mest hensiktsmessige transportmidlet, bilen, skal beskattes ekstra.

Johan Morten Nome fra Tønsberg aksjonerer mot bompenger.

Lars Akerhaug

Surfet på nettet

Karrieren på hjul gikk ikke bare på skinner. Johan Morten Nome ble slått personlig konkurs.

–  I 2010 bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle betale bompenger lenger. Jeg har vært utallige ganger i forliksrådet. På grunn av min overbevisning vil jeg ikke betale bompenger. Siden jeg ikke eier noe og er konkurs, kan de ikke gjøre noe. Bilen min får de ikke tatt fra meg.

Personlige problemer hindret ikke et politisk engasjement, som for alvor skjøt fart i 2012.

– Jeg satt og surfet på nettet. Så fant jeg en Facebook-gruppe som het Bilistenes aksjonsgruppe.

Det vekket interessen. Han ble medlem. Skrev hva han mente.

I løpet av en måned hadde han blitt administrator. Engasjementet, antall innlegg, likes og medlemmer økte.

I dag har aksjonsgruppen litt over 9000 som følger med på Facebook. Antallet medlemmer er 13000. Samtidig har Folkeaksjonen «Nei til mer bompenger» etablert seg i Stavanger, Sola, Sandnes, Tønsberg og Grenland. De satser på å stille lister til kommunevalget og Nome regner med å bli førstekandidat på hjemstedet. Tidligere har han engasjert seg i Høyre, men gav opp da han ikke opplevde å få noe gjennomslag.

Video fra pågripelsen av Johan Morten Nome. Artikkelen fortsetter under videoen.

Gode sjanser

Johan Morten Nome tror sjansene til å bli valgt inn i bystyret i Tønsberg er gode.

– Folk vil helst bare komme seg på jobb, de vil komme seg dit så fort som mulig og hjem igjen så fort som mulig. Med politikken som føres nå vil folk bruke mye mer penger og tid på å komme seg på arbeid. I vår topografi er bilen kanskje den viktigste delen av samferdselspolitikken.

De fleste som engasjerer seg, er vanlige arbeidsfolk, mener han.

– De reagerer på at de må betale en stadig økende del av lønna si bare for å komme seg på jobb.

– Folk sitter jo ikke i bilene sine fordi de elsker å kjøre, legger han til.

– Er det ikke noen av dem som engasjerer seg, som er litt over gjennomsnittet opptatt av bil?

– Det er noen av dem, men det er flest vanlige folk som vet at de er avhengige av bil. For meg har bil aldri vært en hobby eller statussymbol.

Fått med flere

Han opplevde lenge å stå relativt alene. Når de arrangerte demonstrasjoner i Tønsberg, kom bare en håndfull. En aksjon der Nome deltok i å blokkere en bomstasjon på en sidevei til E18 i Sande, gav medieoppmerksomhet etter at han ble kastet på glattcelle. Men det er først de siste årene han virkelig har opplevd medvind.

–  Jeg tror det har mye å gjøre med at vi er en håndfull med virkelig engasjerte og har stått på i årevis for å få frem de negative siden ved bompenger. Jeg velger å ta det som en seier.

Han mener dagens diskusjon om bompenger går på gale premisser.

– Hovedstrømsmediene vil jo gjerne fremheve bompenger som noe positivt. Men pengene går jo ikke til veier, mesteparten brukes på sykkel og kollektivtransport  

Sterkt engasjement

KONTROVERSIELL: Jarle Aabø redigerer den tidvis kontroversielle Facebook-gruppen og nettavisen «Ja til bilen i Oslo».

Henry Hui / Wikicommons

Jarle Aabø modererer den populære og i manges øyne kontroversielle Facebook-gruppen «Ja til bilen i Oslo». Her er det over 23 000 medlemmer og høyt engasjement. Aaabø sier dette om hva som skaper det sterke engasjementet.

– Biler, tog og rød asfalt fenger, fordi det berører alle og alle har rett til å mene noe om det, noe som i utgangspunktet er helt ufarlig. Når det så høsten 2015 lander et byråd på Rådhusplassen som raskt viser seg å bestå av Norges-historiens mest radikale samferdselspolitikere, synliggjøres selvfølgelig velgernes meninger og holdninger til hvordan 70 milliarder skattekroner brukes og hvordan byen utvikles. Høsten 2015 satte Raymond Johansen og hans byråd i gang samferdsels-debatten i Oslo, og den kommer bare til å stige mot nye høyder frem mot valget neste høst.

Han tror man vil få «amerikanske tilstander» i Oslo.valgkampen, og at diskusjonen fort kan bli oppfattet som «grisete».

– Ap-byrådets samferdselspolitikk gir to umiddelbare konsekvenser – og det på en gang. Den angriper folks lommebøker og den angriper folks frihet. Alt med bil blir så dyrt at alle merker konsekvensene for egen privatøkonomi, samtidig som vi tvinges til dobbelt så lang reisetid med buss på grunn av byrådets krig mot bilen. Engasjementet som da oppstår, inkluderer både «fattig og rik». Forenklet, den fattige blir rasende på grunn av stadig tynnere lommebok, og den rike banner fordi han mistet muligheten til å parkere bilen.

Han mener hans egen Facebook-gruppe er et godt eksempel på at samferdselspolitikken vekker svært sterke følelser. Ofte er det «bare» fire parkeringsplasser eller en økning på billettprisen på t-banen med én krone.

Likevel blir det ofte opphetede debatter.

–      Vi er 15 som modererer debattene og i snitt kommenteres og likes det i FB-forumet 150 000 ganger siste 28 dager og medlemstallet har nå lagt seg på drøye 23.000.

– Tenker du at bilengasjementet kan gli over i en form for populisme? Er det i så fall negativt?

– Bilpopulisme tror jeg neppe tilhører de store samfunnsproblemene.

En anti-feministisk kristen-opprører

– Jeg er kristen. Klassisk kristen, ikke liberalteologisk. Jeg snakker om det i media. Så det er ikke så mange som ligner på meg.

Lill May Vestly har internalisert forfatter ingrid Viks ord om henne selv. I hennes bok om det nye norske kristen-høyre beskriver forfatteren Vestlys engasjement som essensen i en ny bevegelse hvor nye kristne stemmer reiser seg og tar til orde for familieverdier, etiske løsninger og valgfrihet.

– Hun har brukt ordet «kulturkriger» om meg og det synes jeg treffer meget godt, sier Lill May Vestly.

Det var ikke alltid sånn. Hun opplevde at skolegangen ble preget av radikale og sosialistiske holdninger.

– Jeg leverte datteren mitt i barnehagen da hun var ti måneder gammel. Hun gråt og gråt. Jeg gikk ut på parkeringsplassen, så gikk det opp for meg hvor galt dette var. Det ble et vendepunkt. Mitt morshjerte, hele min grunnforståelse av livet og familien frontkolliderte med den sosialistiske, kjønnsnøytrale familiepolitikken.

Vestly ombestemte seg. Hoppet av karusellen. Tok datteren ut av barnehagen. Ble hjemmeværende. Der kunne historien ha sluttet. Mange kvinner velger nemlig annerledes enn det moderne likestillingsidealet. Men de færreste snakker høyt om det.

Men det gjorde Lill May Vestly. I 2010 skrev hun en kronikk i Fædrelandsvennen, der hun beskrev bakgrunnen for egne valg:

«Kan dere hjelpe meg? Jeg har et Problem. Jeg er husmor på Sørlandet, og lurer på om jeg har valgt helt feil.»

Hun fortsatte med en radbrekking av kravet om at kvinner må komme seg fortest mulig ut i jobb etter å ha født barn.

«Den lange debatten i media om kvinnerollen, morsrollen og likestilling har vært en uangrepet tredve år gammel monolog styrt av elitekvinner i hovedstaden, hjernevasket av statsfeminismen.»

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lill May Vestly er engasjert i familiepolitikk og kaller seg en klassisk kristen.

Nedringt

Det ble en av de mest omdiskuterte kronikkene avisen har publisert. Hun forteller om å bli nedringt av journalister.

– Jeg opplevde at det var et følelsesmessig betent tema. Var tabu. En del bekjente trakk seg vekk, de synes det var for skummelt å stå for nærme meg.

Jeg opplevde at det jeg sa, var farlig og rokket ved 40 år med likestillingspropaganda. Så var det en gjenlevende mygg. Jeg reiste meg opp og bannet i likestillingskirken.

I dag er Vestly en profilert kritiker av feminismen som hun oppfatter preger store deler av norsk samfunnsliv.

– Jeg ble flasket opp med 70-tallsfeminismen og utsatt for propaganda gjennom hele skolegangen, som at det ikke finnes kjønn eller at gutter og jenter er helt like. Jentene i klassen skulle bli elektrikere og rørleggere, eller ta lang utdanning og bli noe stort. Samfunnet maste om pensjonspoeng, høy lønn og at man skal ha en fin tittel. Du skal dytte vekk alt som står i veien for din egen selvrealisering, og mann og barn er helt underordnet. Meningen med livet ble målt med noen veldig fattigslige variabler som representerer et smalt og trist menneskesyn.

Lill May Vestly fikk en streng, kristen oppdragelse, men løsrev seg i tenårene. I mange år var hun ikke-troende, før hun igjen ble kristen i godt voksen alder.

– Jeg gikk 20 år uten å ha tenkt på Gud. Det går helt utmerket å leve nesten hele livet uten å tenke på de tingene.

Da hun ble med på kristne møter og etter hvert fant igjen kristentroen, førte det raskt til et politisk engasjement. Hun ble hanket inn som hovedtaler på kristen-høyres årlige storsamling, Oslo Symposium.

– Jeg bare sa det jeg kjente i bånn av hjertet, forteller Vestly.

Kristen-kjendis

Deretter ble hun plutselig kjendis i kristen-Norge.

– De fikk meg til å reise rundt på turné i kristen-Norge og jeg ble invitert masse steder, hvor jeg fikk stående applaus og masse klapp på skulderen.

Noe gjorde henne likevel nedslått.

–  Det jeg oppdaget på den turen er at de ikke kan forsvare troen. Bibelens prinsipper for ekteskap og familie ligger i hjertet. Men de kan ikke forklare eller forsvare det.

I dag kaller hun seg et «barn» av Oslo symposium, bevegelsen som den kristenkonservative ukeavisen med Finn Jarle Sæle som redaktør har stått i spissen for. I Minerva har det blitt kalt en «valgkampforberedende konferanse for mammaaktivister, Israel-sympatisører og ytterliggående politikere på borgerlig side».

Artikkelen fortsetter under lenken.

Viktig

Lill May Vestly fnyser av kritikken.

– Det har betydd enormt, sier hun om å bli trukket inn som taler. Hvert år siden 2013 har hun vært på talerstolen. På VIP-rommet fikk hun møte kjendiser fra politikken og kristne sammenhenger.

– Det var stort og viktig.

Lill May Vestly mener Oslo Symposium er blitt en viktig drivkraft for det Ingrid Brekke i sin bok Guds lobby beskriver som et kristen-høyre preget av amerikansk retorikk.

Selv kaller hun Oslo Symposium er en nasjonal, konservativ verdimobilisering på høyresiden, med mål om borgerlig valgresultat som kan sikre individet frihet til å velge løsninger for eget liv.

– Det er klart at Oslo Symposium har blitt et lokomotiv. Det er ikke noen annen politisk arena for oss konservative kristne på høyresiden. Der knyttes det verdifulle vennskap.

Populismebegrepet er bare en hersketeknikk og ingenting annet.

– Er du inspirert av evangeliske kristne fra USA?

– Nei. Men jeg er fan av Trump. Og det har jeg vært hele tiden.

– Representerer kristen-høyre en form for populisme?

– Populismebegrepet er bare en hersketeknikk og ingenting annet. I likhet med alt det andre de kaller oss.

Hun mener at de hun kaller outsidere ofte presenteres negativt når de slipper til i de store mediene.

– Vi grilles som en samfunnsfiende, mens liberale grupper på venstresidenslipper unna kritiske spørsmål. Det er flokkmentalitet med lav refleksjonsevne, mot en innbilt fiende.

Ifølge Vestly dreier dette seg om utestengningsmekanismer, som særlig gjør seg gjeldende overfor det hun kaller «klassiske kristne».

–  Samfunnet har forlatt det kristne paradigmet, og vi står igjen i det. Det er nok ikke helt ulikt innvandrere som ser på dette vestlige, sekulariserte samfunnet.

Dette preger også medienes møter med de kristne. De forstår ikke hvordan det er å være en troende, mener hun.

– De tror at det å velge religion er som å ha et favorittband. Jeg opplever ikke at journalister er nysgjerrige på min tro.

– Jeg oppfatter journalistene som skammelig kunnskapsløse. Problemet er at de er så ubevisst på eget ståsted. De tror selv at de representerer et objektivt ståsted med vitenskapen på sin side.

– Men det må vel være lov å være sekulær?

– Ja, de må få lov til å si hva de mener. Men de har ikke lov å tvinge sin sekularisme på oss.

Mange kristne opplever hun som alt for forsiktige. Lill May Vestly forteller om en gudstjeneste da hun hadde blitt kristen. Pastoren snakket om misjonsbefalingen og at Gud hadde en plan for livet hennes.

«Gå ut og gjør alle folkeslag til dine», heter det i skriften.

Men kristenfolket er blitt sittende på bedehuset med kaffekoppene sine, mener Vestly.

– Selv når de snakker sammen, er de nedtrykte og lavmælte. De er blitt mobbet til taushet og latterliggjort. De sitter inne i menighetene og ser på at det stormer utenfor.  Der inne er det fredfylt, så da er det best å holde seg der.

– Strukturene i kristen-norge hindrer også offentlige engasjement, fordi kristenlederne skjeler til medlemstallene og demper det som er kontroversielt for å hindre avskalling og oppløsning av enheten.

Hun mener dagens kristne mangler trening med møtet med vitenskapssamfunnet.

– Det vitenskapelige kravet undertrykker mange grupper i befolkningen. Det holder ikke å komme å komme til torgs med sunt bondevett. Du må ha en doktorgrad eller presentere de ferskeste forskningsresultatene.

– Ellers blir du latterliggjort.

Veldig spesielle eller veldig vanlige mennesker

I denne artikkelen om alternative strømninger i det norske samfunnet har jeg møtt tre mennesker som selv opplever at de ikke blir hørt av etablerte politiske sjikt eller i mediene.

Det kan dreie seg om en geografisk dissonans, at avstanden fra Oslo er såpass lang at man ikke har de samme muligheten for å bli hørt. Men når vi ser på protestene mot bompenger, virker det tvert imot som at Oslo og sentrale strøk av landet er denne bevegelsens kraftsenter.

I artikkelserien har jeg intervjuet en ulvemotstander, en representant for det såkalte «kristenhøyre» og en bompengemotstander. Isolert sett har ikke disse tre personene mye mer til felles enn at de opplever en avstand til en elite eller et meningsbærende sjikt i samfunnet. Øyvind Bæk er til forskjell fra de to andre en etablert lokalpolitiker og tidligere NRK-journalist, mens kristen-taleren Lill May Vestly og bilisten Johan Morten Nome i større grad føler seg utelukket av det gode selskap.

Det er likevel interessant at de påpeker utestengingsmekanismer som gjør at de i ulik grad sitter igjen med en opplevelse av ikke å bli hørt eller tatt på alvor.

Innledningsvis stilte jeg spørsmålet om vi ser konturene av en ny form for høyrepopulisme i Norge. Ingen av de tre jeg har snakket med, vil identifisere seg med en slik merkelapp.

Høyrepopulister anklages for å spre et fiendebilde og å bidra til å polarisere samfunnsdebatten. Det er ikke noe man umiddelbart vil ha lyst til å bli tatt til inntekt for.

Samtidig ser vi tendenser til forakt for vanlige mennesker også i den politiske eliten.

Et eksempel på dette var fra podcasten Giæver og Joffen i VG, der politisk redaktør Hanne Skartveit kalte motstandere av FNs migrasjonsavtale «gærninger».

Et enda tydeligere eksempel var da Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen på Aftenpodden slo fast at «det er vondt å se på» folk som handler på salg på Black Friday. Selv kjøper hun heller på salg i sportsforretningene i januar.

Forakt kommer i mange former. Et eksempel på dette var da en representant for regjeringen i et møte med regjeringspartiene kunne rapportere fra et treff med forsvarsvenner som protesterte mot kutt.

«Veldig spesielle mennesker», sa regjeringsrepresentanten om de oppmøtte.

En tilsynelatende uskyldig kommentar, men flere i rommet reagerte. De opplevde det som en forakt for alminnelige, engasjerte mennesker.

Riktignok var temperaturen i debatten høy. På et tidspunkt måtte administrator Sjak Haaheim på hans Facebook-gruppe «Styrk Heimevernet» gå ut og advare mot å opprette militser eller skytterlag.

Det samme inntrykket får jeg befestet når jeg møter Sjak Haaheim på hans advokatkontor i Drammen. Ved siden av å være advokat, hovedsaklig i famileirettsaker, trener han Krav Maga og engasjerer seg i debatten om Heimevernet, som stadig utsettes for kutt og reduksjoner i kapasiteten.

Sjak og jeg har en lang prat. Vi snakker om forsvarspolitikk og hvordan det har blitt sånn at  sentrale forsvarsmiljøer og politiske beslutningstakere satser på et hyperteknologisk forsvar, i stedet for å sørge for at det er støvler på bakkene rundtom i kriker og kroker av landet. Heimevern er billig forsvar, argumenterer Sjak.

Han forteller om hvordan hans engasjement grydde på 2000-tallet. Selv har han bakgrunn fra Heimevernet og har ikke vært spesielt politisk engasjert. Men da han så hvordan Russland bygget seg opp i øst, ble han bekymret. Samtidig registrerte han, som mange andre, hvordan det norske forsvaret har gått gjennom en prosess hvor det å forsvare hele landet blir mindre vektlagt. Sjak er bekymret for hva det vil bety, om vi skulle se målrettede angrep på infrastruktur eller sensitive mål, såkalt hybridkrig, som mange mener er det mest realistiske scenarioet ved en eventuel tilspisning av naboforholdet til Russland.

Jeg spør Sjak om hva slags mennesker som blir opptatt av HV-saken. Selv er han sentral i en gruppe som kaller seg Folkeaksjonen StyrkHV. Han driver en Facebookgruppe som heter «Styrk Heimevernet», som har blitt en sentral kanal for forsvarsvenner som er bekymret for kutt. Her er det 23 000 medlemmer og stort engasjement. Debatten er for det meste saklig og hets og sjikane blir fjernet.

Sjak mener det ikke er noe spesielle trekk ved de som engasjerer seg. De er oftere menn enn kvinner og de er ofte i 40-50-årene eller hvert fall gamle nok til å ha minner om den kalde krigen. Men først og fremst er de «vanlige mennesker».

Men han erkjenner at mange føler seg desillusjonert. Partiene på høyresiden sier de vil styrke forsvaret, men i realiteten kutter de, mener han.

Etter møtet med Sjak blir jeg tankefull. Noen høyrepopulist er heller ikke han. Men han representerer også en bevegelse der mange, om langt fra alle som engasjerer seg har en tilhørighet på høyresiden.

Et fellestrekk for alle disse sakene, som familiepolitikk, ulv, forsvar og bompenger er at de ikke sentrerer rundt det som tradisjonelt anses for å være de vesentlige skillelinjene i norsk politikk, økonomi, skatt og offentlige utgifter. Det gjør heller ikke innvandringsdebatten, selv om offentlige tekster selvsagt er en del av temaet.

Men jo mer jeg tenker over det, jo mer overbevist blir jeg om at disse enkeltsakene og måten de behandles på i offentligheten er symptomatiske for et større samfunnsproblem. På samme måte som at innvandringskritikere gjennom tiår har blitt stemplet som mindreverdige mennesker, ser vi at de samme hersketeknikkene også brukes mot andre som oppfattes å ha standpunkt som de meningsbærende kommentatorene og de etablerte politiske sjiktene ikke kjenner seg igjen i.

Mens dette er et problem for deler av den etablerte høyresiden, kan det være en mulighet for andre. Det jeg har beskrevet i denne artikkelserien, er mennesker som fronter enkeltsaker. De er ikke nødvendigvis enige om alt. Det bør likevel være mulig å ane konturene av et større meningsfellesskap.

Noen vil kalle det høyrepopulisme. Slik det begrepet brukes i norsk debatt er det stort sett ment nedsettende. Selv vil jeg mene at hvis det å ta folks bekymringer på alvor er høyrepopulisme, finnes det større problemer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden