Jakten på likhet – flukten fra ansvar

Hvor langt kan staten gå i å overta ansvaret for våre barn før foreldrenes rett og ansvar forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Publisert Sist oppdatert

Hvor langt kan staten gå i å overta ansvaret for våre barn før foreldrenes rett og ansvar forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Norsk familieliv har endret seg radikalt siden 1950-tallet, da jeg ble født.

På 1950-tallet var valgfriheten, særlig for kvinner, liten. Man fikk lite utdanning, og man skulle bare være yrkesaktiv til man «ble» gift. De som «ble» gift, ble husmødre og tok seg av barna, mens mannen arbeidet ute. Men mannen kom som regel hjem til middag, ofte til nøyaktig samme tidspunkt hver dag, og da sto tøflene og middagen klar. De kvinnene som ikke «ble» gift, kunne velge blant et fåtall kvinneyrker og fikk tittelen «frøken» i motsetning til «fru». Men alt i alt var livene man levde nokså like.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her