Politikk

Jakten på parallellsamfunn

Dystopi i Groruddalen.

Bilde: Erik / Flickr

Vi er ikke nødvendigvis på vei mot «svenske tilstander» i Oslo, men parallellsamfunnene er her og har eksistert lenge.

«Det handler om ghettoen – om livet som leves der, den kulturen som hersker. Det opprettholdes gjennom en stram kollektiv kontroll, som forhindrer frihet og personlig utvikling – man ønsker å bevare status quo, at hver generasjon kopierer den forrige og i hvert fall ikke bryter med kulturen og finner sin egen vei.»

Sort Land av Ahmad Mahmoud, 2015.

«Svenske tilstander» er selvsagt ikke et eksakt begrep. I denne sammenhengen viser det gjerne til såkalte parallellsamfunn der innvandrergrupper utgjør en tydelig majoritet og hvor ordensmakten opplever særskilte utfordringer. Eksemplene som har blitt trukket frem i norsk presse, er særlig Rosengård i Malmø og Rinkeby i Stockholm.

De færreste seriøse forskere eller observatører mener det er noen grunn til å frykte lovløse tilstander på steder som Stovner, Furuset, Haugenstua , Mortensrud eller Holmlia. Likevel ulmer problemer under overflaten, selv om de akkurat nå blir overskygget av en ganske støyende mediedebatt.

Når NRK i en reportasje på lørdag stiller spørsmål ved om vi er «på vei til svenske tilstander» til en frivillig, en ungdomsarbeider og en av Oslos mest profilerte politikere, Jan Bøhler, har det utløst en storm av kritikk. Blant de som har slaktet reportasjen, er Geir Ramnefjell og Maren Sæbø. Begge peker på at politiets tall viser en nedgang i kriminalitet, og at det er færre som røyker hasj på østkanten enn på vestkanten.

Men mye empiri tyder på at utenforskap og konflikt mellom minoritetsmiljøer og storsamfunnet er et høyst eksisterende problem i deler av Oslo. Bli med i jakten på parallellsamfunn.

Parallelle virkeligheter


Et problem med kritikken av NRK er at man diskuterer ulike, subjektive, men høyst reelle virkelighetsoppfatninger.

I Aftonbladet trekker den svenske frilansjournalisten Nima Dervis inn sine egne erfaringer fra å dekke krigen med Islamsk Stat fra Nord-Irak i en diskusjon om hva som gjør en by farlig.

Dervis påpeker at det er mulig å leve i farlige byer eller bydeler uten å bli berørt av hverken terrorfare eller fattigdom og nød: «Så lenge du ikke befinner deg i en krigssone, så er et områdets ‘farlighet’ avhengig av hvem du er, hvor du tilfeldigvis oppholder deg og på hvilket tidspunkt. Landet kan være i krig mot planetens verste udyr, og du kan fortsatt ha et trivelig liv. At et problem ikke merkes markant i ditt eget liv, innebærer ikke at det ikke eksisterer. At noen rammes, er ille nok.»

Dervis viser til at kriminalitet og vold er det som uroer svensker mest, ifølge Sifo, Sveriges SSB. Positivt multikulturelt mangfold og store problemer kan eksistere parallelt, påpeker han, og skriver: «Er Rinkeby og Rosengård problemtunge områder med akutt behov for resolutt handling? Eller grå forsteder der den største trusselen mot helsen din er passiv røyking fra en gubbe med bart som sitter ved siden av deg? Svaret på begge spørsmålene er ja. Håp og hat eksisterer ved siden av hverandre daglig. Det som er oppmuntrende, kan ikke utelukke bekjempelse av det andre.»

Det viste seg at det hadde foregått et omfattende narkotikasalg foran nesen på beboeren.

Det samme kan være tilfelle på østkanten i Oslo. I forbindelse med arbeidet med denne artikkelen var jeg i kontakt med én som snakker med mange som arbeider forebyggende i en bydel på østkanten. Vedkommende har en stilling som gjør det umulig å uttale seg offentlig.

Kilden forteller at det var et narkotikamiljø i nabolaget der vedkommende bodde tidligere. Boligområdet er preget av en høy andel minoriteter, men også mange ressurssterke familier med etnisk norsk bakgrunn. Da politiet slo til, viste det seg at det hadde foregått et omfattende narkotikasalg foran nesen på beboeren. Uten at personen hadde fått det med seg. «De fleste som bor i et område, får jo ikke med seg den negative utviklingen før den eskalerer. Det er først da vi vil kunne snakke om svenske tilstander», sier kilden.

Les også: Høyre på stedet hvil i innvandringsdebatten.

Fiksjon og fakta

Journalistikken er preget av det øyet ser.

Når forskere ser nærmere på sakene, finner de ofte at empirien peker i andre retninger enn konklusjonene i avisene tilsier. I boken Fiksjon og fakta (2004) av Per Olav Reinton, tidligere rektor ved Norsk journalisthøgskole og en meget erfaren reporter, diskuterer Reinton skillet mellom sosiologenes virkelighetsbeskrivelse og den journalistiske virkeligheten: «Når sosiologer forsker på kriser og katastrofer finner de at folk takler katastrofer. (…) Når krisa er et faktum, blir folk på sin post. Overlevende venter ikke passivt på hjelp utenfra, men setter i gang med å hjelpe andre. Folk gir hjelp og søker hjelp hos familie, slekt og venner. Det er helt gjennomgående i alle studier at folk opptrer kontrollert og rasjonelt under ekstremt stress, uansett katastrofens karakter og årsak.»

I boken Media og krisehåndtering (2008) påpeker forfatterne Odd Einar Olsen, Espen Reiss Mathiesen og Marit Boyesen noe av den samme mekanismen: «Gode bilder og gode historier i lokalavisa fra en begivenhet er ikke nødvendigvis det samme som en representativ framstilling der alt det som er vesentlig kommer fram. De som har vært til stede, vil ikke alltid kjenne seg igjen i bilder og historier i avisa. Journalister gjør ikke krav på å fortelle alt.»

Derfor er det også slik at politifaglige rapporter og forskningen som er produsert om livet i Oslo øst, gir et mer sammensatt og mangfoldig bilde enn det som blir presentert på NRKs lørdagsrevy.

Ennå ikke abonnent? Les så mye du vil på Minerva for kun 49,- i måneden! Bestill her.

Politiblikk

NRKs kritikere har forsøkt å avfeie bekymringen for svenske tilstander ved å vise til rapporten Parallellsamfunn – et politiblikk (2016). I rapporten kommer det helt riktig tydelig frem at politiet ikke mener at det er mulig å sammenlikne situasjonen i Oslo øst med bildet norske medier tegner fra Sverige.

Samtidig er rapporten mer nyansert enn kritikerne vil ha det til.

En av de som blir intervjuet i rapporten, en politiansatt på Grønland, beskriver situasjonen slik: «Vi har ikke det vi definerer som parallellsamfunn. Men vi ser jo noe av det de ser i Sverige. Informantene var derfor ikke fremmed for at noen av de problemdimensjonene som det var vist til i omtale av parallellsamfunn, også kunne finnes i Oslo. Det er begrepet parallellsamfunn – og den ‘totalpakka’ det innebærer, som de er tydelige på at ikke finnes i Oslo.»

Personen sier videre: «Nei [ikke parallellsamfunn], men vi har områder som er mer utfordrende enn andre. Jeg vet ikke hva som legges i ordene parallellsamfunn da (…).»

Det fremkommer at problemene kan være større enn politiet har oversikt over.

I rapporten snakker en politiansatt også om et spesifikt gjengproblem øst i byen. Hvilken gjeng og hvilket boligområde, er ikke oppgitt, men det fremkommer at problemene kan være større enn politiet har oversikt over: «Vi ser nok ikke helt rekkevidden av hvor stor påvirkning de har på ungdommene›, sier den intervjuede, som forteller at det ikke er spesifikke bydeler, men enkeltområder, som skoleområder på kveldstid, hvor det er store problemer.

Positive historier dominerer

Mens medienes narrativer fra forsteder og bydeler på østkanten gjerne er negative, er akademia ofte opptatt av å presentere en positiv utvikling. Ser man på nettstedet forskning.no sin omtale av forskning fra Groruddalen, er det stort sett positive historier som dominerer.

«Etniske nordmenn blir stort sett boende i Groruddalen», heter det i en sak. Ser man nærmere på forskningen, finner man imidlertid, som Minerva-redaktør Nils August Andresen har påpekt, at det foregår ganske stor utflytting av barnefamilier fra Groruddalen. Mange barnefamilier flytter også fra andre bydeler når barna skal begynne på skolen. Lav effekt, altså, konkluderer forskerne, men de nevner ikke at utflyttingstendensen blant annet i Groruddalen er vesentlig lavere enn fra andre bydeler, og at få nordmenn flytter inn igjen. Det er det som påvirker befolkningssammensetningen.

«Ingen hvit flukt fra ungdomsskoler i Groruddalen», er overskriften på en annen artikkel. Men ser man nærmere på saken, finner man en klar tendens: Norske foreldre flytter elever fra skoler med svært høy innvandrerandel til skoler med et mer sammensatt elevgrunnlag. «Ofte flytter de fra skoler som har opp mot 80-90 prosent innvandrerandel til skoler som har 60-70 prosent innvandrere», uttaler forskeren i saken.

Muslimsk flertall

Feltstudier avdekker også problemer på skoler med høy minoritetsandel.

I Ingunn Marie Eriksens doktoravhandling om klassemiljøet på en østkantskole med høy minoritetsandel, fremgår det at elever med etnisk norsk bakgrunn opplever det som et nederlag å begynne på en skole med høy andel minoriteter, og at de søker seg vekk.

Det er det konkrete grunner til. Forskeren observerer en skoleklasse der muslimske jenter er i stort flertall, og hvor ikke-muslimene er utdefinert og utelukket fra fellesskapet. De blir baktalt av de andre jentene. De er «horer».

«Utlendingene» i doktorgradsavhandlingen holder en klar distanse til det norske samfunnets verdier. I klassen definerer de seg selv som en moralsk majoritet, i klar opposisjon både til de «løsaktige» norske jentene og den norske skolen, som underviser i verdier og normer de ikke kjenner seg igjen i.

Les også: – Så lenge vi har verdens rauseste velferdsstat, må vi ha verdens strengeste innvandringspolitikk.

Når de muslimske jentene bruker ordet «hore», er det et nedsettende begrep om andre elever for å markere et skille mellom dem og de praktiserende muslimene. Det handler altså ikke bare om sex før ekteskapet eller «uanstendig oppførsel», men om hva slags syn man har på råderetten til egen kropp. En kort topp eller litt tettsittende klær er nok til at noen blir stemplet.

Inas, en av klassens hijabkledde jenter, som ofte lager bråk og uro, beskriver situasjonen slik til Eriksen: «Kommer en jente med så kort shorts – Ofte er det sjalusi, da. En så kort shorts, og singlet på sommeren, før så ble du kalt hore. Liksom, har du knulla veldig mange gutter – hore. Går du med utringing helt ned hit – hore. Går du catwalk hore på en måte, går litt sånn på en måte – hore. Går du med høye hæler og litt sånn kort shorts og tror du er toppmodell, hore». De muslimske jentene går derimot med mørke klær som sitter løst på kroppen og dekker de kvinnelige formene. Eleven Elif bekrefter inntrykket: «Vi kaller alle de norske jentene kæber, horer.»

Vi kaller alle de norske jentene kæber, horer.

Eriksens undersøkelser viser at det for «utlendingene» i klassen er klare moralske grenser som ikke skal tråkkes over. Gjør man det, faller man utenfor. Man blir «norsk».

Lite verdifellesskap

Man trenger ikke kalle situasjonen på skolene i Oslo øst for svenske tilstander. Men det er vanskelig å få øye på verdifellesskapet mellom dem med etnisk norsk bakgrunn og elever med minoritetsbakgrunn.

Leser man en annen sak hos forskning.no, «Furuset – drabantbygd med ghettostempel», ser man at forskeren, Monika Rosten, som jobber ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), vil framstille det slik at bydelen ikke er preget av ghettofisering og konflikt med storsamfunnet. Men ser man nærmere på forskningen, blir bildet mer sammensatt.

På den ene siden er området kjent for «hvit flukt», et fenomen beskrevet i Halvor Foslis Fremmed i eget land (2015). Der beskriver Fosli prosessen hvor det han kaller «innfødte», altså etnisk norske, i stor grad velger å flytte fra områder hvor innvandrerandelen gradvis øker. Utviklingen fører til at områdene i enda større grad blir segregerte. Flertallet på Furuset er pakistanere, tyrkere og arabere.

Monika Rosten tegner imidlertid et annet bilde, som skiller seg fra Foslis heller dystopiske portrett av Groruddalen. Hun skildrer en bydel med samhold og gjensidig respekt og hvor ungdommene er stolte av tilhørigheten sin. Mange gir også uttrykk for at de savner norske naboer. Samtidig kjenner de på og opplever utenforskap. Ungdommen har vokst opp med at det tegnes et skarpt skille mellom «oss og dem», mellom jenter og gutter, mellom muslimer og ikke-muslimer, østkant og vestkant, minoritet og majoritet og ikke minst mellom gode og dårlige rollemodeller.

Jentene klarer seg ofte bra, påpeker Rosten. Men etter å ha lest intervjuer og sammendrag av forskningen hennes gjør man seg likevel noen klare inntrykk. Den sterke ærekulturen og forventningen om at de holder seg hjemme og ikke sosialiserer med norske eller gutter, fører til at de holder seg unna problemer. Samtidig blir utdanning en viktig sosial arena for de unge jentene og kvinnene og en av arenaene der foreldrene og samfunnet rundt dem oppmuntrer til deltakelse. Det gir dem insentiv til å lykkes i det norske samfunnet. Selv om de ikke blir fullt integrerte, kan man håpe at de finner ektemenn som respekterer dem og lar barna sine få større grad av frihet.

Guttene er mer opptatt av at de har minoritetstilhørighet, og de har også flere problemer: De har større frihet enn jentene, noe som fører til at flere roter seg bort i småkriminalitet og trøbbel. Det er likevel ikke det viktigste, og ungdomskriminalitet er ikke akkurat noe nytt fenomen på Oslos østkant. Ser man på den større samfunnsutviklingen, er heldigvis vinningskriminaliteten sterkt fallende.

Et viktigere problem er det at guttene Rosten har snakket med, slik jeg leser forskningen hennes, ikke identifiserer seg med det norske samfunnet. De føler seg stigmatiserte og utenfor i større grad enn jentene. De er en minoritet, ikke helt norske, og samtidig er de klar over at deres egen virkelighet og bakgrunn skiller seg skarpt fra foreldrene som kom fra Tyrkia, Pakistan og Somalia.

Guttene identifiserer seg ikke med det norske samfunnet.

Innenfor og utenfor

Ut fra forskningen tegnes det et bilde av ungdom som vokser opp i en spenning: ikke helt innenfor, ikke helt utenfor.

Empirien peker likevel i ulike retninger og kan danne grunnlag for ulike konklusjoner, noe som bidrar til at NRKs reportasje og NRKs kritikere kan lande på så ulike tolkinger av Oslo øst.

Imidlertid er det ikke mulig å sette ett svar med to streker under. Det i seg selv er grunn god nok til å være urolig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden