Intervju

«Jeg drakk, var sint på Gud og levde unaturlig»

INTERVJU: Da han var 15 år, ble Ivar (26) katolikk. I februar trakk han søknaden om å bli prest. Han klarte ikke å se for seg et liv i sølibat.

INTERVJU: Da han var 15 år, ble Ivar (26) katolikk. I februar trakk han søknaden om å bli prest. Han klarte ikke å se for seg et liv i sølibat.

Hvordan skal man leve et dydig liv som ung, troende katolikk i Norge?

Allerede da Ivar Joakim Gjerald (26) var åtte år gammel, bestemte han seg for at han var kristen, og da han ble 15 år gammel og skulle konfirmere seg, konverterte han til katolisismen.

I én periode av livet levde Ivar spesielt rotete. Da han var 17 år gammel, sluttet han å gi i kirken. Da han var 19 år, meldte han seg ut. Han flyttet rundt til flere steder i Norge, prøvde å være ateist og undertrykket den religiøse legningen sin.

– Jeg drakk mye, var sint på Gud og levde et syndig og unaturlig liv, sier Ivar.

De katolske kirkefedrene forteller om fem naturlige tilbøyeligheter for mennesket, forteller Ivar: Å leve i fellesskap med andre, å reprodusere seg, å opprettholde liv og å søke sannheten og det gode. Hvis man lever i synd, snur tilbøyelighetene seg til sin unaturlige motsats. Man isolerer seg, skader seg, ruser seg og lyver. Da gjør man det onde, og man er ikke menneskelig.

Ivar opplevde altså, slik mange troende gjør, en troskrise mot slutten av tenårene.

– I noen år av livet mitt var jeg en drittsekk, og jeg levde unaturlig. Resultatet var at jeg ble ensom.

Ivar opplevde altså, slik mange troende gjør, en troskrise mot slutten av tenårene. Men hva var det som gjorde Ivar sint på Gud, og hvordan fant han tilbake til troen?

Fra radikal til ateist
Allerede da Ivar var åtte år gammel, bestemte han seg for at han var kristen. Da han ble 12 år, begynte han å gå i kirken, og da han ble 13, valgte han å gå på messene i den katolske kirken i Porsgrunn.

Ivar kom ikke fra en kristen familie, og etter hvert ble troen til et ungdomsopprør.

Konvertitt Ivar Joakim Gjerald bilde
Ivar Joakim Gjerald

– Jeg vokste opp i en sekulær og ganske radikal familie, og da jeg var liten, fikk jeg Kapitalen av Karl Marx i gave fra bestemoren min. Da jeg ble 15 år gammel, konverterte jeg slik at jeg kunne konfirmere meg katolsk.

«Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den», sier Jesus i Bibelen, og Ivar syntes ikke at protestantene hadde noe godt svar på hvorfor den katolske kirken, som åpenbart var stiftet av Jesus, ikke skulle gjelde lenger. Selv ville han være medlem av den eldste, opprinnelige kirken.

– Hvordan reagerte menneskene rundt deg?

– Moren min tok det best. Hun meldte seg faktisk inn i den katolske kirken selv, slik at jeg kunne konvertere selv om jeg bare var 15 år gammel. Ellers var jeg veslevoksen og bedrevitende og brukte religionen til å terge på meg familie, venner og lærere. Jeg protesterte for eksempel mot opplæringen i kondombruk i seksualundervisningen.

Når Ivar tenker tilbake på disse årene, husker han det som om han hadde en dyptliggende religiøs legning. Det å bli åpent religiøs var som å komme ut av skapet, og først var det vanskelig å møte aksept for synspunktene. Det siste året på ungdomsskolen sluttet han imidlertid å si hva han mente. Da ble han mer populær og fikk flere venner.

– Først var jeg ganske radikal, men da jeg ble 16-17 år, begynte jeg å stille spørsmål ved min egen kompromissløse tro. Hvordan kunne jeg vite at alt stemte? I stedet for å finne fram til en mer reflektert tro, gikk jeg inn i en kaotisk periode hvor jeg prøvde å være ateist, forteller Ivar.

I ettertid har han skjønt at han i disse årene var sint på Gud.

I ettertid har han skjønt at han i disse årene var sint på Gud. Han hadde hatt urealistiske forventninger til at planene og ønskene hans skulle innfris, og da det ikke skjedde, rettet han frustrasjonen mot Gud på egenrådig vis.

Troskriser inn i voksenlivet
Hvor representativ er Ivars opplevelse?

I reportasjen «– Kirken kan ikke leke tankepoliti», som undertegnede har skrevet til det nye Minerva-nummeret, forteller flere unge katolikker om vanskelige overganger mellom ungdom- og voksenlivet: Man blir usikker på Gud og på hvilke normer man bør etterleve, og man søker i andre retninger, før man eventuelt finner tilbake.

Slike erfaringer er antakelig utbredt: Både Rut Gjæverts VGTV-serie Frelst, og boken Jesussoldaten, som handler om Anders Torp, forteller om slike vanskelige perioder i begynnelsen av voksenlivet. Både Gjævert og Torp var imidlertid med i sterkt karismatiske miljøer, noe som tvang fram tilsvarende større troskriser.

Ivar levde kaotisk noen år, men han fant, slik mange andre også gjør, tilbake til troen.

Klosteret St. Dominikus
Først da Ivar var 23 år gammel, planla han å begynne på høyere utdanning. På tiende plass på søknadslisten satte han opp teologi på Menighetsfakultetet i Oslo. Det var ikke alvorlig ment. Riktignok hadde han funnet tilbake til Gud og meldt seg inn i kirken igjen, men han hadde ingen seriøs plan om å studere teologi.

Likevel ville skjebnen det slik. På de ni første plassene hadde Ivar søkt på studier i Trondheim, men han ville bort fra Trondheim. Da ble det Menighetsfakultetet i Oslo.

Da Ivar gikk på ungdomsskolen, hadde han hatt en romantisk drøm om å bli prest. Etter et halvt år på Menighetsfakultetet, tok han opp ideen igjen. Men i etterdønningene etter de rotete årene var ikke troen helt stabil, og nå var Ivar redd.

– Jeg så for meg at jeg kom til å bli en grusom prest, og det hang av alle ting sammen med altervinen. I noen år drakk jeg altfor mye, og jeg trodde ikke at jeg ville klare å drikke et glass altervin hver dag uten å bli en forferdelig alkoholisert prest, forteller han

I stedet for å søke opptak til presteseminaret, søkte Ivar seg derfor til det katolske klosteret St. Dominikus på Majorstua. Der bodde han et halvt år høsten 2014.

Fra å ha levd rotete og kaotisk i flere år, snudde Ivar nå livsførselen sin til det motsatte.

– Mens jeg studerte teologi og bodde i kloster, la jeg lokk på alt som hadde med kjæreste og seksualitet å gjøre. I stedet forberedte jeg meg på å leve i sølibat resten av livet.

– Jeg trodde at Gud ville bli misfornøyd med meg hvis jeg ikke ble prest.

Jona og Guds befaling
Et halvt år etter at han flyttet ut fra klosteret, tok Ivar en beslutning, og han sendte en søknad til presteseminaret i Den katolske kirken i Oslo.

Ivar hadde overvunnet frykten for altervinen. Hvis Gud virkelig ville at han skulle bli prest, så kom alt til å gå bra, tenkte han nå. Likevel var han fremdeles redd. I stedet for å holde ham fra å søke, var frykten nå blitt en viktig del av årsaken til at han søkte presteseminaret.

– Jeg trodde at Gud ville bli misfornøyd med meg hvis jeg ikke ble prest, forteller Ivar.

I Det gamle testamentet fortelles det om hvilke ulykker profeten Jona går gjennom etter han prøver å flykte fra Guds befaling om å bringe bud til menneskene i byen Ninive. Ivar så for seg at Gud også kunne bli sint på ham.

Opptaket skulle først skje til våren, men Ivar snakket med kirken og forstod at de ønsket å sende ham til Roma for studier. I februar i år trakk han likevel søknaden.

– Selv om jeg prøvde å venne meg til tanken på å leve resten av livet i sølibat, ble jeg bare lei meg og misunnelig på andre rundt meg, sier Ivar.

Ivar tror jo ikke at frustrasjonen med tanken på sølibat skyldtes innblanding fra den onde eller urene tanker, men at Gud har skapt alle, også ham, med en følelse av hvem man er.

– Hvis jeg hadde fått en varig glede ved tanken på å være munk eller prest resten av livet, ville det vært fantastisk. Men når Gud ikke gir meg en slik glede, så kan jeg ikke tvinge meg til å bli prest på egenhånd, forteller han.

Å gjøre så godt man kan
Kirken har betydd mye for Ivar gjennom hele livet. Opp gjennom årene har han hatt tett kontakt med prester, gått i messe og skriftet, og han har studert teologi på Menighetsfakultetet i tre år. Den siste tiden har han imidlertid fått et mer avslappet forhold til kirken.

Kirken er bare et middel, minner han seg på. Kirken er ikke Gud.

– Jeg forteller om syndene mine, men jeg legger til at jeg ikke synes alle er like alvorlige.

– Mens jeg hadde søknaden inne til presteseminaret, gikk jeg til messe nesten hver dag. Etterpå har forsøkt å roe ned, og nå går jeg til messe én eller to ganger i uken. Før skriftet jeg også veldig ofte. Nå skrifter jeg kanskje annenhver måned.

Før skriftet Ivar til en fast pater, og de førte lange samtaler. Nå liker han bedre å snakke om personlige problemer med andre, som venner, og å skrifte til prester som ikke kommer med så mange råd. Det er grenser for hva man kan finne ut av spørsmål knyttet til dannelsen av sin egen seksuelle identitet ved å snakke med en sølibatær mann, mener Ivar, og han har funnet sin ideelle skriftefar i en polsk prest i Oslo.

– Jeg forteller om syndene mine, men jeg legger til at jeg ikke synes alle er like alvorlige. Pateren er veldig grei, og han sier ikke så mye tilbake. Det trives jeg veldig godt med.

Ivar har også fått et mer avslappet forhold til de moralske reglene som kirken forkynner.

– Det går an å være en god katolikk, gjøre så godt man kan, følge sin egen samvittighet og lytte til Gud. Når man ikke vet hva som er riktig vei, tror jeg det er lurere å være åpen og usikker, og å prøve og å feile, enn hele tiden å holde seg på den sikre stien. Hvis man deretter angrer på handlingene sine, kan man gå til mannen i boksen og fortelle om feilene sine. Det er ikke verre enn det.

Gud er kjærlighet i sitt vesen
I dag synes ikke Ivar det er spesielt vondt å tenke tilbake til de årene han levde rotete og syndig.

– Jeg angrer og har prøvd å rette opp feilene mine, og jeg synes jeg har klart det ganske bra. Men jeg vil ikke være selvmedlidende. Gjort er gjort. Selv ikke Gud kan endre fortiden.

Imidlertid ser han at det unaturlige livet han selv levde, er det samme livet som mange rundt ham i det norske samfunnet lever i dag.

– Når jeg kommer innpå folk, forstår jeg at det er mange som smiler utad, men som gråter innad. Thomas Aquinas sier at synd er en unaturlig handling. Om man bommer på målet, som er å leve som et menneske skapt av Gud, så lever man i synd. Årsaken til at vi bommer, er at vi ikke har et bevisst forhold til ham som har skapt oss. Jeg tror at menneskene alltid har levd i synd på denne måten. Det var derfor Gud ble menneske, for å gjøre det lettere for oss å bli kjent med ham, sier Ivar.

– Hvilke dyder er viktigst for deg nå?

– De naturlige dydene er måtehold, rettferdighet, klokskap og mot, og de teologiske dydene er tro, håp og kjærlighet. Å være dydig handler om å leve som et menneske, og når alt kommer til alt, handler det om kjærlighet. Gud er kjærlighet i sitt vesen. Kjærligheten er Guds indre liv.

I stedet for å være nervøs for om Gud er fornøyd, har han blitt flinkere til å overlate bekymringene til Guds omsorg.

Den katolske kirken har kanskje en tydeligere og strengere morallære enn den protestantiske. Men i Minerva-reportasjen «– Kirken kan ikke leke tankepoliti» forteller flere av de unge katolikkene at de ikke følger moralkravene slavisk, men også stoler på sin egen samvittighet og relasjon til Gud.

Ivar gjør noe lignende: I stedet for å være nervøs for om Gud er fornøyd, har han blitt flinkere til å overlate bekymringene til Guds omsorg. Han håper at han blir frelst, og han forteller at ordet «frelst» opprinnelig betød å ha fri hals. Å være frelst, er altså å være fri. Når man er fri, kan man stole på Gud og ikke bekymre seg for mye.

– Når jeg ser et forelsket par som omfavner hverandre på gaten nå, så blir jeg glad. Det har jeg aldri opplevd før, forteller Ivar.

Oppdatering kl. 12.45: Intervjuet ble først publisert i en tidligere versjon, men er nå oppdatert med korrekt sitatsjekk. Beklager det inntrufne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden