Søndagssamtalen

– Jeg drømmer om at muslimene skal bli frihetskjempere

Psykoanalytikeren Shaygani i sin privatklinikk i Lillestrøm.

Bilde: Kristian Meisingset

Shahram Shaygani forteller om reisen fra å være ung og sterkt troende muslim på koranskole i Iran til å bli religionskritiker i Norge.

– Jeg husker en sen kveld i Teheran da jeg så pappa lese Simone de Beauvoirs Det annet kjønn. «Hva leser du?» spurte jeg. «Det er en spennende kvinne i Frankrike som har skrevet om kvinner, for kvinner, og vi menn må lese om det», svarte pappa.

Shahram Shaygani (49) ble en del av debatten om innvandring og islam da han skrev innlegget «Islam trenger ikke en reformasjon, men en radikal opplysning» i Aftenposten 26. mars i fjor. Samme år var han med på å stifte Senter for Sekulær Integrering (SSI), som han nå leder.

SSI skapte nylig oppstuss da styret vedtok at de ikke ønsket å publisere tekster for Resett.no, Human Rights Service (Rights.no) og Document.no.

Begrunnelsen til Shaygani var at de tre mediene går god for følgende posisjoner: «1. Islam ses på som en ideologi, uforenlig med humanisme. 2. Muslimer ses på som en forstyrrelse i Norge. 3. Assimilering er den eneste veien som pekes ut.» De posisjonene tar Shaygani avstand fra. Han understreker at SSI skal befinne seg i en mellomposisjon, og at organisasjonen bør kunne snakke med og ha tillit fra både venstre- og høyresiden og de antirasistiske bevegelsene.

Det går klare linjer fra Shayganis bakgrunn til hans nåværende engasjement.

Shaygani ble født i Teheran i Iran i 1968. Han vokste opp i en middelklassefamilie med en pappa som var advokat, og en mamma som var hjemmeværende, og de var begge liberale og sekulære.

– Pappa hadde et bibliotek av store tenkere: Freud, Sartre, Jung og Beauvoir. Han var ikke så religiøs, men opptatt av sufiretningen i islam, som er pasifistisk. Han så på mennesket som hellig og Guds skapelse, og mente at man ikke kan øve vold mot eller tvinge mennesker til noe.

Men først skulle Shaygani ta en helt annen åndelig retning enn faren.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

En religiøs vekkelse

Da prestestyret kom til makten etter revolusjonen i Iran i 1979, var Shaygani tidlig i tenårene, og på tvers av foreldrenes holdninger ble han tiltrukket av de revolusjonære islamistene.

– De var karismatiske og hadde sterke meninger, og da krigen mot Irak begynte i 1980, så jeg at de ofret livene sine for å beskytte landet vårt.

Han hadde alltid en UZI, en maskinpistol, liggende ved siden av seg.

Shaygani begynte på en koranskole og ville dra til fronten, og han husker at han dro på en slags pilegrimsreise med onkelen sin til Mashhad, hvor den åttende sjiaimamen ligger begravd.

– Jeg fikk en gudsfrykt, følte at jeg ikke hadde vært religiøs nok så langt i livet og begynte å be hele tiden for å betale ned gjelden min. Da var jeg 13-14 år gammel.

Koranskolene ble drevet av Revolusjonsgarden, og mens presten fortalte om revolusjonen, Koranen og islam, hadde han alltid en UZI, en maskinpistol, liggende ved siden av seg.

Ved siden av koranskolen var Shaygani med i et kor som blant annet opptrådte for Mohammad-Ali Rajai, den første statsministeren i Iran etter revolusjonen.

Så var Shaygani heldig, slik han tenker tilbake på det.

Han begynte på videregående skole. Den nye læreren i persisk litteratur stilte et spørsmål og sa at hvis noen svarte riktig, skulle han få toppkarakter resten av året. Shaygani rakk opp hånden og svarte riktig. «Du har toppkarakter, men jeg vil prate med deg etter timen», sa læreren.

Farlige og vonde tanker

Shaygani ville inn på universitetet, faren betalte for privatundervisning, og han fikk persisklæreren som privatlærer hjemme. Samtalene handlet mye om sekularisme.

– Han var en islamkritiker og snakket mye om hvordan det var i Iran før den islamske revolusjonen. Datteren hans hadde vært i fengsel for politisk motstand i syv år allerede. Selv var han vantro og kunne blitt henrettet, forteller Shaygani.

Over tid utviklet de to et nært forhold. Faren til Shaygani var streng og opptatt av skolen, mens persisklæreren var myk, faderlig og klok. De hadde ukentlig kontakt i fire år.

– Det var noe inni meg som ble revet over.

Læreren fortalte om persisk litteratur, og han tok tak i Koranen, lærte Shaygani at boken ikke var direkte ord fra Gud, og at tekstene var skrevet i flere perioder etter profetens død. Han viste også hvor mye av det som stod der, som stred mot moderne vitenskap.

– Det var kjempevondt. Han tok fra meg den blinde troen på helligdommer som Koranen og Gud. Jeg husker at jeg satt flere kvelder og grublet. Jeg skjønte at han hadde rett, men jeg ville ikke slippe troen. Det var noe inni meg som ble revet over, og det var farlige tanker.

Shaygani gjorde en utmerket eksamen før han begynte på universitetet og ble blant annet nummer 67 av over 300 000 til eksamen i persisk litteratur, og han flyttet til Nord-Iran for å studere farmasi.

På universitetet ble han møtt av et helt nytt miljø: intelligente gutter og jenter, toppen av unge talenter i Iran, og mange av dem var fritenkende.

Islamsk lære er bare tull

– Jeg ble en del av en gjeng som i hemmelighet leste Freud, Marx, Hegel, Sartre og Rousseau, og jeg leste Will Durants The Story of Philosophy, som introduserte meg for Platon, Sokrates, middelalderen og reformasjonen.

Parallelt med de hemmelige filosofistudiene fikk elvene undervisning i islamsk lære.

– Dette er bare tull, skjønte jeg. Først siden leste jeg om mennesker som tenkte kritisk og skapte ny tenkning. Så om en hadith som fortalte at Profeten reiste med en fugl over en by og så ned på folket sitt. Dette går ikke an, tenkte jeg. Jeg kan ikke være med på dette.

Slik utviklet Shaygani en kjærlighet til Europa og den vestlige sivilisasjonen.

Samtidig strammet regimet grepet, og Shaygani måtte flykte til Norge i 1988.

Homofili er ikke synd

– Da jeg kom til Norge, var jeg en ekte sosialist, minnes Shaygani.

– Hvor radikal var du: AKP-er, SV-er eller Ap-er?

– Jeg var en AKP-er.

– Jeg ble sjokkert over venstresiden i Norge.

AKP (m-l) står for Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), og partiet, som hadde sin storhetstid på 70-tallet, hadde Marx, Lenin, Stalin og Mao som åndelige fyrtårn.

– Er du fortsatt sosialist?

– Nei, nei. Jeg var det i noen år. Men jeg ble sjokkert over venstresiden i Norge.

Shaygani var med i en studiegruppe i regi av organisasjonen Internasjonale Sosialister, og der så han en berøringsangst overfor religion og islam.

– I Iran var vi ekstremt islamkritiske, mens venstresiden i Norge mente at revolusjonen i Iran var kjempefin. En dame dro til og med til Iran og giftet seg med en imam.

Først bodde Shaygani ni måneder på asylmottak i Vestre Slidre ved Fagernes, så ble han bosatt i Orkdal i Sør-Trøndelag, en kommune med 10 000 innbyggere. Der tok han videregående skole og privatistfag på fritiden, og han fikk gode nok karakterer til å studere medisin i Oslo. Søsteren hans, som også kom til Norge, studerte i Trondheim og ble kardiolog.

Det som skjedde siden, forteller om en dyktig ung mann: Shaygani ble ferdig utdannet lege i 1996. Siden har han vært innom indremedisin og nevrokirurgi, før han begynte med psykiatri.

– Jeg elsket alt ved psykiatri. I samtaler med pårørende i krise og med barn som var redde, så jeg at jeg hadde et talent. Psykiatri henger dessuten sammen med både psykologi, sosialmedisin, samfunnsfag og filosofi. Det er et uendelig fag.

Siden har Shaygani studert psykoanalyse, og i fjor ble han spesialist i rusmedisin. Minerva møter ham på privatklinikken hans i Lillestrøm.

Vi må slutte å tenke at homofile er syndere.

– Her har jeg mye transkulturell behandling. Jeg jobber med kvinner som har vært utsatt for æreskultur og æresvold, og med muslimer med rusproblemer som ikke tør å gå til offentlige leger. Jeg har også hatt homofile muslimer. De har lest bloggen min og vet at jeg er lege.

De har ofte lest innlegget «Homofili er ikke en synd», som Shaygani la ut i fjor: «Vi må slutte å tenke at homofile er syndere. Hvis vi skal snakke om synd, skjer synden når vi fordømmer et menneske for dets seksuelle legning», skriver han der.

Gå ut og lev drømmen

– Det første oppslaget jeg finner av deg i pressen er et intervju i Dagsavisen 19. juli 2003, hvor du blir framstilt som «en av Carl I. Hagens drømmeinnvandrere». Husker du det?

– Ja, jeg husker det. Jeg var ikke fornøyd med saken, for jeg ble presentert som en stakkar.

I intervjuet blir Shaygani presentert som en Frp-drømmeinnvandrer fordi han er ung og vellykket. Men han forteller også at han blir trist hver gang det kommer en ny debatt om integrering, og han sier at: «Jeg føler meg integrert, men ikke akseptert som individ. […] Dette skaper en distanse mellom meg og dem, en svart-hvit-tenkning som stempler innvandrermenn som overgripere og innvandrerkvinner som ofre. Når blir vi egentlig norske nok?»

– Tenker du fortsatt slik?

– Nei, men det er et poeng der: Den siste tiden har jeg tenkt på innvandrermenn med muslimsk bakgrunn. Jeg snakker med dem hver dag, og de har sterke stigma knyttet til seg. Flere tenker at mennene er kvinneundertrykkende og kriminelle, mens kvinner med innvandrerbakgrunn blir sett på som noe som må tas vare på, og hvis de hopper av, blir de heltinner. Jeg har sett en del som har vanskeligheter med å finne kjæreste og opplever seksuell frustrasjon.

– Hvordan ville du formulert deg i dag?

– I dag vil jeg si: Norge er et fantastisk land!

Når Shaygani tenker på hva han har fått til i Norge, mener han at det finnes mange muligheter her også for innvandrere og asylsøkere.

– Mange nordmenn er åpne og vennlige. Bare gå ut på arbeidsplassen din og prat med folk, og de smiler tilbake. Ja, noen er fremmedfiendtlige, men hvis vi er ærlige, så ser vi at majoriteten fortsatt er vennligsinnede og har respekt for fremmedkulturelle.

– Jeg har lyst til at innvandrere skal bli minnet på dette.

På den andre siden har innvandrere store ressurser.

– Jeg har lyst til at innvandrere skal bli minnet på dette: Dere har kommet til et land med muligheter. Dere har ressurser. Gå ut og lev drømmen! Vi trenger ikke bare å bli snakket om. Vi kan delta i debatten og vise mangfold med det vi er, med historiene våre og tankene våre.

I fjor gikk Shaygani selv enda mer ut i samfunnet, da han plutselig ble en del av debatten om innvandring og islam med et skarpt innlegg i Aftenposten.

Ble debattant og stiftet SSI

– Jeg bestemte meg egentlig aldri for å bli samfunnsdebattant, røper han.

I vinterferien 2016 var Shaygani i Spania da han leste et innlegg av samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana.

– Jeg ble så provosert. Jeg orket ikke mer. Jeg måtte svare. De konservative stemmene var unnskyldende og ville helst unngå å snakke om det vanskelige i islam. Terrorismen har ingenting med islam å gjøre, gjentok de hele tiden. Folk blir lei av gjentakelsene, tenkte jeg. Det gjør mer skade enn det gjør godt. Vi må vise at vi også tenker kritisk, mente jeg.

Shaygani ville bare skrive én kronikk og være ferdig med det, men så ringte Cemal Knudsen Yucel, som i dag leder organisasjonen Ex-Muslims of Norway.

Les intervju med Cemal Knudsen Yucel i Minerva: – Det var kult å være islamist.

Det ene tok det andre. Shaygani møtte Knudsen Yucel, Walid al-Kubaisi, Shakeel Rehman, Mina Bai, Khalid Thathaal og Tone Grebstad over en kaffe på Litteraturhuset. De møttes flere ganger, og sommeren 2016 stiftet noen av dem Senter for Sekulær Integrering (SSI). Shaygani ble leder.

– Cemal Knudsen Yucel valgte å starte sitt eget, Ex-Muslims of Norway, og jeg tror ikke at han er helt enig i mine tilnærminger. Han vil gå hardere til verks og konfrontere islam som religion. SSI ble ikke tilstrekkelig islamkritisk for ham.

Konfliktene var nok på noen måter uunngåelig.

Som leder av SSI har Shaygani skrevet blogger og vært involvert i styreaktivitetene.

– Hvor mange medlemmer har dere?

– Jeg vet ikke. Vi har få betalende medlemmer, men mange følger oss på Facebook, og vi får ingen offentlig støtte.

Etter vedtaket mot Resett, HRS og Document har to av ni styremedlemmer, Farjam Movafagh og Linda Haugen trukket seg, men Shaygani forventer påfyll i neste runde.

Konfliktene i SSI, og mellom SSI på den ene siden og Resett, Document og HRS på den andre, var nok på noen måter uunngåelig. Shaygani har nemlig svært klare meninger om hvordan integrering og dialog i et flerkulturelt samfunn bør foregå.

Psykologisk integrering

I et innlegg i Aftenposten 19. mai i fjor skrev Shaygani følgende om «psykologisk integrering»:

  • Integrering innebærer at innvandreren «har en forståelse av og fremmer de sentrale verdiene i det nye samfunnet, spesielt verdier som knyttet til etikk og menneskesyn».
  • Videre at man «har etablert en emosjonell tilknytning til det nye landet som er sterk nok til å hindre at han/hun faller tilbake og klamrer seg fast i det som representerer opphavsland eller kultur».
  • For å være integrert «må jeg, som innvandrer, ha en klar ramme rundt det jeg skal integrere meg i, men også særegne verdier som samfunnet mener er overlegne […]».
  • Shaygani nevnte følgende verdier i Norge: «sekularisme, demokrati, ubegrenset ytringsfrihet og likestilling mellom kjønn».

– Migrasjon er et tema som berører relasjon og tilknytning, forklarer psykoanalytikeren.

– Når man flytter, frivillig eller som flyktning, brytes en del viktige tilknytninger. Når man opplever brudd og tap, kommer det et sorgarbeid. Integrering handler om å knytte seg til nye relasjoner, til et nytt sted, nye mennesker og et nytt hjem.

Shaygani er engasjert. Temaet tangerer åpenbart flere interesser for ham: personlige erfaringer og faglige spørsmål i møtet mellom psykologi, filosofi og samfunn.

– I et nytt land møter man noe fremmed. Det ukjente er foran meg, Norge, og det kjente er bak meg. Det fremmede og ukjente gir angst, det kjente gir trygghet.

– Når det fremmede gir angst, kan det være fristende å gå tilbake til det kjente.

Migranter opplever en annen situasjon i dag enn Shaygani gjorde da han kom til Norge i 1988, med internett, Skype, parabolantenner og etablerte subkulturer.

– Når det fremmede gir angst, kan det være fristende å gå tilbake til det kjente, og det er her vi må passe på: Ja, det er viktig å ha et emosjonelt påfyll bakfra, som man kan lene seg på, men man må ikke glemme å gå videre utover mot det ukjente.

For at man skal kunne gå det fremmede i møte, må rammene i Norge i være klare.

– Hvis jeg får en tydelig forståelse av at i Norge kan vi snakke om hva som helst, at i Norge kan alle religiøse tekster bli utsatt for kritikk, og at i Norge kan statsministeren bli tegnet, kongen bli tegnet og Jesus bli tegnet, blir det lettere for meg å forholde meg til det nye landet.

Hvis de norske rammene er diffuse, blir det derimot lettere å trekke seg tilbake til det trygge bak en, å skape sin egen greie der, og så å kreve respekt for det valget, mener han.

– Jeg har en drøm, forteller Shaygani plutselig.

Blinde for egen ekstremisme

– Året er 2075. Det utkommer en svær bok med karikaturtegninger av Muhammed. KrF protesterer. Så er det en stor demonstrasjon med muslimer foran Stortinget. De demonstrerer mot KrF, og til forsvar for at boken har blitt publisert. Ytringsfrihet er viktigere enn religiøse følelser, sier de. La boken komme ut, slår de fast.

Med en slik demonstrasjon vil man skape mye mer respekt for muslimene, og de vil de vise at de vil tilpasse seg verdiene i Norge.

– Jeg drømmer om at muslimene skal bli frihetskjempere.

Ifølge Shayganis framstilling av psykologisk integrering, må man, for å være integrert, selv «fremme verdiene» i det nye samfunnet, som likestilling, sekularisme og ytringsfrihet.

– Hva hvis man faktisk ikke står inne for de verdiene?

– La oss glemme muslimene litt og se på en høyreekstrem person: Er han integrert? Nei, overhodet ikke. Det er mange mennesker som sliter med integrering. Men jeg er psykiater, og jeg slutter aldri å håpe at mennesker kan forandre seg.

– Islamkritikk har veldig ofte gått over i innvandringsfiendtlighet og avvisning.

– I Bushra Ishaqs nye bok framkommer det for eksempel at hver tredje muslim i Norge forbinder landet med moralsk forfall. Er det umulig for dem å bli integrert?

– Som psykoanalytiker er jeg opptatt av seksualitet, og vi vet godt at seksualitet er et stort problem i mange muslimske land. Både kvinners og menns seksualitet blir kontrollert, og det er mye angst rundt unge mennesker som uttrykker seksualiteten sin. Jeg tenker at vi må diskutere dette med hverandre: Hva er moralsk forfall? Vestlig seksualitet eller å kontrollere de unge?

– Den samtalen foregår kanskje ikke godt nok?

– Det stemmer, og det har tre grunner: Storsamfunnet har en kollektiv angst for å berøre temaet, og vi ønsker å ha respekt for minoriteter. Dette er en norsk greie: Alle skal være fornøyde, glade i hverandre og enige. Videre sier en del muslimer at når de åpner Koranen, så ser de bare fred og kjærlighet. Det er for meg en benektelse. Det tredje er de sekulæres ansvar. Vi har ikke vært gode nok til å i saklig kritikk av religioner og islam. Islamkritikk har veldig ofte gått over i innvandringsfiendtlighet og avvisning. Det gjør bare saken verre.

– Derfra kommer markeringen mot Resett, HRS og Document?

– Ja. Jeg ønsker at SSI skal føre en rasjonell og humanistisk religionskritikk, og at vi ikke skal se på muslimer som problemer og på islam som noe som ikke kan reformeres.

I forbindelse med diskusjonen skrev Shaygani følgende i et blogginnlegg: «Vi vil kritisere alle autoritære og antihumanistiske bevegelser, spiller ingen rolle om det kommer fra muslimer eller islamkritikere.» Og etter at HRS og Hege Storhaug lanserte sitt omdiskuterte fotoprosjekt, skrev han i et blogginnlegg at: «Frykten for ekstremisme gjør oss blinde for egen ekstremisme».

Les også Ivar Staurseths kritikk av fotoprosjektet: Human Rights Service er unorske.

– Hvorfor er HRS’ fotoprosjektet ekstremt?

– Fotoprosjektet er antihumanistisk, og det krenker folks menneskeverd. Å sende folk ut med mobiltelefoner for å ta bilde av muslimer skaper misforståelser og avstand. Jeg ble overrasket og lei meg da jeg så hvem som forsvarte prosjektet.

– Var fotoprosjektet en dytt til vedtaket mot HRS og de andre?

– Ja, absolutt.

En uendelig prosess

– Har du selv lyktes i å bli integrert?

– Ja, det vil jeg si, men jeg ser ikke på integrasjon som et ferdig produkt.

– Jeg kan alltid risikere å falle ut av en integrert posisjon.

I et ferskt blogginnlegg skriver Shaygani at: «Kanskje integrering handler om en uendelig psykologisk reise først og fremst, og tar aldri slutt?»

– Hva betyr det?

– Integrering er alltid truet av det motsatte, som jeg kaller desintegrering. Jeg har sett hvordan svært integrerte mennesker som snakker flytende norsk og er i full jobb, kan oppleve en konflikt på arbeid eller privat, som gjør at de faller ut og blir skeptiske til Norge. En fullt integrert person kan bli fullstendig desintegrert. Da er det min jobb, som psykiater, å integrere dem igjen, å føre dem tilbake til samfunnet.

– Hvordan er integrering en uendelig prosess for deg selv?

– Jeg kan alltid risikere å falle ut av en integrert posisjon. Det kan skyldes en voldsom hendelse, som når noe trist eller alvorlig skjer med en av mine nærmeste. Da går tankene mine til Iran, og jeg blir dratt ut fra Norge og tilbake mot hjemlandet. Så må jeg mobilisere indre krefter og dra meg selv tilbake til Norge. Jeg må ta meg sammen, komme hjem og bli integrert på ny.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden