Politikk

Jeg elsker Midtøsten

Istiklalgaten i Istanbul.

Photo: Foto: KIZILSUNGUR, Wikimedia Commons,

Midtøsten er mer enn krig. Det er også gjestfrihet, tilhørighet og samhold.

Etter 2001 var det en stor oppsving i interessen for den konfliktfylte regionen øst for Middelhavet ved våre læresteder for høyere utdanning.

Den viktigste grunnen var det endrede konfliktbildet, som førte til økt oppmerksomhet og dermed større akademisk interesse for hvem som skjulte seg bak de nye fiendebildene.

Folk strømmet til fagene av ulike årsaker. Noen fordi de, som meg, hadde en venstreradikal bakgrunn og sympatiserte med araberne og kanskje særlig palestinerne.

Mange, kanskje de fleste, var bare nysgjerrige. Noen fertet karrieremuligheter.

Ikke alle kloret seg fast. Høsten 2003 begynte jeg å studere arabisk, sammen med hundrevis av andre studenter. Tre år senere var vi en gjeng som hadde lært at Midtøsten er mer enn krig. Det er også gjestfrihet, tilhørighet og samhold.

Elendighetsbeskrivelser i norsk media

Derfor synes jeg ofte det er trist å lese reportasjene i norske aviser. Som når Håvard Rem i en lang artikkelserie fra Istanbul velger å merke seg niqabkledde saudi-arabiske turister (som forutsigbart nok tar inn på det samme dyre luksushotellet som han bor på) og ikke de hundretalls unge kvinnene i miniskjørt på Istiklalgaten.

Eller over elendighetsbeskrivelsene fra Egypt, som har ført til at landet har blitt visket bort fra turistkartet. Rett nok er landet preget av store politiske spenninger og problemer, men det er fortsatt farligere å spasere nattestid i New York, Paris eller London enn det er i Kairo.

Et større problem er stereotypiske fremstillinger av regionen. Om man for eksempel leser avisreportasjer fra norske journalister i Libanon, kan man nesten ta for gitt at det overfokuseres på religiøse skillelinjer.

Dette er selvsagt en sentral del av landets politiske mosaikk, men alle som har besøkt et kunstgalleri eller en bar i Beirut, vet at landet også rommer mye mer.

Likevel er det ikke fritt for at jeg noen ganger blir slått av nedstemthet på regionens vegne.

Som det alltid har vært

Som når jeg, en tidlig morgen i Beirut, rett før fastemåneden Ramadan starter, møter Elias Farhat. Den tidligere libanesiske generalen er en av støttespillerne til sjiamilitsen Hizbollah.

Vi møtes i det storslagne, men folketomme tidligere Marriott-hotellet i det sjiakontrollerte Vest-Beirut, som nå er overtatt av billigkjeden Golden Tulip.

Vi snakker sammen om krigen mellom Bashar al-Aassad og opprørerne i Syria, som nå truer med å spre seg til Libanon. Skjønt, til tross for mindre trefninger og noen bombeangrep virker Beirut fortsatt omtrent som det alltid har vært.

Farhat bruker tiden på å snakke om hvordan Hizbollah beskytter nasjonens interesser og hvordan golfstatene truer den.

Sjiamilitsen ble opprettet under den libanesiske borgerkrigen på 80-tallet, men rettet raskt våpnene mot Israel, med støtte fra den islamske republikken i Iran.

Vi kommer inn på hvordan Hizbollah nå har etablert seg som en hær, ikke bare i grenseområdene mot Israel, men også langs grensen til Syria.

– De forebyggende tiltakene i vest og nord har beskyttet Libanon, sier Farhat.

En annen måte å formulere det på kunne være at trusselen fra sunnimuslimske grupper, både islamske terrorister, men også andre opprørsgrupper, er en større trussel enn Israel.

Rett etterpå kommer et fullstendig selvmotsigende utsagn:

«Hizbollahs våpen er til forsvar, ikke borgerkrig.»

Farhat har, i likhet med resten av det politiske etablissementet, latt seg fange i en tankegang der det å forsvare seg selv og sine egne interesser er viktigst, ikke fellesskapet. For å låne hans egne ord:

«Dette er ikke Europa. Det minner mer om Jugoslavia under Tito.»

Eller, på en annen måte, kan man si at Farhats Libanon hviler på en maktbalanse som ikke må røres. Mens vi snakker sammen har landet vært lenge uten en valgt president. Han tror likevel den fastlåste politiske situasjonen vil ordne seg.

«Uansett vil den politiske situasjonen bli løst gjennom konsensus», sier han.

Demokratiaktivisten

Én som ikke er enig i det, er Lucien Bourjeily. Et medlem av det som opprinnelig var en liten gruppe demokratiaktivister som kalte seg «You Stink».

Men over en kopp kaffe forteller han historien om hvordan den lille gruppen sommeren og høsten 2015 ble en massebevegelse for demokrati, på tvers av religiøse og etniske skillelinjer.

Det han forteller, om hvordan politiet, som først stod stille og så på ansamlingene av demokratiaktivister, etter hvert begynte bruke tåregass og grov vold.

Bevegelsen startet som en protest mot korrupte politikere som ikke ordnet opp i problemene med søppel som lå og fløt i Beiruts gater.

Vi sitter i Achrafiyyeh, den kristne bydelen i Libanon.

Etter hvert ble den lille gruppen til over hundretusener demonstranter i gatene, til tross for at norske eksperter og aviskommentatorer har erklært den arabiske våren død og begravet.

De som protesterte i gatene krevde avgangen til den ansvarlige statsråden, Mohammad Machnouk.

Men Loucien forklarer hvordan bevegelsen kom til å dreie seg om noe mer. Om retten til å gifte seg utenom kirken eller moskeen. Sivile rettigheter. Kamp mot korrupsjon. Demonstrasjonsrett.

– Det som skjedde var at vi begynte å kreve å få våre rettigheter som borgere.

Han forklarer hvordan Libanon er et samfunn der man er avhengig av kjennskap og vennskap med korrupte tjenestemenn. Til forskjell fra resten av den arabiske verden er ikke landene styrt av en eneveldig konge eller diktator. I stedet er det forskjellige klaner og familieoverhoder som styrer.

– Det minner mer om en mafia, enn et diktatur, sier han.

Bourjeily insisterer at han ikke har noen ideologisk tilhørighet. Det dreier seg om demokrati og sivile rettigheter. Han gjentar ordene som et mantra.

– Vår bevegelse er verken på høyre- eller venstresiden. Du kan ikke være det når du ikke har noen stat.

Bevegelsen han ledet døde etter hvert ut. Men i vår stilte mange av de samme aktivistene som året før protesterte i gatene til valg på lokale kommunelister. Flere steder ble de valgt inn og i Tripoli, en nordlig kystby, fikk de nye listene flertall. Partilistene var unike, fordi de bevisst plukket ut kandidater fra forskjellige religiøse grupperinger og med forskjellig etnisk bakgrunn.

Det hender jeg mister min entusiasme for Midtøsten. Så møter jeg mennesker som Lucien.

 

Illustrasjonsfoto: Fra Istiklalgaten i Istanbul. Foto av KIZILSUNGUR, Wikimedia Commons.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden