Politikk

Jeg er ikke bitter, men…

Tidligere arbeidsminister Robert Eriksson har skrevet et kjedelig referat fra egen statsrådstid, ispedd litt politisk forhistorie og noen små stikk.

Bare gjør det

  • "Bare gjør det: Trofast rebell for Siv og Erna"
  • Av Robert Eriksson
  • Kagge forlag, 2016

Universitetsforlaget har i flere år hatt en ”Hva er?”-serie. Hva er fysikk? Hva er idéhistorie? Hva er menneskerettigheter? Tenk – det kan du finne ut ved å tilbringe en ettermiddag med en hendig liten bok, skrevet av en ekspert på feltet.

Forlagsbransjen bør vurdere å utgi en serie pamfletter fra tidligere politikere som vil få sagt noen siste sannhetens ord om gamle saker. Denne svært så subjektive serien kan hete ”Hva skjedde?” Maks 150 sider, maks 150 kroner.

Det biografiske B-sjiktet

Det er nemlig grenser for hvor mange vanlige stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer vi orker å lese livshistorien til. Jens Stoltenberg kommer snart med sin politiske selvbiografi. Jeg sier ikke at den nødvendigvis vil bli spennende, men den kan bli det, selv om – eller fordi – den er subjektiv. Stoltenberg var i tredve år i maktens innerste sirkler, og statsminister i flere perioder. Det samme gjelder statsminister Erna Solbergs memoarer, den dagen hun takker for seg i norsk politikk og vil oppsummere.

Den interessen er ikke like stor for Robert Eriksson, dessverre. Det er en skjebne han deler med Vidar Helgesen, Rigmor Aasrud, Olaug Bollestad, Anders Anundsen og de aller fleste politikere. Det handler ikke om at de er uinteressante, dårlige eller uviktige, men de er vanlige. Slike folk må skrive fremtidsrettet om politikk og sak, og ikke så mye om fortid og egen person. Unntaket er selvsagt hvis de har en helt ekstraordinær bakgrunn.

380 sider Eriksson er nemlig i meste laget, og vi må vente for lenge før vi kommer til klimaks: oppgjøret med parti, presse og kolleger da han måtte gå av som arbeidsminister. Klimaks i denne boken dabber av allerede i unnarennet.

”Sleivkjeftet cowboy”

Før den tid må vi gjennom en litt sytete innledning om hvor hardt det var å være FpU-er og stå på stand, den gangen Carl I. Hagen sa ting som folk mislikte. Vi må lese om regjeringsdannelser, forhandlinger, NAV og innvandring – ting vi har lest om i avisen før, men nå får Erikssons versjon av. Og vi må lese om kulturkollisjonen da Eriksson inntok arbeidsdepartementet og de stive embetsmennene sto der med etablerte og tungvinte prosedyrer, og Eriksson kom og bare ville få ting gjort. Kjapt.

Det er faktisk en ganske underholdende del, særlig når Eriksson forteller at han på privaten hadde det moro med å herme etter departementets ekspedisjonssjefer.

Han tegner et glansbilde av seg selv som selve ur-FrP-eren. En sleivkjeftet cowboy, skriver han stolt. Han er askeladden som kommer fra arbeiderklasse og privat næringsliv og bare ordner opp blant disse sendrektige embetsmennene i hovedstaden.

Dette er et viktig selvbilde for FrP: Den vanlige mannen og kvinnen som tar i et tak som folkevalgt. Der de andre partiene har hatt en tendens til å idiotforklare FrP-ere og stemple dem som mindre begavet, har FrP tatt butikkslaktere og bilselgere på alvor og gitt dem skolering og selvtillit og gjort politikere av dem.

Kritikk og pussig selvkritikk

Eriksson beundrer Carl I. Hagen og sto på hans side i det skjebnesvangre landsmøtet på Bolkesjø i 1994, «Dolkesjø». Men han er kritisk til Hagens dømmekraft i senere tid. Som grelt eksempel trekker han frem Hagens uttalelser etter 22. juli, da den gamle partiformannen var spørrende til om pårørende egentlig trengte å komme til bunns i alle detaljer i hendelsesforløpet da deres kjære ble drept. Det er en god og berettiget kritikk, men pussig nok mener Eriksson at samme gamle Hagen burde vært tatt inn i regjering.

Ønsket om Hagen ved Kongens bord blir ikke mindre paradoksalt av at Eriksson tar selvkritikk på partiets vegne, for retorikken i innvandringsdebatten siste år. Han nevner bildene av den druknede Alan på 3 år, som gikk verden rundt og rørte alle mens FrP snakket om å stramme inn, stramme inn, stramme inn.

Det er en litt underlig selvkritikk. For hele argumentet med å hjelpe flest i nærområdene – det humane argumentet for en streng innvandring – er jo å hjelpe flest mulig, best mulig. Gir man inntrykk av at det ikke er en klar grense, vil flere enn det er kapasitet til – eller flere enn de som har reell sjanse til innvilget opphold – ta seg over på en livsfarlig ferd. Kanskje ved hjelp av menneskesmuglere. Det er rart av en FrP-er å konstruere en motsetning mellom medfølelse og humanitær hjelp på den ene siden, og å begrense hvor mange som får opphold på den annen. Kontrollert innvandring vil bety at de som faktisk innvilges opphold, kan fraktes hit trygt.

Jeg er ikke bitter, men…

Etter et par hundre sider er det duket for knasket, tenker jeg optimistisk, det som kunne vært oppsummert på 150 sider i en pamflett i den nevnte ”Hva skjedde?”-serien. Men også her er boken nokså flat.

Det handler i korte trekk om et vennskap til en politisk rådgiver som utviklet seg til et intimt kjæresteforhold, men først etter at begge var ute av regjering, ifølge Eriksson. Men ryktene svirret i Akersgaten før dette, og journalistene begynte å ringe. Dernest handler det om journaliststanden og særlig VG, og da spesielt journalistene Erik Mosveen og Lars Joakim Skarvøy, som blir omtalt som hyener. Underveis er det forresten noen underlige småspark til Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen.

Og så er det Siv og Erna, da, som kastet ham som statsråd. Litt småbitter er han på Siv på de siste sidene, men han er mer skvær i sin omtale enn jeg fikk inntrykk av da jeg leste om boken i forrige uke. I VG.

Så kan leseren sitte og lure på om det er reelt eller en skjønnmaling av eget, saklige og stoiske reaksjonsmønster.

Når til og med det store sladderknasket uteblir, blir boken nokså kjedelig. Den mangler de store politiske saklige vyene, men også det saftige, overraskende sladderet. Det er en oppsummering av statsråd Erikssons bragder 2013-2015. Den vil muligens ligge under noen juletrær i Nord-Trøndelag i desember.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden