Søndagssamtalen

– Jeg liker ikke forfattere som tror de vet svaret på alt

– Det som har skjedd i Tyrkia, som truer demokratiet, kan skje i andre land, sier Elif Shafak.

Bilde: Zeynel Abidin

Den tyrkiske stjerneforfatteren Elif Shafak vil overvinne gapet mellom ulike religioner. Men da hun sto frem som bifil, fikk hun problemer.

Den som synder, den som tror og den som tviler – «the sinner, the believer and the confused».

Slik introduserer forfatteren Elif Shafak de tre karakterene i sin siste bok, Three daughters of Eve.

Når vi åpner boken får vi se et fotografi av tre unge, muslimske jenter som smiler side om side. I midten står hovedpersonen Peri. Det er jenta som tviler – datter av en mor som på sine eldre dager har begynt å følge bokstavtro islam og en far som har forlest seg på Marx og andre sekulære tenkere.

Bildet er tatt i Oxford mer enn et tiår tilbake. Nå er Peri hjemmeværende mor og en del av den moderne og vestlig-inspirerte sosieteten i Istanbul. Religion snakker man helst ikke om, i alle fall ikke hvis man vil unngå konflikt.

Men da bildet av Oxford-studenten Peri ble tatt, var virkeligheten en annen. Peri dras mellom moren og faren, mellom den lettkledde, selvsikre studievenninnen Shirin fra Iran og den hijab-kledde, dypt religiøse Mona fra Egypt. Samtidig forsøker Peri å finne sin egen vei, og ender med å studere fenomenet «Gud» hos den karismatiske professoren Azur. Det får dramatiske konsekvenser, både for andre og henne selv.

Internasjonal stjerne

Som fjerde forfatter ut er Elif Shafak, forfatteren bak Shirin, Mona og Peris univers, invitert til å delta på Future Library – kunstprosjektet i regi av Deichmanske bibliotek der konseptet er at manusene lagres sammen med en nyplantet skog i nordmarka.

Bøkene skal hentes opp igjen og leses – for første gang – i 2114.

Shafak, som pendler mellom London og Istanbul, er et relativt ukjent navn her til lands, selv om tre av bøkene hennes er oversatt til norsk. I Tyrkia er hun den mest leste og solgte kvinnelige forfatteren noensinne, bøkene har vunnet priser og er oversatt til hele 25 språk.

– Det er skrevet med utgangspunkt i en tillit – tillit til at folk fortsatt leser bøker om hundre år.

Med sin delte kulturelle bakgrunn som drivkraft er Shafak en forfatter med ambisjoner på vegne av bøkene sine: Hun insisterer på at hun vil si noe grunnleggende om vår tid, noe som kan overvinne de forskjellene i religiøsitet og kultur som preger mange av oss.

Når jeg møter henne på Grønland i Oslo, kvelden før det ferske manuset skal plasseres i en kapsel og treet skal plantes, virker hun likevel ganske avslappet når jeg spør hva manuset skal fortelle fremtidens lesere om tiden vi lever i:

– Det er en litterær tekst som forhåpentligvis skal kunne leve uavhengig av tid og sted, litt som et brev man finner i en flaskepost.

– Det er skrevet med utgangspunkt i en tillit – tillit til at folk fortsatt leser bøker, at historiefortelling og litteratur vil være viktig også om hundre år, sier Shafak, som understreker at ingen har lest teksten som nå er blitt en del av fremtidsbiblioteket – ikke en gang en redaktør eller den nærmeste familien.

Historie og myter

Å fortelle historier har vært viktig for Shafak helt siden barndommen, forteller hun. Hun vokste opp sammen med moren og bestemoren i et tradisjonelt nabolag i Ankara. Mens moren var høyt utdannet, var bestemoren en kvinne uten utdannelse som tok imot naboene for å lese fremtiden i kaffegrut og helbrede hudplager ved hjelp av torner fra en rose.

Senere fikk moren jobb som diplomat. Elif havnet på internasjonale skoler i et vestlig utdanningssystem. Den mytiske, tradisjonelle tyrkiske siden av seg fikk hun utløp for ved å begynne å skrive fortellinger, noe hun fortsatte med mens hun tok doktorgrad i statsvitenskap og senere ble professor, først i Michigan og nå ved St.Anne’s College i Oxford.

Når du kommer fra et skadet demokrati, som Tyrkia, har du ikke den luksusen å ikke være politisk.

Ved side av den akademiske karreieren har hun altså skrevet jevnt og trutt, noe som har resultert i ti romaner, mange av dem om nettopp myter og historiske hendelser: Arkitektens læregutt, som ble oversatt til norsk i 2015, handler om en gutt som går i lære hos den store arkitekten Sinan, som bygde moskeer under det osmanske rikets glanstid.

Politisk

Jeg spør Shafak hva som er grunnen til at hun har beveget seg i en mer politisk retning i Three Daughters of Eve sammenliknet med for eksempel Arkitektens læregutt. Hun har riktignok åpent vært motstander av den demokratiske utviklingen i Erdogans Tyrkia, og havnet til og med i retten da hun skrev kritisk om tyrkernes håndtering av folkemordet i Armenia i boken The bastard of Istanbul. Men samtidig har hun uttalt at «litteraturens språk kan ikke være det samme som politikkens språk.»

Har hun blitt mer politisk, mer opptatt av religion i takt med at den politiske situasjonen i hjemlandet Tyrkia er blitt mer betent?

– Jeg tror jeg er uenig med deg i det, svarer hun lynkjapt. – Jeg har alltid vært politisk. Når du kommer fra et skadet demokrati, som Tyrkia, har du ikke den luksusen å ikke være det. Det politiske blir en del av deg.

– Men det jeg ikke liker, er forfattere som tror de har svaret på alt. Jeg stiller politiske spørsmål, men vil ikke gi svar, fortsetter hun.

Målet mitt å kombinere kunnskap, politikk og følelser. Derfor skriver jeg både om arkitektur, kunst, historie, politikk og kjærlighet.

– Dessuten lærte jeg tidlig at politikk er mer enn det som skjer i parlamentet, understreker hun.

Mentale ghettoer

Shafak mener litteratur på sitt beste har evnen til å overvinne et av de største problemene i samfunnet i dag, nemlig at vi lever i mentale «ghettoer»:

– Vi omgir oss stort sett med dem som ligner på oss selv.

Den problemstillingen møter hun daglig i jobben som professor i internasjonal politikk, forteller hun.

– Det hele ender med en polarisering, der samfunnsdebatt blir en diskusjon mellom intellektuelle standpunkter man selv er sikker på at er riktig.

–  Hvordan er det mulig at så få eksperter så Brexit eller Trump komme? Eller at man tok så feil av den arabiske våren?

– Akademia er nærmest besatt av å kartlegge data som kan måles, men man har forsket veldig lite på følelser, for eksempel på hvordan mennesker reagerer følelsesmessig på demagogers handlinger og retorikk.

Litteraturen kan romme både følelser og kunnskap, påpeker hun, mens både politikken, akademia og vestlige samfunn generelt har glemt hvor tett disse tingene henger sammen.

– Det hele ender med en polarisering, der samfunnsdebatt blir en diskusjon mellom intellektuelle standpunkter man selv er sikker på at er riktig, det blir ingen dialog.

– Hvordan kan vi overvinne dem da, de mentale ghettoene? Algoritmene på nettet forsterker dem jo bare.

– Vi er nødt til å gå inn for å være nomader, altså på den måten at vi fortsetter å utsette oss for folk som er forskjellige fra oss selv.

Ble kalt pervers

Selv opplevde hun en slik konflikt på nært hold bare for noen måneder siden, da hun under et TED-foredrag fortalte at hun aldri tidligere har turt å si at hun er bifil – før nå.

– Jeg fikk enormt mye hets og kritikk på lederplass i de største, tyrkiske avisene, ikke bare de mest konservative, forteller Shafak.

– TED-foredraget var fra min side ment som et slags manifest for pluralisme, og jeg nevnte at jeg hadde vært redd for stigmaene rundt det å være biseksuell. Avisene kalte meg pervers, og mange av kommentarene jeg fikk var rett og slett sexistiske.

Det er når et samfunn mister sine kjerneverdier at de mentale ghettoene oppstår.

Reaksjonene er et eksempel på hva som skjer når man ikke snakker sammen, sier Shafak, og peker på at seksuelle legninger fortsatt er et tabu for mange:

Tyrkia er et land der folk for eksempel fryder seg over å ha en transseksuell artist med i Eurovision, men så er samfunnet fortsatt homofobisk i praksis, man vil se det på skjermen, men ikke i sitt eget nabolag.

Vestlige verdier

Å overvinne polariseringen vi ser mellom de mentale «ghettoene», særlig i vestlige samfunn, er Shafak svært engasjert i.

– Landene i Vesten må bli bedre til å samles rundt det som faktisk er deres viktigste verdier. Særlig i møte med land der diktatorer og despotiske ledere truer demokratiet, for eksempel i Midtøsten, må Vesten være ekstremt tydelige, mener hun:

– Nå er det mye dobbeltmoral. Faktum er at de vestlige verdiene burde være universelle og gjelde for alle.

Men slik det er nå, gir vestlige ledere inntrykk av at de respekterer despotene, sier hun:

– De tror at verdiene kan oppgis i bytte mot for eksempel handelsavtaler eller andre byttehandler som gagner Vesten økonomisk.

– Det er når et samfunn mister sine kjerneverdier at de mentale ghettoene oppstår.

Når samfunnet brytes opp, får det konsekvenser for politikken, tror hun:

– Historien beveger seg i sirkler, og nye generasjoner gjør de samme feilene som tidligere generasjoner.

– Derfor kan vi ikke ta grunnleggende verdier som demokrati eller LHBT-rettigheter for gitt.

To verdener

I Three daughters of Eve bor Peri i tett nærkontakt med to slike adskilte, mentale verdener: Moren blir gradvis mer oppslukt av sin religiøse mentor, mens faren gang på gang forteller datteren at sekulær kunnskap er veien til frihet og opplysning: universitetet i Oxford for ham den ultimate drømmen.

Vi som er liberale og vil kjempe for demokratiet må rett og slett gjøre en bedre jobb.

– Jeg ville skrive om hvordan vi kolliderer med hverandre kontinuerlig, og om hvordan det er å vokse opp midt i en sånn konflikt. I et land som Tyrkia kan kollisjonene ofte oppstå i samme hus, sier Shafak, og peker på den dyptgripende konflikten mellom det moderne og det tradisjonelle, det religiøse og det sekulære, som preger Tyrkia.

Klubben for bekymrede forfattere

Men heller ikke Vesten er spart for kollisjoner mellom det tradisjonelle og det moderne, ei heller av trusler mot demokratiet. Shafak forteller om opplevelsen av å reise rundt i verden på litteraturfestivaler som forfatter.

– Jeg pleide å være med i klubben for de «bekymrede forfatterne», de som samlet seg i et hjørne og var triste over situasjonen i landene sine. Det var jeg og forfattere fra for eksempel Iran og Saudi-Arabia.

– Nå er klubben plutselig blitt større og mindre eksklusiv – vi har fått selskap av amerikanere, briter, polakker og ungarere, ler Shafak.

– Alt det som har skjedd i Tyrkia, som truer demokratiet, kan skje i andre land. Vi som er liberale og vil kjempe for demokratiet må rett og slett gjøre en bedre jobb, sier hun.

Tabuer

– Men hvordan tror du at du kan påvirke – er det ikke stort sett de liberale som deg selv som leser bøkene dine?

– Det er nettopp sånn det ikke er: jeg har lesere fra alle sjikter i samfunnet. Når jeg skal signere bøker, kommer det ofte lesere med heldekkende plagg.

Tiden vår er ute for lenge siden, og siden jeg ikke lyktes med å lokke Shafak til å røpe flere detaljer om bidraget til Fremtidsbiblioteket, prøver jeg å spørre om hennes neste bok: hva skal den handle om?

Shafak smiler hemmelighetsfullt.

– Så mye kan jeg si: jeg vil fortsette å skrive om tabuer. Om historiene vi har glemt, stemmer som er blitt marginalisert. Jeg vil skrive om det vi ikke snakker om.

Fra forsiden