Debatt

Jeg orker ikke lenger. Jeg slutter i kirka

Får jeg sparken nå? En genser til: Nå lever vi farlig! Jens Bjelland Grønvold beskriver livet som samboende prest.

Photo: Bo Mathisen

Biskopene har fornyet sin beslutning om ikke å godta samboende prester. Les sjømannsprest Jens Bjelland Grønvolds brev til dem.

Biskopene bestemte i forrige uke at de fortsatt ikke vil godta samboerskap blant prester. Minerva har tidligere skrevet om at dette kan bli den neste store striden i kirken.

Kjære biskoper (og alle andre),

Se for deg at du er 28 år og teologistudent. Du har snart 300 000 kroner i studielån, som du har tatt for å skaffe deg en 6-årig utdannelse, og du vil bli prest.

På en fest på tredjeåret møtte du en fin sosiologistudent. Det ble kjempestemning. Nå går du på sisteåret på teologien, og dere har flyttet sammen for ett år siden. Hun jobbet mye kveldsskift, så forholdet fikk det mye bedre når dere kunne se hverandre hjemme. Dere er lykkelige – nå venter avslutning av studier, fast jobb og kjøp av leilighet!

Det er bare ett problem: Biskopene i Den norske kirke vil nekte teologistudenten å bli prest. Årsak: Han er samboer!

– Det er ikke nødvendigvis galt å være samboer, sier biskopene. Men det er bedre å være gift. Derfor nekter vi å ordinere deg som prest!

I 2017.

Har vi ikke lært noe av sakene om diskriminering av kvinner og LHBT i kirka? Har vi ikke lært at hva vi gjør mot folk og hva vi sier faktisk må henge sammen? Hvis det ikke er galt å være samboer, så må vi ikke diskriminere samboere.

Dette er en av grunnene til at jeg nå slutter i Sjømannskirka. Jeg orker ikke lenger.

I Sjømannskirkas dokument om «Vilkår for ansettelse» står det at samboere ikke kan jobbe i organisasjonen.

Da jeg flyttet til London, var jeg singel. Jeg møtte en super jente, og jeg måtte fortelle henne: Vi kan ikke bo sammen.

Da begynte det: Vi måte ha to folkeregistrerte adresser. To postadresser. Så tok hun med en genser og tannbørsten over en gang hun overnattet.

Får jeg sparken nå? En genser til: Nå lever vi farlig!

Og sånn går nu dagan; i en stadig frykt for hva min arbeidsgiver tenker om at min kjæreste og jeg ønsker å være sammen litt oftere. Fordi hun jobber kveld. Og jeg jobber dag. Og vi er glade i hverandre.

For min del har beslutningen til biskopene ingenting å si for at jeg nå ikke skal jobbe som prest. Jeg er over kneika og allerede ordinert, og i Den norske kirke kunne jeg ha jobbet i et bispedømme som ikke legger vekt på samliv når de ansetter. Så kunne jeg bare ha trukket på skuldrene når en eller annen biskop prøvde å irettesette meg. Det hadde jeg levd fint med.

Men jeg skriver dette i solidaritet med teologistudentene. De som ikke er ordinert. De som faktisk kan få yrkesnekt på grunn av dette. Dette taper vi flotte folk på. Det må ta slutt.

I dag er jeg innmari lei meg. Dette har kostet meg masse krefter i form av tankekraft i årene i Sjømannskirka. For kjæresten min har kirka mistet nesten all integritet.

Nå må vi stå opp for de mest sårbare i dette systemet: De unge studentene.

Les også intervju med Silje Kristin Meisal, trolig den første som ble ordinert som prest mens hun var samboer: «– Det var på høy tid å bryte kirkens lære».

Ennå ikke abonnent? Les så mye du vil på Minerva for kun 49,- i måneden! Bestill her.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden