Kommentar

Jeg trodde outrert identitetspolitikk var på retur, men Aftenposten gjør meg usikker

Bilde: Pixabay

Ifølge et innlegg der driver Minerva og undertegnede med kolonialistisk retorikk.

Sverige har som kjent pleid å ligge noen hestehoder foran Norge. Det gjelder ikke bare storindustri og kultureksport. Også som innvandringsland har Sverige vært «flinkest» til å ta opp i seg de internasjonale trendene, og sliter derfor tungt med integreringsproblemer, arbeidsløshet og kriminalitet.

På toppen av det hele har svenskene, trendbevisste og moderne som de er, vært de beste til å importere de mest outrerte utslagene av identitetspolitisk og normkritisk tankegods fra amerikanske collegecampuser. Kulturell appropriasjon, mikroaggresjoner og andre motefenomener som muligens er litt på retur nå, og som i alle fall jeg er temmelig lei av å lese om, har blitt omfavnet av svenske pressefolk, debattanter og politikere.

Hvordan det hele gikk til, er blitt dokumentert i en ny bok av kommentatorene Ivar Arpi og Adam Cwejman, kalt Så blev vi alla rasister. Bokens tema er et relativt nytt fenomen som dukket opp i Sverige rundt 2012. Et tidlig tegn var da statsminister Stefan Löfven i 2013 tok til orde for et krafttak mot den strukturelle rasismen i landet. «Rasistiske tenkemåter viser seg i hele samfunnet, til og med i regjeringen», mente han. Det var nødvendig å «tåle å se den rasismen som finnes hos oss selv».

På spørsmål fra en journalist måtte Löfven imidlertid vedgå at han ikke fant spor av rasisme hos seg selv personlig. «Löfven ville synge med englene og var ikke berett på oppfølgings-spørsmål», skriver de to forfatterne.

Löfvens metode

I et multietnisk samfunn der ulike grupper ikke kommer like bra ut, er det instinktivt riktige å gjøre som Löfven og gi strukturer i samfunnet skylden for problemene. Alternativet er nemlig å bli oppfattet som ond og anklagende. De færreste liker å fortelle en venn at han har seg selv å takke for problemene sine. Minst like ubehagelig synes mange det er å peke på kulturproblemer hos innvandrerbefolkningen, selv om de fremstår nokså selvsagte. Se for eksempel bare på hvor ulikt barnefattigdommen er fordelt mellom forskjellige etniske minoriteter i Norge. Den er fire ganger så høy blant pakistanere som blant indere, men den førstnevnte gruppen møter neppe mer av strukturelle hindre og rasisme enn den sistnevnte, i så fall trengs det en grundig forklaring. Derfor er det viktige med åpen og nyansert debatt.

Dette betyr ikke nødvendigvis er noe gærent med kvotering eller å bruke mer penger, men det forutsetter at det er dokumentert at slike tiltak vil treffe kjernen av problemet, og ikke bare at alle andre forklaringer er tabubelagte, noe som også gjør det viktig med åpen debatt.

Svenske tilstander

Alternativet er svenske tilstander med mange rare utslag. Arpi og Cewjan skildrer en politisk kultur der ens rase eller seksuelle legning har blitt et tilstrekkelig argument i en debatt. Minoritetspersoner som er imot identitetspolitikken, blir hetset grovt i sosiale medier.

Berøringsangsten for problemer innad i innvandrermiljøene gjør at man for eksempel ikke kan diskutere at hundretusenvis av svenske ungdommer ikke selv får velge hvem de skal gifte seg med, uten å bli anklaget for rasisme.

Noe av dette er gjenkjennelig fra Norge. Men jeg har ofte tenkt at uroen rundt identitetspolitikken er oppblåst. Man tar tak i ekstreme meninger i universitetsmiljøene eller enkelttilfeller og gjør mer ut av dem enn det er grunnlag for. De fleste mennesker har ikke så gale meninger og er ikke så ytringsfrihetsfiendtlige som de verste eksemplene skulle tilsi.

Og i Norge er vi litt mer sindige enn i Sverige eller USA, tenker jeg.

Kolonialisme i Groruddalen

Men så leste jeg et innlegg av groruddølen Muna Jibril i Aftenposten i forrige uke. Jibril mener at mens den norske høyresiden anklager meningsmotstandere for berøringsangst når det gjelder utfordringer knyttet til innvandring, lider de selv av berøringsbesettelse.

Det er for så vidt et fiffig retorisk knep som enkelte sikkert burde føle seg rammet av, men etter det handler teksten mest om kolonihistorie. Tanken later til å være at den norske høyresiden i 2018 forholder seg til innvandrere på samme måte som engelskmenn forholdt seg til den koloniserte befolkningen i Victoriatiden. Jeg leste også om postkolonialisme på universitetet, men jeg finner ingen gode argumenter eller eksempler i teksten på at fenomenet er overførbart til dagens Norge.

Isteden foretar Jibril en provosert avstikker til en tekst jeg skrev i Minerva i fjor om innholdet i og bråket rundt artikkelen «The case for colonialism» av statsviteren Bruce Gilley.

Det hjelper tydeligvis ikke at jeg konkluderte med at Gilleys artikkel var dårlig. Man skal nemlig ikke ta opp slike ting i det hele tatt. Det trivialiserer visstnok erfaringene til kolonialismens ofre og «utestenger disse menneskene fra samtalen» (Gilleys artikkel ble for øvrig også diskutert i Aftenpostens egne spalter, som da også må være et sted man maler dehumaniserende bilder av afrikanere).

Usaklige beskyldninger

Videre har Jibril noen mildt sagt usaklige beskyldninger om at undertegnede «får kost seg med å flekse sine retoriske muskler uten konsekvenser for ham selv. For det blir etter hvert tydelig at teksten ikke har et annet formål enn at han vil vise seg frem».

Dette er så dumt at det ikke går an å forsvare seg mot. Ifølge Jibrils øvrige logikk burde østeuropeere si at man ikke får diskutere om sosialisme har noe for seg på grunn av sosialismens rundt 100 millioner dødsofre. Er det noe som ikke fører til annet enn polariseringen hun frykter, er det å sette folk i bås med overgripere og be dem holde kjeft.

Blir dette vanlig?

Jeg lurer på om Aftenposten og andre etablerte medier føler at den identitetspolitiske trenden er så viktig at de vil fortsette å kolportere slikt tankegods og tilhørende krav om tabubelegging, selv om innleggene lider under en mangel på kvalitet og struktur som man ikke ville tolerert når andre ting diskuteres.

Det ligger fortsatt i tiden, så kanskje vil det bare bli mer av det, også i Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden