Debatt

Jerntriangelets selvmord

Siv Jensen bør finne igjen tilliten til SSBs direktør i løpet av helgen, skriver Vegard Rødseth Tokheim.

Bilde: Kilian Munch / Norsk olje og gass / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Ut døren av SSB går ikke en direktør, men inn på pulten til Siv Jensen kommer en statsforvaltningskrise som hun må ta ansvar for.

I etterkrigstidens Norge vokste Jerntriangelet frem som en betydningsfull maktfaktor. Samfunnsøkonomisk Institutt ved UiO, Finansdepartementet (herunder også Norges Bank) og Statistisk Sentralbyrå var premissleverandør for store deler av norsk politikks beslutningsgrunnlag.

Mye av den reelle makten til samfunnsøkonomene over politiske beslutninger har siden sakte forvitret, men institusjonenes omdømme i politiske kretser som nøytrale og faglig kompetente har forblitt svært høy. Det har vært et gode for nasjonen som helhet at politikere har kunnet fått teste ut sine politiske ideer i møte med faglige realiteter uten at man har tvilt på svarene man har mottatt.

I de siste tre uker har det etablert seg usikkerhet i pressen rundt og innad i SSB. Dette skyldes ikke at eksterne krefter har gått til angrep på institusjonens omdømme eller integritet, men interne krefter som har gått til pressen som et ledd i en sterk motstand mot egen omorganisering.

Pressen har luktet blod og krise, og har gått i flokk for å få frem de mest sensasjonelle nyheter rundt prosessen.

I hovedsak dreier mediedekningen seg om to aspekter: intern omorganisering av organisasjonen SSB og innvandrer-regnskapet.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Fornuftig omorganisering

Den interne omorganiseringen har vært ønsket (bestilt) av Finansdepartementet og dets øverste leder Finansministeren. I takt med fallende kvalitet på forskningsavdelingen til SSB (målt ved publisering i internasjonale tidsskrift med fagfellevurdering), og med nye muligheter til analysearbeid, har 25 forskere blitt ønsket flyttet til å bedrive analyse.

Ettersom ingen få av disse har publisert forskning på nivå II de siste fem år, er det kanskje ikke en urimelig tanke at disse bør bedrive analyse istedenfor forskning. (OPPDATERING: I opprinnelig versjon av denne artikkelen skrev jeg at ingen av de forskerne som flyttes har publisert på nivå 2. Jeg har blitt opplyst om at dette ikke er korrekt). SSBs knappe ressurser blir best utnyttet ved at disse personene produserer viktige analyser til beslutningstakere i det norske samfunn, og at forskningsavdelingen blir litt mindre i antall årsverk og bedre spisset faglig.

Les også Sveinung Rotevatn om SSB: Slik kan vi faktisk ikkje halde på.

Dette så også ut til å kunne bli resultatet av en langvarig og involverende omorganiseringsprosess. Det helt frem til en fagøkonomisk diskusjon om SSBs modeller og konsekvenser av omrokkeringer i forskningsavdelingen, ble til en diskusjon om innvandring etter Erling Holmøys uttalelser rundt omorganiseringen.

Det er nemlig ikke den ønskede omorganiseringen, antall årsverk i forskningsavdelingen, SSBs modeller eller publikasjoner i internasjonale tidsskrift som gjorde SSB til en politisk sak.

Fyrt opp av innvandring

Da Erling Holmøy – ofte kjent som «Innvandringsregnskapets far» – gikk ut i Minerva, ga han grobunn for en ikke bevist teori om at SSBs ledelse hadde valgt å flytte ham vekk fra forskningsavdelingen fordi ledelsen visstnok skulle være positive til innvandring. Dette fyrte oppunder en lang diskusjon i pressen rundt interne forhold i SSB, og ved sin forlengelse har den politisert fagøkonomiske analyser fra SSB til det ugjenkjennelige.

Påstanden fra Holmøy og enkelte kommentatorer om at Christine Meyer eller ledelsen i SSB skulle ha styrt forskning rundt innvandring, faller på sin egen urimelighet. Det er ikke noe belegg for å hevde at så har skjedd. SSB har faktisk produsert stadig mer informasjon om innvandring og innvandreres politiske preferanser, yrkesdeltagelse med mer de senere år, også under Meyers ledelsestid. Det finnes  fagøkonomisk uenighet om hvordan man best kvantifiserer, måler og analyserer en lang rekke av disse tallene, blant annet hvilke forutsetninger som skal legges til grunn. Dette er en faglig diskusjon og ikke en politisk diskusjon.

Intern misnøye

Beskyldningen om at ledelsen ved SSB bedriver politisk styring av byrået kommer ikke fra pressen, men fra interne misfornøyde krefter som motsetter seg organisatoriske endringer. Pressen har tildels ukritisk videreformidlet påstandene fra disse, uten å sjekke fakta i en travel hverdag hvor man helst burde ha en doktorgrad i samfunnsøkonomi for å forstå innholdet i diskusjonen som foregår internt i SSB.

På toppen av kransekaken har Liv Signe Navarsete kommet på banen med konspiratoriske ideer om at det som i realiteten har foregått i SSB ikke er noe annet enn en ren kamp mellom samfunnsøkonomer og siviløkonomer om selveste SSB. Dette er alvorlige beskyldninger fra en stortingsrepresentant.

Da Holmøy gikk ut med sin personlige frustrasjon tenkte han neppe at han ville få støtte fra så forskjellig «fagøkonomisk» hold som en tidlig leder av Senterpartiet og Kjetil Rolness, og i dag også fra diplomøkonom Siv Jensen fra NHHK.

Tilliten truet

Resultatet av Holmøys insinuasjon om at SSB har en klar politisk slagside i sin forskning, som da også er en beskyldning mot ham selv, er at publikums tillit til samfunnsøkonomene i SSB har falt til et bunnivå. Det er et problem som nå hefter ved hele organisasjonen uavhengig av hvilken ledelse som sitter på toppen og resultatet av omorganiseringen.

Denne beskyldningen fra Holmøy fikk i går sin fulle støtte i Finansministerens opptreden bak de tunge dører i Finansdepartementet. Siv Jensen har satt embetsverket i gang med å finne grunner til å sparke SSBs direktør. Da Christine Meyer ønsker å bevare institusjonens uavhengighet fra politisk føring, var det intet valg enn å gå inn i gårsdagens storm.

Lett etter argumenter for mistillit

Finansministeren med støtte fra eget departement har ved dette gjort etatsstyringen av underliggende etater til en politisk sak. Med lupe har man forsøkt å finne grunnlag for å fremme mistillit mot direktøren, og på det tynneste grunnlag har man hevdet at departementet for en god tid tilbake ba SSB om å gå forsiktig frem. Direktøren har nettopp trådd varsomt i omstillingsprosessen og justert sine handlinger deretter. Anbefalingene til det interne utvalget gikk langt mer omfattende til verks.

Det som i utgangspunktet var blitt et tillitsproblem mellom SSB og samfunnet, blir med Finansminister Siv Jensens handlinger og uttalelser et gapende hull i tilliten til Finansdepartementet. Når Finansministeren nå uthuler tilliten til SSBs politiske uavhengighet, uthuler hun også tilliten til den fagøkonomiske uavhengigheten til hele sitt departement med underliggende etater. Dette handler ikke lenger om SSB. Det er en statsforvaltningskrise.

Politiseringen av SSB

Dette kan føre til at fremtidige analyser og forskning fra SSB og den fagøkonomiske standen, også i Finansdepartementet, ikke lenger vil ses på av det brede lag som nøytral og faglig basert. Det vil kunne bety at politikere av ulike sjatteringer ikke lenger fester lit til SSBs analyser. Tillit er det sentrale fundament for SSBs virksomhet. Denne bør raskest mulig gjenopprettes av hensyn til den politiske diskurs. Stortinget må gjennomgå Finansministeren og embetsverkets handlinger i denne saken i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, så raskt det lar seg gjøre. Stortinget kan ikke akseptere at den til enhver tid sittende finansministeren, på grunn av sine politiske preferanser, stiller spørsmål ved fagøkonomiske råd og analyser.

Når historien om de tre siste uker en dag skal skrives, vil dette kunne bli øyeblikket der statens fremste økonomer lot samfunnsøkonomenes integritet fordufte, og satte på spill tilliten til fagøkonomers og embetsverkets uavhengighet i sine råd, svar og analyser.

Erling Holmøys rolle i den historien vil det trolig ikke bli nådig beskrevet av fremtidens historikere, for den har ikke akkurat vært på nivå II. På vegne av en samlet samfunnsøkonomstand har Erling Holmøy begått seppuku når det gjelder faglig integritet.

Finansministeren, Finansråden og øvrig politisk ledelse bør raskest gjenoppbygge Stortingets tillit til fagøkonomiens uavhengighet, og Siv Jensen bør håpe at hun gjenfinner tilliten til direktøren for
Statistisk Sentralbyrå i løpet av helgen.

Les også Sveinung Rotevatns kritikk av Holmøy. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden