Debatt

Jesu kjønn kan ikke omskrives

Gyrid Gunnes er svært kreativ, revisjonistisk og til tider kontrafaktisk i sin omgang med Bibeltekstene og historien, skriver Ivar Bu-Larssen.

Bilde: Pixabay

Når NRK ikke godkjenner Gyrid Gunnes’ andakter om #metoo, Jesus som kvinne og Pussy Riot, gir det likevel en vond smak av sensur.

Gyrid Gunnes, prest i Den norske kirke og Phd-stipendiat, fikk nylig refusert sine andakter til morgenandakten i NRK. Eller mer presist: hun trakk seg da hun fikk beskjed om å endre andaktene hun hadde skrevet.

Morgenandaktene på NRK kan litt uerbødig kalles «feelgood-kristendom» der bibelfortellinger og hverdag veves sammen gjennom refleksjoner, illustrasjoner og anekdoter. Disse andaktene har en stor lytterskare og står sterkt særlig blant den eldre delen av befolkningen.

Andaktene til Gunnes ble tydeligvis for sterk kost for NRK. Gunnes selv hevder at de kunne blitt holdt uten problem i en hvilken som helst kirke i Den norske kirke (Dnk).

Men hva med det teologiske innholdet i andaktene, som har blitt publisert i sin helhet i avisa Vårt Land? Spørsmålet er om Gunnes sin teologi kan sies å samsvare med Dnks teologi.

Utgangspunktet for de tre andaktene til Gunnes er starten på Johannesevangeliet, den såkalte Johannesprologen, der Jesus identifiseres med Guds skaperord:

«I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud, og ordet ble kropp og tok bolig iblant oss.»

Gunnes anlegger slik et inkarnatorisk perspektiv, at Gud ble menneske, bokstavelig talt kropp, i Jesus Kristus. Andaktene kan leses som et svar på spørsmålet om hva dette betyr for oss.

1: #metoo

I den første andakten er temaet #metoo: «Ordet sier me too (…). Derfor tror vi på en Gud som kan si #metoo sammen med tusenvis av kvinner det siste året.» Gunnes har ingen problem med å få leserens oppmerksomhet, kombinasjonen sex og religion er som kjent uimotståelig.

Resonnementet bak utsagnet er av det spekulative slaget:

«Det er riktig at de eventuelle seksuelle krenkelsene Jesus kan ha opplevd, er evangeliene tause om. Det betyr ikke at de ikke har skjedd.»

Gunnes går slik langt i å antyde at Jesus kan ha vært utsatt for seksuelle krenkelser, uten å komme nærmere inn på hva det skulle dreie seg om. Problemet med en slik tilnærming er åpenbar – Gunnes anlegger et perspektiv som er fullstendig fremmed for evangelienes fortellinger om Jesus, og en kunne hevdet nær sagt hva som helst ut fra hva teksten ikke nevner.

Det kunne for eksempel spekuleres i om Jesus hadde en seksuell relasjon med en av disiplene, for eksempel Judas eller Johannes. At evangeliene er tause om dette, betyr jo ikke at det ikke er sant, hvis en følger Gunnes sin metode.

Problemet for Gunnes og feministisk teologi er likevel at kristendommen er en historisk religion som har som sitt utgangspunkt at Gud faktisk inkarneres, blir kropp, i en mann ved starten av vår tidsregning.

Gunnes skal få et ekstrapoeng for å påpeke at også menn kan bli rammet av seksuelle krenkelser. Teologisk finnes det heller ingen grunn for at Jesus ikke kunne ha blitt utsatt for en seksuell krenkelse, men å projisere et slikt perspektiv på evangelienes vitnesbyrd om Jesus er mildt sagt spekulativt.

2: Krista

I den andre andakten tar Gunnes for seg «Ordet og kvinnekroppen». Hun starter med å påpeke hvordan kvinner gjennom historien «ikke har fått bruke sine talenter og evner fordi samfunnets normer ikke gav dem mulighet til det.» Et godt eksempel er selvsagt hvordan kvinner ikke har kunnet være prester gjennom kirkens historie, helt frem til midten av det forrige århundre.

Så langt alt vel, men Gunnes går videre fra dette til en kontrafaktisk historieskriving, der hun er mer opptatt av det som ikke står skrevet enn det som faktisk står skrevet. Gunnes konstruerer en kvinnelig utgave av Jesus, «Krista», og spekulerer i hvordan historien hadde sett ut hvis Gud ble inkarnert som en kvinne istedenfor en mann.

«Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det.»

Dette er et interessant tankeeksperiment, som konfronterer oss med kristendommen som en patriarkalsk religion der Gud bekjennes og tilbes som Far gjennom Jesus som hans enbårne sønn. Et slikt perspektiv kan åpne for nye spørsmål til Bibeltekstene og hvordan vi tenker om kjønn, Gud og tro.

Problemet for Gunnes og feministisk teologi er likevel at kristendommen er en historisk religion som har som sitt utgangspunkt at Gud faktisk inkarneres, blir kropp, i en mann ved starten av vår tidsregning. Dette er ifølge kristen teologi en unik hendelse, noe som aldri har hendt hverken før eller siden.

Jesu kjønn er kanskje ikke så viktig, men det er likevel noe som ikke kan omskrives. I feminismens og likestillingens navn kan dette sies å være anstøtelig og uakseptabelt, men den eneste teologiske løsningen vil være å utfordre forestillingen om den unike rollen Jesus har i kristendommen.

En andakt er en form for oppbyggelig tale, med utgangspunkt i en bibeltekst. Enten den kommer ut gjennom radioapparatet eller blir holdt på et eldresenter er dens funksjon å trøste og bekrefte menneskers tro.

Gunnes går videre med å stille spørsmålet omkring å bruke det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» om Gud. Med rette peker Gunnes på at Gud sprenger språkets grenser fordi Gud alltid er «større enn og mer enn det menneskelige språket.»

Enhver teolog vet at det første som må sies om Gud er «Deus semper major», «Gud er alltid større», men det som avgrenser Gud i kristendommen er likevel Guds åpenbaring i et historisk menneske. Vi kan derfor ikke si at Ordet som tok bolig blant oss var en «hen» uten å samtidig gjøre Jesus kjønnsnøytral eller å spekulere i om «hen» hadde en uavklart kjønnsidentitet.

3: Pussy Riot

I sin tredje andakt tar Gunnes oss med til Russland og det feministiske punkbandets Pussy Riots protest mot den uhellige alliansen mellom den russisk-ortodokse kirken og Putins regime. Her viser Gunnes oss hvordan maktkritikk er en viktig del av kirkens profetisk kall i vår verden.

Utfordringen her er selvsagt at kritikken rettes mot kirken selv, i kirkerommet. Pussy Riot kan leses inn i tradisjonen fra Jesu rensing av tempelet, der han velter bordet til pengevekslerne i hellig raseri. Gunnes nevner ikke selv denne koblingen, men det er et godt argument for hennes resonnement.

Gunnes spør bevisst provoserende:

«Kanskje snakker kjetteriet og blasfemien av og til sannere om Gud enn det tradisjonelle religiøse språket?»

Igjen kan det anføres at Jesus selv ble anklaget og dømt for blasfemi. Problemet er likevel at det mildt sagt er vanskelig å gjøre blasfemien til en del av kirkens bønner og liturgiske språk.

Gyrid Gunnes er svært kreativ, revisjonistisk og til tider kontrafaktisk i sin omgang med Bibeltekstene og historien.

Det kan også stilles spørsmål ved hvor grensen går for slike aksjoner – det er for eksempel tvilsomt hvor begeistret Gunnes er for at abortmotstandere som Ludvig Nessa markerer sin protest mot dagens abortlov i kirkerommet.

Kanskje bringer dette oss også videre til det som er kjernen i refusjonen av Gunnes sine andakter, nemlig hva som har plass i kirkens forkynnelse og teologi. En andakt er en form for oppbyggelig tale, med utgangspunkt i en bibeltekst. Enten den kommer ut gjennom radioapparatet eller blir holdt på et eldresenter er dens funksjon å trøste og bekrefte menneskers tro.

Dette er en begrensning når det gjelder andakten som format – den er ikke stedet for «å storme tempelet» eller la kjetteriet og blasfemien komme til ordet. Sannsynligvis er det dette som har fått NRK til å sette foten ned.

#metoo, Krista og Pussy Riot ville ha fått flere til å sette kaffen i halsen, og sannsynligheten er stor for at reaksjonene ville ha kommet, om ikke som en syndeflod, men som en strøm av sinte meldinger og brev.

Det er fullt mulig å være kritisk til Gunnes sine teologiske spekulasjoner og samtidig anerkjenne at hennes rolle nettopp er å være en rabulist som vekker kirken fra traust teologi.

Gyrid Gunnes er svært kreativ, revisjonistisk og til tider kontrafaktisk i sin omgang med Bibeltekstene og historien. I sin utradisjonelle og ukonvensjonelle tilnærming til kristen tro befinner hun seg i ytterkanten av det som kan sies å rommes av kirkens teologi og tradisjon. I mange tilfeller stiller hun seg i direkte motsetning til kirkens tradisjon og det som kan kalles en historisk fundert kristendom.

Om disse andaktene kunne blitt holdt som prekener i en norsk kirke er et interessant spørsmål. For en gjennomsnittlig kirkegjenger som har en tradisjonell kristen tro vil de kunne oppleves fremmed. Det er fremdeles tvilsomt om en biskop i Den norske kirke ville hatt mot til å sette foten ned, vel vitende om all oppmerksomhet og uro dette ville medføre.

Det er forståelig at NRK ikke godkjente Gunnes andakter, med tanke på andaktsformatet og målgruppen til programmet. Samtidig gir det en vond ettersmak av sensur. Det er heller ikke NRK sin rolle å vurdere andaktens teologiske innhold.

Det er fullt mulig å være kritisk til Gunnes sine teologiske spekulasjoner og samtidig anerkjenne at hennes rolle nettopp er å være en rabulist som vekker kirken fra traust teologi og tradisjonenes søvngjengeri.

Kanskje er ikke den trauste og oppbyggelige andakten Gunnes sitt format. Samtidig er det flere som kunne ha godt å sette kaffen i vrangstrupen:

Kristendommen skal ikke bare være en besteborgerlig religion som bare handler om å trøste og bære, den må også kunne uroe og provosere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden