Jihadismen som internettdrevet ungdomskultur

Jeg har nettopp lest boken Talking to the Enemy – violent extremism, sacred values, and what it means to be human, av antropologen Scott Atran, utgitt i 2010. Det var derfor interessent å høre podcasten med terrorforskeren Thomas Hegghammer, som peker på noe av det samme som Altran: Radikaliseringen er ikke først og fremst en kognitiv greie om teologisk overbevisning. Jihadistene tilbyr rotløs ungdom en emosjonell tilhørighet og en autentisk livsstil. Ungdommen søker spenning, opplevelser, anerkjennelse og status.

Det religiøse språket og de religiøse ritualene er del av en estetisk livsstil som påberoper seg en historisk dybde. De puristiske, hellige markørene for en kollektiv identitet, det være seg innenfor kristne eller muslimske globale vekkelsesbevegelser, gir de troende et skinn av historisk ekthet og autentisitet. Det spiller ingen rolle om det nesten ikke er noen årsakssammenheng mellom de hellige markørene og deres originale kilder.

Ifølge Scott Atran kan jihadismen best forstås som en internettdreven ungdomskultur. Siden midten av 1990-tallet har vi sett framveksten av en mediadrevet global jihad, som forener sinte og frustrerte muslimske ungdommer over hele verden. Det drives ingen klassisk rekruttering fra en sentral. Ungdommene knytter seg opp mot den globale, mediadrevne vekkelsen gjennom nettverksrelasjoner til personer de har tillit til. Den norske filmen «Den norske islamisten» om Ubaydullah Hussain beskriver dette godt.

Tradisjonelle sivilisasjoner kollapser

De religiøse symbolene og sannhetene må være så catchy og lettfattelige, så enkle og standardiserte, så overflatiske og lette å lære, at de appellerer til ungdom verden over. Og de må fungere uansett hvilken kulturell kontekst ungdommene har vokst opp innenfor.

Vi har derfor ikke å gjøre med noe sammenstøt mellom tradisjoner og sivilisasjoner, hevder Atran. Estetikken og retorikken til jihadismen markerer tvert imot et sammenbrudd eller kollaps for de tradisjonelle sivilisasjonene. De makter ikke lenger å overføre sine verdier til den oppvoksende generasjon. Foreldre aner ikke hva de unge driver med på nettet.

Kanskje har jihadismen like mye eller like lite å gjøre med islam og muslimsk kultur, som Brigate Rossi og Røde Arme Fraksjon hadde å gjøre med sosialismen/kommunismen/marxismen, og henholdsvis det italienske og tyske etterkrigssamfunnet etter fascismens sammenbrudd? Den venstreekstreme terroren vokste ut av ungdomsopprøret i 1968, et seksuelt opprør i marxistisk forkledning, som historikeren Niall Ferguson kaller det. Er jihad et ungdomsopprør i religiøs forkledning?

Ydmykelsen av brødre og søstre

Terrorister dør ikke bare for Saken. De dør for venner og kamerater, de ofrer seg for det folket de identifiserer seg med. Den faktoren som sikrest forutsier om noen blir terrorist er ifølge Scott Atran om han/hun har venner som også blir det, eller om de spiller på samme fotballag. Terroristene har heller ingen historie om personlig ydmykelse – de reagerer derimot på ydmykelsen av andre, deres «brødre og søstre».

Atran belyser sine empiriske studier, basert på tusenvis av intervjuer med terrorister og deres familier, med et overordnet perspektiv på den historiske utviklingen: Evolusjonens to gåter, samarbeid i større samfunn og religion, kan bare forstås gjennom samspillet dem imellom. Og i sentrum for dette samspillet står kostbare, felles forplikter eller ofre til absurde, kontraintuitive ideer, som verken har logiske eller empiriske forbindelser til deltakernes hverdagsliv. Som Atran formulerer det: Felles forpliktelser og kostbare ofre til det absurde er den største demonstrasjonen av gruppekjærlighet menneskeheten har funnet på. Inngruppefølelser og en transcenderende forestillingsevne har vært historiens motor. Den moderne jihadismen er intet unntak.