Kommentar

Jo, vi elsker dette landet

Det står mye rart i nasjonalsangen, men nasjonalsang er tradisjon og historie, og mannen i gaten bør ikke utsettes for en helt ny trall, skriver Ivar Staurseth. Bildet viser et barnetog langs Karl Johans gate i Oslo.

Bilde: wikimedia commons

La nasjonalsangen bli. Å skifte den ut vil åpne for nye krenkelser og mer populisme.

SV-politiker og tidligere nestleder i partiet, Oddny Irene Miljeteig, har tatt til orde for en ny og mer kjønnsnøytral nasjonalsang. Det har blitt populært i en del land å gjøre nasjonalsangene moderne og mer politisk korrekte, men det er en dårlig idé – med mindre det er en gammel diktaturhymne man sitter og ruger på.

Joda, det er feil som det står i sangen at kun fedrene har kjempet, mens mødrene bare har grett. Ingen ville laget en slik tekst i 2018.

Men er det et problem?

Rare formuleringer

Nå har jeg riktignok et par høner å plukke med nasjonalsangen. Det er flere underlige formuleringer der. Som barn lurte jeg veldig på hva «furet værbitt» var for noe. Jeg trodde det var snakk om en furu. «Saganatt» ga litt mer mening, ettersom jeg gikk i Sagatun Barnehage i Haugesund. Jeg trodde det handlet om barnehagen nattestid.

«Tusen hjem» var klengenavnet på noen kommunale boliger med visse utfordringer i samme by. De kjørte vi forbi nesten daglig, og det var kanskje på en av disse bilturene jeg hørte ordet narkotika første gang. Det var fint at rusmisbrukerne ble tatt med i nasjonalsangen.

Skal vi ta nasjonalsangen på noe, får vi heller gå løs på melodien. Daa-da-daa-da-daa-da-daa-da-daaaa-da-daa-da-daaa

Slik er det å være barn, når referanserammen er så liten og oversiktlig at man tror den utgjør hele verden. Julesangene er ikke stort bedre. Her kommer dine arme små handler selvsagt om kroppsdeler. Det hev ei rose sprunge handler om en blomst som har løpt av gårde. Englene daler ned i et vedskjul ute i hagen.

Ikke en sang å støvsuge til

Men alt skal ikke være håndgripelig, korrekt og pedagogisk. I likhet med julesangene er nasjonalsang historie, mytologi og erfaring på en gang.  Vi ville neppe skrevet i dag at Sverre talte Roma midt i mot. Vi kunne jo støte norske katolikker. Men både Sverres stahet og Bjørnsons bruk av den er blitt en del av norsk historie. Og den historien glir over i mytologi: Om vi en sjelden ganger synger det verset, og en enda sjeldnere gang grunner over det, tenker vi kanskje på sider ved norsk nasjonsbygging som handler om å være annerledeslandet – ikke på en utdatert strid mellom pave og konge for 800 år siden.

Nei, skal vi ta nasjonalsangen på noe, får vi heller gå løs på melodien. Daa-da-daa-da-daa-da-daa-da-daaaa-da-daa-da-daaa. Den er fryktelig monoton i starten, før den går så høyt opp mot slutten at normale mennesker går opp i fistel eller jukser ned en oktav – med mindre de har vært ute en 17. mai før, tatt sine forholdsregler og brummet og buldret lavt i starten: «Jøøø, vøøø, øllskøøør…»

Nei, takke meg til Fedrelandssalmen. Ikke bare har den en melodi med mer futt i – der har til og med Gud fått en fremtredende plass. Eller Mellom bakkar og berg. Begge disse melodiene er langt festligere å nynne på når man gjør husarbeid enn Ja, vi elsker.

Man fremstår heller ikke som et nasjonalistisk fjols om man nynner på de to første. Hvis du derimot synger Ja, vi elsker mens du støvsuger sofaputene, fremstår du som en selvhøytidelig person som setter møblene dine like høyt som stavkirker og Osebergskipet.

Et klenodium

Men det er nettopp derfor vi skal beholde Ja, vi elsker som nasjonalsang. Den er, i likhet med flagget, etablert i folks bevissthet som et nasjonalt symbol. Når det er rart å nynne på den i drosjekø klokken tre om natten, er det fordi den ikke hører hjemme der. Den er nesten litt hellig.

Å etablere samlende symboler krever lang historie, okkupasjon og nederlag, frigjøring og seier.

Nasjonalsangen er et klenodium som hører hjemme ved høytidelige anledninger – som 17. mai. Eller når våre astmatikere håver inn gullmedaljer på ski.

Ja, selv når kvinnelige astmatikere tar gull, synger vi at fedrene har kjempet, mens mødrene har grett, selv om alle skjønner det er feil. Therese Johaug har riktignok grett på en pressekonferanse, men også kjempet.

Trigger warnings?

Det viktigste argumentet mot å retusjere bort ubehageligheter i vår kulturarv er selvsagt at det er i vinden. Vi konservative har en sunn skepsis til ting som er i vinden.

Å kaste overbord en etablert litterær tekst, med solid fotfeste i befolkningen, kan fort bli en farsott. Jeg tror ikke en erfaren politiker som Miljeteig vil gå løs på litteratur- og kunsthistorien, men å skifte nasjonalsang kan bli en døråpner som legitimerer slike kampanjer.

Og hvilken sang skal man velge? En helt ny? Sanger med Gud i er nok uaktuelle i et multireligiøst samfunn. Det kan med andre ord ikke bli Måne og sol heller, selv om den er temmelig snill og god.

Å forsøke å vedta at vi er et samlet folk, midt i en splittende tid, er også noe nær en umulighet.

Å etablere samlende symboler krever lang historie, okkupasjon og nederlag, frigjøring og seier. Ja vi elsker var der da Norge ble selvstendig fra Sverige, den var der stille da flaggstangen stod naken på Eidsvoll, den var der jublende på Karl Johan 8. mai 1945, den var triumferende da Kupper’n satte verdensrekord på Bislett. Og den var der i sorg etter 22. juli. En slik historie kan ikke vedtas.

Nei, la nasjonalsangen være.  Å forsøke å vedta at vi er et samlet folk, midt i en splittende tid, er også noe nær en umulighet. Hvis Miljeteig skulle vinne frem med sine preferanser – som formodentlig ville klinge omtrent som Minervas redaktørs parodi – ville det bare være en oppskrift på å fremmedgjøre halve befolkningen. 

Hvis vi vil unngå å gjødsle slike bål, lar vi være å utsette mannen i gaten for en helt ny trall 17. mai.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden