Kultur

Jødisk blod i årene

REPORTASJE: Da en jøde ble skutt i København i fjor, gikk Linn til synagogen og begynte å gråte. Hvordan står det til i det jødiske miljøet i Norge?

– Nei, jeg er ikke religiøs, forteller Hedda Savosnick (23). Hedda er typisk for unge voksne jøder i Norge i dag: De er stolte av sin jødiske arv, men tror ikke på Gud.

Jødene i Norge har en kort og turbulent historie. Først mot slutten av 1800-tallet drev pogromene i Russland en bølge av jødiske migranter til Norge. I dag er det stort sett deres etterkommere og etterkommerne etter de som overlevde Holocaust, som utgjør den jødiske minoriteten. Heddas morfar, Robert, skrev boken Jeg ville ikke dø om tiden i Auschwitz.

Da Hedda var 16 år gammel, avsluttet hun bat chajil med å snakke om gudstro i synagogen: Mange spør hvor Gud er, i stedet bør man spørre hvor menneskene er, sa hun.

Men selv om Hedda er sekulær, verdsetter hun jødiske tradisjoner. Hun feirer pesach, hanukka og rosj hasjaná. Under pesach er familien på hytta, og noen ganger leder Hedda seremonien: De leser fra haggada og dypper persille i saltvann for å minnes tårene til slavene i Egypt. Og selv om hun er sekulær, var hun aktiv i menigheten i Oslo, en menighet med en god blanding av religiøse og sekulære, forteller hun. Nå studerer hun i Trondheim, og jobber på det jødiske museet i byen. Og hun er stolt av etternavnet sitt, Savosnick.

Går i oppløsning

Endringene i det jødiske miljøet i Norge skjer langs to retninger: Stadig flere blir sekulære tradisjonsjøder, som Hedda, og mange av dem er aktive i menigheten.

Samtidig glir flere unna. Medlemstallet i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, den eneste betydelige jødiske menigheten i Norge, har gått fra rundt 1000 til rundt 700 på 15 år.

Til slutt er det stadig en betydelig gruppe troende jøder. De går i synagogen, praktiserer troen og ritualene, og blir værende. I en kjerne som gradvis blir mindre og går i oppløsning.

En urban bastard

– Jeg er ikke jøde, jeg er et menneske, sa bestefar til meg, forteller Rikke Komissar (44).

Rikkes familie på morssiden har vært sekulære jøder i flere generasjoner. De feirer ikke jødiske skikker, og ingen av besteforeldrene bar preg av å være troende.

Da hun spurte bestefaren, som bodde i flyktningeleirer i Sverige under krigen, hvorfor han var så lite opptatt av sin jødiske herkomst, svarte han at han var et menneske, ikke en jøde. Bestefarens svar berørte Rikke, og hun har gjort det til sitt eget. Hun tenker på seg som en urban bastard, og kjenner seg hjemme i urbane miljøer med blandede kulturer og identiteter.

– Jeg føler meg mer hjemme i Paris, London og New York enn på Vestlandet.

Selv om hun tenker på seg selv som ateist og humanist, er Rikke stolt av sin jødiske bakgrunn. Kunst og kultur har stått sterkt i Komissar-familien, og da hun vokste opp, var hun den eneste på skolen som hadde livssyn i stedet for kristendom. Foreldrene ville at hun skulle tenke selv.

– Jeg er blitt oppdratt til å være et menneske som tenker og agerer i min egen samtid. Man skal aldri kjøpe en sannhet. Den tenkningen har mamma overlevert til meg som sitt jødiske gods, og for meg er det min jødiske arv. Nå oppfordrer jeg barna mine til å undre seg og stille spørsmål.

Familiehistorien har også preget henne: Det gjør noe med en å vite at deler av slekten ble drept ene og alene på grunn av sitt opphav. I dag er hun varsom med å generalisere folk på grunn av etnisitet eller kultur. Hun prøver å se alle som individer.

Verken besteforeldrene eller moren til Rikke gikk i synagogen. Synagogen mente at det var en skam, og det fikk hun kjenne på da hun søkte jobb i barnehagen der på 90-tallet.

– Du er en Komissar, altså er du jødisk, men vi ser dere aldri i synagogen, sa intervjueren. Nei, vi er ikke troende, svarte Rikke. Intervjueren lurte på om Rikke levde i et forhold. Ja, svarte Rikke. Er han omskåret? Nei, svarte Rikke. Da bør han sterkt vurdere å omskjære seg, var beskjeden. Det var Rikkes første og siste møte med menigheten i Oslo.

Ufrivillig fellesskap

– For tiden leser jeg mye om Wien rundt 1900, begynner Daniel Guss Butenschøn (43).

Hans canadisk-jødiske mor møtte hans norsk-katolske far i Bostons antikrigsbevegelse på slutten av sekstitallet. Han ble oppdratt sekulært, oppdrar ikke sine egne barn jødisk, og vet sånn omtrentlig hva hanukka og pesach er.

– Likevel føler jeg meg jødisk. Som en av flere identiteter, sier han.

Han har lurt på hvorfor, siden han er oppvokst i en kultur der «å si at du er en ateistisk jøde, er som å si at du er en kjøttetende vegetarianer».

Én årsak forklarer han altså via en omvei til Wien.

– Det jødiske borgerskapet var selve pådriverne for et unikt øyeblikk i europeisk kultur. De gjorde alt som var mulig for å assimileres i keiserdømmet. Komponisten Gustav Mahler lot seg for eksempel døpe, uten at det var uvanlig, forteller Daniel.

Like fullt ble de etter «Anschluss» ubønnhørlig fanget inn av sin jødiske herkomst og dehumanisert. Det sjokkerte dem.

– Poenget er at det jødiske har en dramatisk historie som gir rom for alvorlig refleksjon. Også som ganske liten slo det meg at hadde jeg vokst opp 50 år tidligere, ville bakgrunnen min blitt problematisk. Jeg visste at de østeuropeiske landsbyene mine forfedre utvandret fra rundt århundreskiftet, var blitt desimert, forklarer Daniel.

Han kunne overhøre antisemittisk «drittpreik» mellom Frogner-fruer. Under diskusjoner om Midtøsten kunne han plutselig bli inkludert i et «dere», som om han automatisk gikk god for Israels okkupasjonspolitikk. Han tenkte på identiteten sin da han gjorde intervjuer i arabiske land, og unnlot å fortelle om opphavet sitt.

– Da jeg en gang intervjuet Miriam Shomrat, Israels tidligere ambassadør til Norge, utfordret jeg uttalelsene hennes om at hun også snakket for alle norske jøder. Etter intervjuet fortalte hun at hun visste om min jødiske bakgrunn, at hun merket at jeg hadde «some issues», ga meg kortet sitt og ba meg ringe når jeg ville snakke.

Fantastisk kultur

– Men dette er jo en slags negativ inkludering. Min jødiske identitet er først og fremst positiv.

Da Daniel studerte internasjonal politikk på Columbia i New York, lurte han på om han kjente noe familiært og et fellesskap med det jødiske miljøet.

– Noe med den rike kulturen eller den tørre, selvnedsettende humoren, kanskje? Som i New York Stories, der Woody Allens mor forsvinner, dukker opp som et ansikt på himmelen og forteller alle at sønnen er sengevæter. Uten at min mor er særlig representativ for «jødisk mor»-stereotypiene, det må understrekes. Men så tenkte jeg at dette var ting jeg delte med mange andre også, og at det var noe nordamerikansk jeg savnet hjemme i Oslo.

– Jeg har derfor konkludert at det jødiske er familiær tilhørighet; det beskriver noe med den fine moren min og familien min der borte, sier han.

Slektningene flyktet fra pogromer, ble kjøpmenn i Canada og bygget seg opp. Morfaren, en høyesterettsadvokat, tok mellomnavnet Rex – «The honorable Benjamin Rex Guss» – i tributt til dronningen av England.

– Det handler om hvordan familiens ganske korte folk strekker seg opp, sier «let me do this!», og klapper meg for hardt på kinnet. Eller hvordan jeg satt på Papa Bens fang i Saint John om sommeren mens han fortalte fete historier fra Det gamle testamente, som om vi satt i en rorbu.

– Kanskje er det noe særpreget jødisk, kanskje ikke. Det er sikkert slik at en italiener alltid vil si at han er italiensk, uten at han kan ramse opp alt som gjør ham til det. Og humoren som ikke alle forstår. Hører du? Jeg skylder på det jødiske når du ikke forstår meg. Det er sikkert typisk jødisk.

– Har du en favorittvits?

– Hvor mange jødiske mødre trengs det for å skifte en lyspære? Svaret er: Neida, ikke tenk på meg, jeg kan bare sitte her i tussmørket.

Fortelle dine barn

– Allerede da jeg var 13 år gammel og påbegynte undervisningen før bar mitsva, skjønte jeg at den jødiske troen ikke passet for meg. Jeg ønsket ikke å få tildelt et menneskesyn basert på en Gud, eller et syn på livet som innbar en lang rekke leveregler, forteller Joachim Levin (42).

Joachim avbrøt bar mitsva-undervisningen, og foreldrene lot ham ta valget selv. Mens både Rikke og Daniel vokste opp i sekulære familier, vokste Joachim opp i en av de mest markante jødiske familiene i Norge: Levin-familien. Så da Joachim avbrøt sin bar mitsva, var det et klart brudd. Og siden han nå er gift ikke-jødisk, og barna derfor ikke blir jøder, stopper den jødiske slekten opp med ham.

Men selv om Levin-familien er en velkjent jødisk familie, skal ikke bruddet overdrives. Joachims mor var troende og markerte de jødiske høytidene hjemme. Men hun giftet seg ikke-jødisk og behandlet troen veldig privat. Og selv om hun gikk jevnlig i synagogen, brukte hun mest tid og krefter på å bygge opp det jødiske museet i Oslo, som åpnet i 2008.

– Du skal fortelle dine barn, sier et kjent jødisk visdomsord. Du skal bevare historien og fortelle den videre. Det prinsippet har mor levd etter, sier Joachim.

Joachim vil også fortelle familiehistorien til barna. Det er en dramatisk historie: Moren ble født i 1944 i Sverige etter en dramatisk flukt som familien såvidt overlevde. Men han viderebringer ikke de jødiske høytidene. Hjemme hos ham feirer de verken pesach eller hanukka. Disse høytidene har familien alltid feiret i fellesskap, først ledet av bestefar, så av Joachims mor.

– Man kommer ikke unna at de jødiske høytidene er religiøse. Man kan lage maten og «simulere» at man feirer, men høytidene vil ikke være noe uten det religiøse. Dersom de skal videreføres, mener jeg det krever en forpliktelse til noe mer enn familietradisjoner.

Det er annerledes med jul og påske, som tradisjonelt er kristne høytider, men som Joachim ikke opplever som religiøse. Kona har det på samme måte: Hun elsker å henge opp engler og stjerner i juletreet. De er symboler på noe religiøst, men har mistet sin religiøse mening.

– Det er naturlig å feire jul når det er jul. For jeg hører til et land og en kultur, altså den norske, som jeg føler meg som en del av. Jul er kultur, ikke religion, sier Joachim.

Gud ser deg ikke på ferie

– Vi var 10–12 personer på min alder i religionsundervisningen, og bare to av oss er medlem i menigheten nå. Da vi feiret jom kippúr i forrige uke, kom ikke de andre, forteller Jonas Kahn (31).

Folk som Rikke, Daniel og Joachim glir bort fra det jødiske miljøet. Andre blir værende. Jonas er en av dem. Det har skjedd noe med menigheten de siste 15 årene, forteller han.

– Det tynnes i rekkene. Man ser det også andre steder i Norden, som i Malmö: På sommerleirene møtte jeg sikkert 40 fra Malmö i min aldersgruppe. Nå er bare to av dem igjen. Resten har flyttet til Stockholm, Israel eller andre land.

Jonas har giftet seg jødisk, og han forteller at det er noe spesielt med båndet til de jødiske vennene han har møtt på sommerleirer og gjennom menigheten.

– Det er noe helt annet enn med de ikke-jødiske vennene. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men vi deler noe svært vesentlig. I de senere årene har vi flere ganger reist til Israel for å feste i Tel Aviv. Nå står de jødiske vennene meg nærmere enn de ikke-jødiske.

Familien til Jonas feirer flere jødiske høytider. Hver fredag tenner de sabbatslys og ber over vinen og brødet. Jonas er opptatt av å videreføre de jødiske tradisjonene til sønnen sin. Han ønsker at sønnen skal få oppleve det samme som han, og at sønnen skal kunne få jødiske venner. Men familien er ikke ortodoks. Etter sabbatsmiddagen er det noen familier som synger sanger i femten minutter. Det gjør ikke Jonas’ familie. Og de følger ikke alle kosher-reglene.

– Det er 613 regler i jødedommen, og mange av dem handler om hygiene, forteller Jonas. Den eneste kosher-regelen de overholder hjemme, er at de ikke spiser gris.

– Men vi spiser bacon på hytteturer og med ikke-jødiske venner. Slik er det mange jøder som har det: Hjemmet er kosher, mens hytta er noe annet. Gud ser deg ikke på ferie.

 – Er du troende?

– Jeg vet ikke hva jeg er, svarer Jonas. Han forteller hva en kamerat som skal bli rabbiner, sa: Etter 5. mosebok lente Gud seg tilbake. Nå har jeg gjort mitt, sa Gud. Jeg har skapt menneskene med fri vilje, nå får dere ta over. Jeg setter meg tilbake med en kopp kaffe og ser på.

Det jødiske fellesskapet

Jonas er aktiv i synagogen, og han sitter i styret til Det Mosaiske Trossamfund i Oslo. Han irriterer seg over alle jødene som ikke er medlem av menigheten.

– Mange melder seg ut fordi de synes at medlemsavgiften er for høy. Men når de får barn, melder de seg inn igjen fordi de gjerne vil at barna skal konfirmeres og dra på sommerleirer.

Når han spør folk hvorfor de ikke er medlem, svarer de kanskje at de er med i museet i stedet. Museet er fint, men det kan ikke gi barna religionsundervisning. Hvis barna skal få en jødisk identitet, kreves det en levende menighet, og da er man avhengig av medlemmer, sier Jonas.

Det er ikke bare dårlig motivasjon som svekker menigheten. Jonas forteller at flere av dem som blir ferdig med videregående, drar til Israel for å studere, og at mange blir værende. Selv har Jonas vært i Israel mange ganger, og for 10 år siden kjøpte familien leilighet i Tel Aviv.

– Tel Aviv er en kul by. Folk nyter livet og lever på krita fordi de ikke vet hva som vil skje neste dag. På grunn av rakettene fra Gazastripen går alle rundt med minus på kredittkortet.

Det er ikke bare festingen som gjør Israel til et attraktivt land. I fjor ble en sivil vakt utenfor synagogen i København skutt. Man vet aldri om noe slikt vil skje i Norge, sier Jonas.

– Jeg ser på Israel som en trygg havn. Hvis det ikke blir noe særlig for jøder å bo i Skandinavia, kan vi dra dit. Det er mange små hendelser i Norge også. Jeg tror ikke det blir bedre, og jeg ser på vennene mine som flytter fra Malmö. De ser ikke for seg et liv med barn der.

Livet er hardt i Israel. Det er dyrt der, og folk tjener dårlig. Men Jonas kjenner flere som har flyttet, blant annet søsteren hans, og i Israel opplever han en sterk tilhørighet.

– I Israel går jeg aldri i synagogen, for jeg er uansett bare sammen med jøder, og barna lærer alt det jødiske på skolen. I Israel er jeg en del av det store jødiske fellesskapet.

Hører ikke hjemme

– I det siste har vi flere ganger hatt det vi kaller for «The Talk», forteller Leoni Abrahamsen Kohn (29). Spørsmålet i The Talk er som følger: Bør vi flytte fra Norge?

At vakten i København ble skutt, kom som et sjokk på Leoni og ektemannen. Og tidligere i år, et par dager før 17. mai, stod det en koffert foran synagogen i Bergstien i Oslo. Politiet sperret området, og Leoni, som var på vei med barna til menighetshuset, måtte gå opp i parken med dem. Undervisningen var flyttet dit resten av dagen. Barna øvde på å gå i 17. mai-tog, og nedenfor utvidet politiet sperringene slik at Leoni ikke fikk tilgang til bilen. Hun måtte bare vente.

– Her hører jeg ikke hjemme, tenkte jeg der og da. Her er det ingen som kan forstå oss. Her er det ingen som beskytter oss. Og tankene har fulgt meg i månedene etter, forteller Leoni.

Hvis det som skjedde i København, hadde skjedd i Oslo, hadde de reist. Hvis en sikkerhetsvakt var blitt drept utenfor synagogen i Oslo, hadde det trumfet alt.

– Vi nærmer oss faretruende en hendelse som trumfer alt. Det kjente jeg da kofferten stod utenfor synagogen. Og det er så synd. Vi har livet vårt her. Vi vil ikke bli flyktninger.

Hanukka-kalender

Det er mye som holder Leonis familie i Oslo: De er aktive i menigheten. Leoni er datteren til lederen i menigheten i Trondheim, og ektemannen er sønnen til forstanderen i Oslo. I Trondheim var det få jøder på Leonis alder. De var bare tre på religionsundervisningen, og de ble ikke bestevenner.

– Jeg følte meg annerledes i det som var annerledes, utenfor i utenforskapet.

Da Leoni flyttet til Oslo og fikk barn, ble det helt annerledes. Nå har de et stort jødisk fellesskap rundt seg. I Trondheim feiret familien stort sett hanukka alene. Når de feirer hanukka nå, drar de på middagsturné i åtte dager blant venner, onkler, tanter og svigerfamilie.

Faren til Leoni er ikke jøde, og hjemmefra har hun med seg tradisjoner for påskeegg og julefeiring. Nå tar Leoni med sin nye familie på julefeiring med foreldre og slektninger i Trondheim, og de to gangene de har måttet være i Oslo i julen, har de også feiret jul. Likevel er det hanukka som er den viktigste høytiden i vinterhalvåret. Leoni forteller at det krever en innsats overfor barna å etablere hanukka-feiringen som en solid tradisjon ved siden av julefeiringen.

– I fjor fylt sønnen vår fire år, og jeg laget en hanukka-kalender til ham. Hver morgen i åtte dager fikk han en overraskelse til frokost, enten boller, varm saft eller noe annet, og han har snakket om det mange ganger i år: Husker du kalenderen, mamma? Den må vi ha i år også!

Det er Leoni fornøyd med. Hun håper at når sønnen begynner på skolen og skjønner at alle de andre har adventskalender, så kan hun påpeke at han har hanukka-kalender.

Israel mest fremmed

Hvis de skal flytte, har de pratet om både Israel, England, USA og Canada, men de lander alltid på at de vil bli værende i Oslo. Selv om Leoni har vært i Israel flere ganger, har hun et tosidig forhold til landet: Hun føler seg hjemme der fordi hun en del av majoriteten der.

Men samtidig er hun ikke innfødt i Israel, hun kan ikke språket, og hun har et annet lynne enn israelerne. Av de aktuelle landene virker Israel faktisk som mest «fremmed». England fremstår som mye mer hjemme, og der har hun til og med bodd. Dessuten er det utrygt i Israel.

Da de var i Israel i fjor, tok de for første gang med de små barna sine til klagemuren. Leoni har et spesielt forhold til klagemuren. Hun får en klump i halsen når hun er der. Men dagen etter ble en familie med en toåring stukket ned i gamlebyen, og knivintifadaen startet.

– Jeg ble så redd. Faren for at det skal skje med oss, er minimal, men likevel. I et større perspektiv er Israel en trygg havn for jøder, men det føles likevel ikke alltid trygt der.

Internasjonal utvikling

Slik går den jødiske menigheten i Norge tilsynelatende i en saktegående negativ spiral: De blir færre, mindre religiøse og mister troen på et levende miljø i Norge.

Vil jødene i Norge til slutt sitte alene igjen i tussmørket?

Det er ikke sikkert. For samtidig er den jødiske tradisjonen og identiteten sterk. Hedda, som ikke er religiøs, ser seg selv som en selvsagt del av det jødiske miljøet. Selv Rikke, Daniel og Joachim trekker fram elementer ved sin jødiske herkomst som de er stolte av og vil videreføre.

Utviklingen er heller ikke særnorsk. De store jødiske miljøene globalt finnes i Israel og i USA. I Israel er det et enormt mangfold i spennet mellom ortodokse og sekulære jøder.

I USA viser undersøkelser at jøder er en sekulær gruppe. De er faktisk mindre religiøse og mer verdimessig liberale enn alle andre grupper, bortsett fra ateister. Det er ikke så overraskende hvis man har den urbane og alt annet enn ortodokse Woody Allen i bakhodet.

Jødisk blod i årene

– Etter skuddet i København gikk jeg rett til synagogen. Jeg hadde bare vært der én gang før, forteller Linn W. Rosenborg (33), som har vokst opp i en sekulær jødisk familie.

Utenfor synagogen var det fullt av politifolk med maskingevær. Hvem er du? Hva skal du? spurte de, og Linn trakk frem smykket med davidsstjernen og viste dem.

– Jeg husker det som i en tåke: Jeg gikk bort til porten, og det kom ut en mann som sluset meg inn i synagogen. Jeg satte meg bare ned og gråt og gråt og gråt.

Linn kommer fra en lang livslinje med sekulære jøder. Moren er ikke praktiserende og faren ikke-jødisk. Mormoren var født i New York, ikke troende og ikke-jødisk gift. Oldeforeldrene var sekulære og het Zlatchefsky og Axelrod. Linn er heller ikke troende, men hun er nysgjerrig.

– Jeg vet at blodet som renner i årene mine, er jødisk, og jeg skulle så innmari gjerne ønske at Zlatchefsky-navnet hadde blitt med videre. Navnet er så fint.

Inviteres på jødemiddag

Linns jødiske identitet er under konstruksjon, forteller hun. Hun har vært noen ganger i synagogen og mange ganger på foredrag og konserter i det jødiske museet i Oslo. Foreløpig føler hun at hun står litt utenfor. Hun er usikker på hvor plassen hennes er i det jødiske miljøet.

– Jeg er humanetiker, kirkelig døpt, borgerlig konfirmert og jøde. Er det rart jeg er forvirret?

Da hun vokste opp, snakket hun mye med mormoren om den jødiske herkomsten. Da hun studerte, sendte Linn meldinger fordi hun trodde at hun skulle stryke. «Ta deg sammen. Det er jøden i deg som snakker», var svaret fra mormoren. Når Linn hadde angst for å lage for lite mat til venner som kom på besøk, lo mormoren godt: «Du er litt av en jøde», sa hun.

På toalettet til det jødiske museet står det mange jødiske vitser, forteller Linn.

– En av vitsene er den mormor brukte når hun skulle forklare jødiske kvinner: Fem kvinner sitter på en restaurant. Kelneren kommer bort: Er noe som helst i orden? spør han.

Etter at mormoren gikk bort, har Linn fått et sterkere behov for å utforske den jødiske identiteten sin, og hun har plukket opp noen av de jødiske høytidene. I motsetning til Joachim, som ikke vil feire dem fordi han anser dem som religiøse, ser hun på dem som kulturelle.

– I fjor feiret jeg hanukka med en venninne. Vi laget latkes og spiste dem med eplebiter og kanel mens vi hørte på klezmermusikk. Det skal jeg gjøre i år også. Jeg har en kokebok som heter Jødisk mat på norske fat. Flere venninner maser og vil inviteres på jødemiddag.

Bilde: Synagoge, Oslo, Grzegorz WysockiCC BY 3.0 / Wikimedia Commons.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden