Kultur

Det jødiske Norge kan forsvinne

Arven etter den jødiske filosofen Moses Mendelssohn illustrerer noen av farene som truer den jødiske minoriteten i Norge.

Moses ble født inn i en fattig jødisk familie i Dessau i dagens Tyskland. Han oppviste tidlig en spesiell intellektuell begavelse, og familien drømte om at han skulle bli rabbiner. Men den unge gutten ville det annerledes, ble selvlært innenfor språk og vitenskap, og endte i stedet opp som den ledende skikkelsen i haskalah-bevegelsen, den jødiske opplysningstiden på 1700-tallet.

Bakgrunnen for haskalah-bevegelsen var på den ene siden en europeisk opplysningstid som for første gang gjorde det tenkelig at jødene kunne aksepteres i samfunnet, og på den andre side en religiøs tradisjon som mange europeiske jøder opplevet som bakstreversk og autoritær. Moses trodde på reell integrasjon, der det jødiske kunne blomstre i det tyske.

Moses Mendelssohn ble en lysende skikkelse i jødisk historie. Hans barn ble det ikke. Datteren Dorothea skilte seg fra sin jødiske ektemann og giftet seg med den lutherske dikteren Friedrich Schlegel. Senere konverterte de begge til katolisismen. Hennes bror, Abraham Mendelssohn, konverterte også, og ble lutheraner, først og fremst fordi han mente det var nødvendig for å integreres i det tyske samfunnet. Etter råd fra sin svoger tok han også et etternavn til, et kristent navn for å distansere seg fra sin kjente far med det umiskjennelig jødiske navnet, og han valgte da det samme navnet som svogeren. Også hans barn måtte naturlig nok bytte navn, og slik fikk vi komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy.

Av Moses’ seks barn konverterte fire til kristendommen. Innen 1871 var det ingen jødiske etterkommere igjen. Men banken som Abrahams og Dorotheas bror Joseph grunnla, var likevel jødisk nok for Hitler, som stengte den i 1938.

Det er et interessant paradoks: Da samfunnet begynte å gi jødene rettigheter, da den religiøse diskrimineringen begynte å minske, førte det ikke bare til en oppblomstring av jødisk kultur og jødisk tanke; det første også til at mange jøder benyttet sjansen til etter beste evne å kvitte seg med sin jødiskhet. Det handlet neppe bare misnøye med egen religion. For selv om diskrimineringen og antisemittismen var mindre, ble den aldri borte, og lå som en latent strømning som når som helst kunne – og siden skulle – bryte ut igjen.

Vi har sett de samme mekanismene flere steder: Etter den store jødiske innvandringen til USA, først og fremst fra det daværende russiske tsardømmet, ble millioner av jøder boende i et land der de, hvis de ville, kunne integreres. I løpet av en generasjon var jiddisch, jødenes tyske dialekt som hadde vært deres språk i slaviske land i Øst-Europa i mer enn fem hundre år, nærmest borte. Mange tok nye navn, og erstattet dem med engelskklingende. Men det amerikanske jødiske samfunnet vokste seg stort. Det hadde evne til å transformere seg og bli en kulturell kraft som beholdt sin identitet på tross av nytt språk, sekularisering og navnebytter. Spesielt etter krigen ble det også gjenstand for noe ganske nytt i vestlig jødisk historie: En form for beundring fra ikke-jøder. Denne beundringen bunnet både i en reaksjon på en antisemittisme som hadde endt i gassovnene, og i de kulturelle og vitenskapelige prestasjonene som jødiske innvandrere – flyktninger fra både Nazi-Tyskland og tsarens og kommunismens Russland – hadde brakt med seg.

I Norge i dag er det annerledes: Det er et ørlite jødisk samfunn, ikke mer enn et par tusen sjeler, som er truet både av assimilering og av antisemittisme. For hva betyr det å være jødisk? Da Moses Mendelssohn vokste opp i Dessau, var det ingen som lurte på det. Å gifte seg på tvers av religionene som preget folks liv i en annen grad enn i dag, var sjelden, jødene var diskriminert, de hadde jødiskklingende navn, og mange steder snakket de et annet språk enn resten av befolkningen. Men etter den europeiske og den jødiske opplysningstiden har spørsmålet om hva det betyr å være jøde, vært et grunnleggende identitetsspørsmål for mange jøder. Hva er man, hvis man vokser opp som hvit ateist med norsk som morsmål, og kanskje én ikke-jødisk forelder?

Det jødiske Norge kan forsvinne. For noen er det en naturlig, og kanskje ønsket, konsekvens av sekularisering og integrering, der hver generasjon fritt velger både sin tro og sin identitet. For meg ville det være usigelig trist om det skulle skje. Det jødiske har vært en del av Europa siden romertiden, og bærer med seg en rik kulturarv, som er en sentral del av vår felles historie – selv om den i hovedsak er lite kjent. Men etter pogromer og utvandring og Holocaust er de jødiske samfunnene de fleste steder små. Det er opp til storsamfunnet om en form for integrering som Mendelssohn drømte om, der det jødiske kan fortsette å blomstre, er mulig. Slik sett er jødene fortsatt den første testen på vårt forhold til minoriteter: Klarer vi å forstå Europas eldste minoritet? Klarer vi å sette pris på den?

Enn så lenge er det mye som tyder på at vi ikke gjør det. Debattene om rituell omskjæring som har blusset opp flere ganger de siste årene, er et eksempel i så måte: Deler av den post-lutherske majoriteten setter frem et prinsipp: Irreversible kirurgiske inngrep uten medisinsk indikasjon på barn skal være forbudt. Det er forståelig, om enn ikke åpenbart, på sine egne premisser. Derimot er det blindt for minoritetsperspektivet: Omskjæring har vært en sentral identitetsmarkør for jøder gjennom to tusen år i et kristent, og ofte fiendtlig innstilt, Europa. I et land som begynte sin moderne selvstendige historie med innreiseforbud for jøder, er et forbud mot omskjæring ikke akkurat noen utstrakt hånd. Det er alltid mange prinsipper som står i spenningsforhold til hverandre. Hvis jeg må velge mellom mine prinsipper for kirurgiske inngrep og mine prinsipper for å skape gode vilkår for en minoritet som den jødiske, velger jeg det siste uten å nøle.

Men Mendelssohn etterlater oss også noe annet, som i økende grad er blitt relevant i vårt samfunn: Behovet og muligheten for religiøs reform innad i minoriteter. Mange ønsker seg en islamsk reformasjon, uten å reflektere over at reformasjonen var noe som skjedde i en kristen majoritet, og som i 150 år førte til fanatisme og den ene religionskrigen etter den andre. Haskalah, derimot, var en reform som skjedde innad i en presset minoritet, og som ledet frem mot de store liberale jødiske retningene vi kjenner i dag, spesielt i USA.

De norske jødene er ikke historie ennå. De fleste norske jøder vokser ennå opp med en eller annen form for jødisk identitet. Noen oppsøker den selv, enten i tradisjonen og fellesskapet eller i religionen. Andre får den pådyttet, gjennom skjellsord, gjennom gammel norsk eller ny muslimsk antisemittisme, eller gjennom stadige spørsmål om Israel. Og noen ønsker at de aldri hadde fått tildelt den identiteten, med all sin historiske ballast som det er så vanskelig å fri seg fra.

Men midt i disse spenningene, mellom selvvalgt og nedarvet, mellom tvil og tro, mellom integrering og assimilering, skapes også den jødiske identitet i Norge stadig på ny. Også det er, på sitt vis, en arv etter Moses Mendelssohn.

Artikkelen er leder i Minervas papirutgave nr. 4/ 2016.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden